The Life List

EN LISTE FOR LIVET

- Hvordan er denne? - Kul. Sexy. Jeg liker den.

Jeg tror jeg skal skifte.

Slutt å spise salaten.

Kom inn.

Ville si ifra at folk har begynt å ankomme.

- Flott. Er Alex her ennå? - Nei. Men hun tar med bønnesalaten sin.

Alex følger Alex-tid, og den bønnesalaten passer aldri.

Men vet dere hva? Hun får være i fred i dag.

Du finner alltid unnskyldninger for henne.

- Hun er jo yndlingsbarnet mitt. - Nå kommer sannheten frem.

- Heldigvis er jeg yndlingssønnen din. - Selvsagt.

- "Hvorfor er ikke du gift?" - "Hvorfor jobber du i platebutikk?"

"Hvorfor sluttet du som lærer?"

- "Hvorfor fullførte du ikke college?" - Ja, hvorfor ikke?

Jeg er en som lever. Jeg lærer ved å leve. Det elsker du ved meg.

- Akkurat. - Akkurat.

Hva om vi gjør det sånn:

Vi går inn, vi hilser, du gir meg et tegn,

og vi går på rommet ditt og har sex omgitt av Barbiedukker.

Du kommer ikke i nærheten av Barbiene mine.

VELKOMMEN BABY

- Jeg går på kjøkkenet med denne. - Ok.

- Hei, Lucas, hei, Zoe. - Hei!

Gledelig babyshower.

- Der, ja. Den ser god ut. - Ja. Bønnesalat.

Ja.

Supergod.

- Tante Alex! - Hei, dere.

Selskapet er så kjedelig, og pappa sier at vi ikke får kake.

Foreldre, hva? Hva med en av våre berømte skattejakter?

Jeg vil ha seks ting jeg kunne finne på rommet til Harry eller Hermine.

Bonuspoeng for alt som kan få kjedelige voksne til å forsvinne.

Skjønner dere?

Et øyeblikk.

Dere trenger skikkelig næring før vi setter i gang. Ok.

- Zoe, du må møte Julia. - Hei.

- Hei. - Så hyggelig.

Alex! Hei.

- Jøss, Kelly, se på deg, da. - Nei, ikke gjør det, jeg er så stor.

- Men så vakker. - Takk for det.

Hørte du sluttet å undervise.

- Jobber du for moren din? - Ja.

Og kjæresten din jobber i platebutikk? Jeg visste ikke at de fantes mer.

Det er én igjen. I tillegg utvikler han et videospill som skal hete

enten Amerikansk zombie: Blodapokalypse eller Lekeplassarmageddon.

En dag skal du få mamma til å kjøpe det til deg. Ja, det skal du.

Jeg må ta med meg Alex et øyeblikk.

Elizabeth, du må møte vennen min, Katie.

En stor fan av Rose Cosmetics. To sekunder bare.

Å, takk og pris for at du er her.

Trodde jeg var den eneste kvinnen som ikke er gravid eller ammer.

Hvordan går det?

Ufordragelige kjerringer. Hater dem.

De er misunnelige fordi de ikke kan gå ut mer.

- Ja. Men du går ikke ut mer heller. - Eller ringer tilbake til vennene dine.

Hva er det som skjer med deg?

- Vil noen ha vingummi? - Ja. Kan jeg...

- De har fem milligram... - Bra.

- ...ganger fire. Det burde holde. - Flott.

- Ses om fem timer. - Du skal ikke kjøre hjem?

- Bra. - Hvor er Elliot?

- Vi slo opp. - Beklager. Jeg må gå.

Nei da, jeg har...

Ga du ungene kake?

Å ja.

- Det var meg. - Helt klart.

Slapp av, Julian. Ikke sant? Alt vi sier er...

- La dem spise kake. - Masse.

Hva kan gå galt?

Vi går til tante Alex' rom. Hun kan ha en penn.

- Ro dere ned! - Skynd deg!

Finn, du har en stor tiss.

Takk.

- Har jeg husarrest? - For alltid.

- Julian vil nok aldri tilgi deg. - Er det et løfte?

- Hei. - Hei.

- Men seriøst, hva er det med deg? - Hva mener du?

Jeg vet ikke. Det føles som om du strever litt.

- Føler deg litt fortapt. - Fortapt?

Jeg har ny kjæreste og en flott jobb.

En jobb for moren din? Å selge sminke til mye eldre kvinner? For en drøm.

Jo, men det er en jobb.

Med fremtid og sikkerhet, og en jeg trodde jeg begynte å bli flink til.

Ja, du er flink til den.

Men den er ikke deg, den er ikke din lidenskap.

- Lidenskap er overvurdert. - Hva?

Ja, den varer aldri og er utmattende.

Er det ikke det min generasjon dreier seg om?

Lavere forventninger og å gi slipp på barnslige drømmer?

Det tror du ikke på, Alex.

Og jeg elsker å jobbe for deg, mamma. Det gjør jeg.

Du har bygd en utrolig virksomhet helt alene.

Og jeg vil være en del av den. Og jeg vil gjøre deg stolt.

Tja, om du sier det sånn.

Mamma. Jeg har noen nyheter.

Finn har bedt meg om å flytte inn.

Til jeg finner meg et nytt sted. Frem til det blir husleia lavere.

Så romantisk.

Hvorfor hater dere ham? Er det fordi han ikke fullførte college?

- Det gjorde ikke Steve Jobs heller. - Jeg hater ikke Finn.

Han er en søt gutt som elsker videospill og visstnok har en stor...

- Herregud, nå må du holde opp. - Ok, jeg skal holde opp.

- Nå, i hvert fall. - Takk.

Bare hyggelig.

Jeg har også nyheter.

- Den er tilbake. - Ja.

Ok.

Da må de bare bli kvitt den igjen.

Nei. Vi skal finne en annen lege.

Jeg har lest om en behandling i Tyskland som skal være veldig effektiv.

Jeg skal slutte i jobben...

- Alex. - ...og flytte inn og ta vare på deg.

Nei.

Ingen magiske behandlinger i Tyskland.

Ingen kur som er ti ganger verre enn sykdommen.

Det vil ikke spille noen rolle. Ikke denne gangen.

Kom her.

Hva skal jeg gjøre med deg?

Hva skal jeg gjøre uten deg?

Hei, vennen min. Er du klar til å vise deg?

Går det bra?

- Hei, Sam. - Det er godt å se deg. Virkelig.

- Er det ikke surrealistisk? - Hva mener du?

Alle disse menneskene er her bortsett fra den ene som burde vært her.

Jeg venter hele tiden at hun skal be meg om å rette meg opp.

Er pappa her?

De var gift i 20 år, for det meste lykkelig.

- Selvsagt kom han. - Samme det.

Jeg hater at han beskriver skilsmissen som en felles avgjørelse.

Han forlot henne.

Håper moren din har fordelt tingene sine.

Nelson-familien sluttet å snakke sammen.

Enig. Så lenge jeg får Tamayo-bildet i gangen.

Mamma har vært død i én uke, og dere snakker om tingene hennes?

Det kan du si. Du arver firmaet.

Jeg har jo bare vært der ett år.

Hvorfor tror du Catherine lærte deg opp?

- Du sier det som om jeg er et kjæledyr. - Hold opp.

Alex gjør en veldig god jobb. Hun er klar for det som kommer.

Hei, alle sammen. Beklager at jeg er sen.

Jeg vil først gjerne få kondolerer så mye.

- Hvem er du, egentlig? - Jeg heter Brad Ackerman.

Jeg utarbeidet deres mors siste testament.

- Hvor er Sullivan? - Mr. Sullivan er på kontoret sitt.

Brad, ikke sant? Unnskyld meg, men er du engang partner her?

Jeg er assosiert partner.

- Skal vi be om å få se juridikumen hans? - Du må være Alex.

Og, la meg gjette, Julian, Catherine, Lucas og Zoe.

- Gratulerer med datteren deres, Emma. - Takk.

Moren deres var en fantastisk kvinne.

Selv da hun var syk, var hun så sterk og morsom,

og dessuten, dette gir kanskje ikke mening, til stede i alt hun sa og gjorde.

Jeg er beæret over å bli valgt til å være hennes testament­fullbyrder.

Skal vi begynne? "Jeg, Elizabeth Rose,

bosatt i Brooklyn i New York, erklærer at dette er min siste vilje."

Dette er så rart.

"Til Julian gir jeg Loeb-utgaven av Platons verker.

En forsiktig påminnelse om at han ikke alltid er den smarteste i rommet.

Tamayo-bildet, et stemningsfullt minne om vår families arv, gir jeg til Zoe.

Hun kan dele det med Lucas så lenge han aldri forlater henne."

Det skjer ikke.

Så er det deres mors hus.

"Jeg ønsker at verken huset eller innboet i det skal selges på tolv måneder.

Barna kan bo der i mellomtiden, men ikke lenger enn 90 dager på rad."

Beklager, forklarte mor hvorfor hun ville at vi skulle beholde huset?

Skulle ønske vi kunne ha det for alltid. Huset er mamma. Det er vår historie.

Så søtt. Vet du hvor mye skatten er?

Er du sikker på at hun forsto hvor dyrt det blir?

Hun har faktisk satt av penger som dekker kostnadene.

Skal vi gå til firmaet?

"Mine barns andel i Rose Cosmetics forblir på 20 %.

Resten av aksjene og direktørtittelen går

til svigerdatteren min, Catherine Williams Rose."

Hva?

Resten av aksjene i Rose Cosmetics går til svigerinnen din, Catherine.

Hennes siste instruks er at Catherine skal utpeke en ny markedssjef.

Men jeg er markedssjef.

- Ikke fra i dag av. - Så jeg får sparken?

Sparker hun meg fra graven? Hva? Fins det ikke lover mot det?

"Til slutt skal min elskede datter, Alexandra, få arven sin senere."

Så er det en fotnote her som jeg skal forklare deg på tomannshånd.

Dette er sinnssykt. Hvor lenge har du tatt deg av testamenter og død?

Jeg har jobbet med planlegging av booppgjør her i tre år nå.

Tre år, jøss. En skikkelig høyesterettsdommer, altså.

Så hyggelig. Det setter jeg pris på.

- Ikke snakk sånn til meg. - Eller så tar du fra meg arven min?

Du må huske på at moren din var svært intelligent.

- Og opptatt av ditt beste. - Som å sparke meg.

Stol på henne.

- Og gjøre meg arveløs. - Nei.

Hennes eneste datter. Og jeg får ikke engang et eneste møbel.

Jeg vet hva du tror. At dette handler om penger

og smykker og sånt. Men saken er at i går var senga hennes det eneste jeg ville ha.

Det er alt. Den gamle vaklevorne jernsenga,

så jeg kunne krølle meg sammen i den og bare late som om hun fortsatt var der.

Jeg vet hvor nært dere sto hverandre. Det sa hun mange ganger.

Hun hadde bare noe annet i tankene for deg.

Hva er dette?

Hun ville at du skulle åpne den alene. Har du en DVD-spiller?