Cobain: Montage of Heck

DENNE FILMEN ER BASERT PÅ KUNST, MUSIKK, DAGBØKER, FILMKLIPP

OG LYDMONTASJER SOM ER STILT TIL RÅDIGHET AV KURT COBAINS FAMILIE.

Hallo... Test... En, to...

"Go-go juice" eller "motion lotion".

Bever. Hunkjønn.

Velkommen til bemannet romforskning.

Mercury-romfartøyet er 1,8 meter i diameter og 2,7 meter høyt.

Jeg liker ikke trynet ditt.

Hei... Hei, kom hit...

Jeg vil...

Jeg vil vise deg noe...

Kurts hjerne gikk konstant på høygir. Han tenkte alltid på et eller annet.

Det var alltid noe på gang.

Man kunne se det på ham.

Fortsett festen, Wayne.

Det var imponerende, men det fikk meg til å føle at jeg ikke var så spesiell.

Men etter hvert som jeg vokste opp,

ble jeg utrolig glad for at jeg ikke fikk hans geniale hjerne.

Han syntes kanskje at det var vanskelig å få ros.

Han klarte ikke å takle det.

Så han bagatelliserte det hele tiden.

Men målet hans var å bli så perfekt som mulig.

Så flink som mulig.

Skrive så godt han kunne. Synge så godt han kunne.

Spille så godt han kunne. Da alt dette ble kombinert...

Det er så... Det er for vondt.

Dette er altfor vondt.

Du vil klare deg, kompis.

Med støtte av venner og familie kommer han til å klare seg.

Når man ser på kunsten hans, er mange av budskapene klare som dagen.

Jeg skal ikke si hva de er, men man kan se det.

Alt er der. Det er enkelt å være etterpåklok og tenke:

"Herregud, hvorfor så jeg ikke det? Jeg burde ha sagt noe."

Men sånn er det.

USA fikk et oppsving etter krigen, og alle hadde alt.

Selv om man ikke hadde mye, hadde man fremdeles nok.

WENDY 0' CONNOR KURTS MOR

Aberdeen var en skogbruksby og en industriby.

Byen blomstret.

Alle i byen kunne betale regningene sine og dra på handleturer.

Det var et nydelig og fantastisk sted for å oppdra barn.

Barna mine elsket den byen.

Don jobbet på en bensinstasjon i Hoquiam.

Han hadde svarte hornbriller og litt utstående ører.

Han hadde børstesveis, og det ser ikke godt ut på noen.

Jeg hjalp ham med alt. Han hadde ikke peiling på stil.

Vi var venner mer enn noe annet.

Jeg visste ikke hva forelskelse var. Jeg hadde aldri opplevd det.

Jeg trodde jeg elsket ham fordi jeg likte ham.

Han ga meg en forlovelsesring, og vi forlovet oss.

Det var artig.

Jeg tenkte: "Nå er alle problemene bak meg."

"Nå skal jeg få barn."

Jeg kunne ikke vente med å bli gravid. Det var målet.

Jeg gikk til dr Ehrhart, som sa: "Du er så ung."

"Du må venne deg til å være husmor."

Men jeg hørte ikke på hva noen sa.

Jeg pleide å tenke: "Hvorfor giftet jeg meg med Don Cobain?"

Men jeg føler at alt skjedde av en grunn.

Kurt måtte bli født. Det var helt nødvendig.

FAMILIEHISTORIE

FØDSELSATTEST FOR KURT DONALD COBAIN

FØDT MANDAG 20. FEBRUAR 1967

Han var det første barnebarnet på begge sider av familien.

Alle kom på besøk hele tiden.

Jeg har ikke ord for hvor magnetisk han var.

Folk bare kom til ham.

Jeg var helt vanvittig glad i det barnet.

Han var så snill, og han bekymret seg sånn for andre.

Han ville vite om folk hadde det bra eller om noen ble skadet.

På toppen av det begynte han å synge og spille gitar.

Etter at han lærte seg å tegne, tegnet han hele tiden.

MIN TREDJE BURSDAG

- La oss synge, mamma. - Greit. Si hvem du er.

Hvem er du?

Hvem er du, Kurt?

Hvem er du? Hvem er du?

Ha det bra! Jeg heter Kurt Cobain.

Gå! Gå!

Kurt var full av energi. Han var stadig på farten.

Jeg hadde en gammel gyngestol i hjørnet av dagligstuen.

Han var opp ned,

med hodet dinglende der føttene vanligvis er

og føttene mot ryggen på gyngestolen,

og han gynget i 150 kilometer i timen.

Han gynget så fort at stolen traff veggen bak,

og han gjentok alt ord rett fra Sesame Street.

Jeg tenkte: "Førjeg får et barn til, må vi prøve å få roet ned dette."

Så jeg tok ham med til barnelegen, dr Fulton.

Han gjorde en test av raske øyebevegelser med en lommelykt,

og han sa: "Greit, vi har et problem her."

Han ga oss noen tabletter.

Jeg tror det var Ritalin eller noe tilsvarende.

Jeg ga ham en tablett den kvelden, og herregud!

Han gikk helt i spinn.

Kurt var hyperaktiv.

Full av energi. Alltid på farten.

Han hoppet ned fra ting og veltet ting.

Alle mulige ting som normale barn gjør.

Men Don visste ikke hvordan han skulle takle det.

Han var en sånn person

som mente at barn burde bli sett, men ikke hørt,

og ikke burde gjøre noe ugagn.

Han fornedret og gjorde narr av Kurt.

Det fikk Kurt til å skamme seg.

Det såret ham veldig å bli satt i forlegenhet.

Og så... Jeg vet ikke.

Jeg ble mer moden.

Jeg ble eldre og begynte å tenke tilbake.

Den ene sangen kan kanskje ha vekket det i meg.

Is That All There Is?

"Er dette livet mitt? Jeg har ikke gjort noe ut av det."

På den tiden skilte man seg ikke.

Jeg kjente ingen som var skilt.

Man satt i klisteret.

Man tenkte ikke på skilsmisse.

Kurt var ni på det tidspunktet.

Alle snakket om det.

Han skammet seg veldig over at vi hadde skilt oss.

Han tok pærene fra alle lysene,

låste barnevakten og Kim ute og ble veldig uregjerlig.

Jeg sa: "Dette skal ikke skje igjen."

Så jeg tok ham med til farens hus.

Hun kunne ikke håndtere ham.

Så jeg tok ham.

Jeg likte godt å ha ham og å være sammen med ham.

DON COBAIN KURTS FAR

Jeg tror jeg sa på et tidspunkt at jeg aldri ville gifte meg på nytt.

Jeg tror han tok meg på ordet.

Så møtte jeg Jennifer, og vi giftet oss.

Han fikk en stebror og en stesøster, og senere vår sønn, Chad.

Han ville være i en familie, punktum.

Jeg følte det helt fra begynnelsen av.

JENNY COBAIN KURTS STEMOR

Spillkveldene vi hadde var veldig viktige for ham.

Hvis vi ikke ville gjøre det en onsdagskveld,

sa han: "Neil Vi må gjøre det."

Jeg kunne føle at han var svært glad i de stundene,

men han ville alltid vinne.

Hvis han ikke vant, ble han sur.

Han ville bli elsket høyest,

men det var ikke den ideelle verdenen han følte at en familie burde være.

Så han besluttet at han ikke skulle gjøre som noen sa.

Han bare lå på sofaen og så på TV

eller satt nede på rommet sitt og spilte gitar.

Så begynte han å gjøre lumpne ting mot barna.

Det ble vanskelig.

Jeg føler at det var min feil, fordi jeg ikke orket det lenger.

Jeg fortalte Don at han måtte ut av huset.

Han bodde hos Wendys bror en stund.

Så bodde han hos foreldrene mine en stund.

Så kom han tilbake til oss med de samme problemene.

Ingen ville ha ham. Etter et par uker ville alle ha ham ut.

Det tristeste med hele situasjonen

er at Kurt egentlig bare ønsket å være med moren sin.

MONSTRE FRA DYPET AV KURT COBAIN

"DEN FORFERDELIGE SANNHETEN OM RADIOAKTIVITET"

Han hadde det så vondt at han lot det gå ut over moren sin.

Han lot det gå ut over faren sin.

Han lot det gå ut over søsknene sine.

Men det er nesten som at han ikke følte seg verdig fordi han ble avvist.

Jeg vet ikke hvordan man kan takle å bli avvist av hele familien.

VELKOMMEN

I et samfunn hvor mannsjåvinistiske, seksuelle fortellinger

er høyden av all konversasjon,

var jeg en underutviklet, umoden pjokk som aldri fikk seg et ligg

og alltid ble ertet.

"Å, den stakkars lille gutten!"

Det plaget meg, ikke minst fordi jeg var så kåt

og måtte finne opp historier som:

"Da jeg var på ferie, møtte jeg ei rype."

"Vi pulte, og hun elsket det," og så videre.

Dette typiske pubertetsproblemet

styrket problemene mine med faren og stemoren min.

Du vet, den typiske historien om den onde stemoren.

Så jeg flyttet til begge besteforeldrene

og fire sett med tanter og onkler og så videre i løpet av et år.

I åttende klasse var moren min nødt til å ta meg imot

fordi pappa pakket sakene mine, kjørte meg til dit og etterlot meg der.

Hun var forbanna.

Det ga meg et ganske heftig kompleks.

En dag oppdaget jeg den beste uttrykksformen noensinne:

Marihuana. Å, jøss! Pot!

Jeg kunne rømme hele dagen lang uten å få nervesammenbrudd.

Trevor var en fyr jeg hatet, men jeg måtte bli venner med ham

fordi han var den eneste jeg kunne få pot fra.

Han var kongen.

Trevor, Ace, John og Darren var fattig avskum ifølge sportsidiotene.

De pleide å besøke ei jente etter skolen, og jeg ble invitert med.

Vi kom til døren, og ei tjukk jente slapp oss inn.

Jeg skjønte ikke før etter en time at jenta virket ganske stille.

En av guttene påpekte at hun fikk spesialundervisning.

Jeg er sikker på at mange unger ville kalt henne åndssvak eller treg.

Jeg vil si at hun var en taus analfabet, men ikke åndssvak.

Målet til guttene som hadde besøkt henne i en måned

var å stjele sprit fra kjelleren i huset.

De andre distraherte henne mens en stjal en flaske og gikk ut kjellerdøren.

Vi gjorde dette annenhver dag og slapp unna med det i en måned.

Den samme måneden var høyden av min mors mentale mishandling.

Det viste seg at poten ikke hjalp meg med å rømme fra problemene lenger.