Superman & Lois

- Tidligere: - La oss fokusere på familien.

Vi må stoppe Kal-El før han gjør det han gjorde mot min verden.

- Han heter John Henry Irons. - Du er den fremmede.

Ingen snakker med ham. Jeg går inn først.

Lois, for en fin overraskelse. Takk for at du ventet.

Takk for at du tok imot meg på kort varsel. Det er lenge siden sist.

Da de var kadetter, hindret din far mannen min -

- i å bli sparket ut to ganger. Døren min er alltid åpen for deg.

Hva fører deg hit i dag?

Vi har opplevd noen endringer i livet, store endringer.

Ikke misforstå, livet har alltid vært komplisert.

Jeg er flink til komplisert. Men i dag ble jeg overrumplet og...

...følte at alt glapp for meg.

Jeg mistet besinnelsen.

Og jeg er redd for at om jeg ikke kan ta meg sammen...

...kan jeg såre noen jeg elsker mer enn jeg allerede har gjort.

De siste ukene har vært tøffe for oss alle. Det er mye som foregår.

Morgan Edge, folk som får krefter, fyren som ville drepe faren deres.

Vi ville høre hvordan det går med dere.

Trener Gaines er ikke glad, men vet at vi tar en pause fra fotballen.

- Han trenger uniformene deres. - Jeg gjør det i dag.

Det er nok min siste gang i en high school-garderobe.

- Far. - Nei, det går bra.

- Kan du holde? - Ja.

- Kan jeg unnskyldes? - Vi er ikke ferdige.

Dette ville vært mye for alle.

Så om dere er stresset eller bekymret, må dere si det, ok?

Det er faren din. Jeg må til forsvaret. Vi avhører John Irons.

Jeg sier ifra hva jeg finner i bobilen. Lykke til.

Gutter.

Jeg er i låven. Hold dere unna trøbbel.

Kan jeg bli med deg?

Jeg var ikke til mye hjelp med bilen, men kan hjelpe deg.

- Ja visst. - Ok.

Vet du hva som er inni her?

Faren din sa at den er kledt med bly, så noen skjuler noe.

- En klassisk krypmobil. - Ja, så vær forsiktig.

- Identifisering nødvendig. - Lois Lane.

Stemmeverifisering bekreftet. God morgen, Lois.

- Hvordan kjenner du navnet mitt? - Du er en av mine godkjente brukere.

- Hvordan kan jeg hjelpe, Ms. Lane? - Hva kan du si om John Henry Irons?

- Forsiktig. - Hva er det?

Det var enkelt.

- Hva jobber du på? - Småforetak som trenger hjelp.

Edge har en ny hjelpeplan. Den vil hjelpe mange.

Jeg trodde du fant folk til ledergreia.

Ja, og nå som Mr. Edge har alle han trenger til det programmet -

- ga han meg dette prosjektet. Han prøver vel å hjelpe så mange -

- som mulig å oppnå sitt beste jeg, hva nå enn det betyr.

Om han vil utvide programmet, er jeg her.

Beklager. Programmet er fullt. Jeg ønsker jeg kunne ha hjulpet.

Mor, hjalp du Mr. Kirker? For Jess vil at jeg skal prøvesynge -

- for en musikkrevy, og vi har ikke snakket sammen siden tredje klasse.

- Hva er det? - Du elsket å opptre.

Du bør definitivt prøvesynge. Du ville være så god.

Jeg har ikke tid til å forberede noe.

Jeg har fri i dag, og jeg har en gitar.

Du og jeg kan øve sammen.

Nei...

Vil du ikke, er det ikke noe press. Bare litt, for det ville vært gøy.

ÅPEN PRØVEOPPTREDEN

- Er du en teaterperson? - Nei, ikke...

- Jeg vurderte det, men... - Du bør prøve. Hvorfor ikke?

Jeg får sceneskrekk. Og om du ler, dreper jeg deg.

Jeg spilte piano. Jeg var med på hele opptreden-greia.

Da jeg ble eldre og angsten ble verre, ble det litt for mye.

- Jeg visste ikke at du spilte. - Jeg hyperventilerer om jeg spiller.

Om du prøvesynger, si ifra, så kommer jeg og heier på deg.

Ja, jeg vet det. Jeg må levere tilbake disse.

- Vi sees. - Ha det.

Jeg kommer straks tilbake.

Sett deg, John.

Det er vel navnet ditt? John Henry Irons?

Ranger... to turer i Afghanistan.

Du slo gjennom som maskiningeniør.

Men John Irons døde for seks år siden under mystiske omstendigheter.

Iallfall John Irons fra denne jorden.

Hvordan kom du hit?

Ballistisk skjold svikter.

Hold ut!

Nesten fremme.

Hold ut! Hold ut!

Alt du må vite, er at det er jeg som vil gjøre slutt på deg.

- Fordi jeg vil forråde menneskene? - Du er en forræder.

Et sjelløst monster som ikke føler noe for vanlige folk.

Du aner ikke hvor mye jeg bryr meg.

Jo. Det som skjedde i min verden, skjer allerede i denne.

Kryptonerne er her. At du slutter deg til dem -

- er den siste dominobrikken som faller før alt går til helvete.

Jeg sier ikke mer før dere henter hit Lois Lane.

- Så John Henry er fra en annen jord? - Ja. Det er forvirrende.

Multivers og parallelle univers, alle med sin egen jord.

Så på hans jord er det andre versjoner av folk herfra?

Ja, iblant.

Som deg?

Hvorfor vil du treffe Lois Lane?

- Svar. - Ikke før jeg snakker med henne.

Hun vil ikke snakke med deg.

- Du løy. - For hennes beste.

- Hun stoler ikke på deg! - Hun bør ikke stole på deg.

Du drepte henne.

- Hva snakker du om? - Hun betydde alt for meg.

Hun var mitt livs kjærlighet, kona mi.

Min datters mor.

Til du myrdet henne.

Jeg lar deg ikke gjøre det igjen.

Jeg ser ikke tilbake med anger.

Jeg reflekterer.

Men vanligvis angrer jeg ikke. Men dette...

Er det mulig at du er for hard mot deg selv?

Nei, jeg var rasende.

- Du aner ikke hva jeg sa... - Jeg leser artiklene dine.

La oss bare si at jeg vet hva dine ord kan gjøre.

Jeg kan rasere alt. Og om det er formålet mitt, fortjener man det.

Men det gjorde ikke denne personen.

Jeg tror at iblant kan ord skjære så dypt...

...at de forandrer ens syn på en person.

Jeg vet ikke hvordan jeg fikser dette.

Vi har vært i lignende situasjoner.

Han som prøver å drepe mannen din -

- er din andre mann fra en annen verden, føles nytt.

Jeg mente at vi må rydde opp etter en ond versjon av deg.

Se på disse artiklene, Lois. Utenom drakten var han helt lik meg.

- Til han begynte å drepe uskyldige. - Det er ikke deg.

Vil John Henry redde menneskeheten her, må han akseptere det.

Tror du det er mulig? Når du vet alt han har mistet?

Kona og datteren.

Natalie.

Jeg kan komme hjem, så kan vi snakke om det.

Nei, jeg synes synd på ham, men det var hans liv på hans jord.

Han er her nå, og vi trenger svar.

- Kanskje jeg bør snakke med ham. - Ikke ennå.

Jeg forstår ham nå.

- Kanskje jeg kan nå inn til ham. - Jeg håper det.

Han må fortelle oss hvordan vi redder vår verden.

- Jeg elsker deg, Lois. - Jeg elsker deg også.

- Hei, mor. - Hei.

- Alt i orden? - Ja. La oss ta en pause fra bobilen.

Jeg sier ifra før jeg går tilbake.

- Du er latterlig. - Jeg er ivrig.

Åpne den. Esken åpner seg ikke selv.

- Noteark? - Fra omtrent alle musikaler.

Velg en, så du kan varme opp.

Far...

- Jeg kan ikke. - Kom igjen, du er en god sanger.

- Du har sunget i kor i årevis. - Nettopp.

Det er lettere å opptre med andre. Jo flere man er, jo bedre.

I femte klasse hadde du en stor solo på julekonserten. Husker du det?

Du hadde vært rå om du ikke hadde fått matforgiftning.

Jeg fikk ikke matforgiftning.

- Sarah... - Det er greit når jeg er med andre.

Men når jeg er alene, kjennes det som en stor vekt på brystet.

Om følelsen av å ville synge er større enn frykten for å opptre -

- så må du prøve. Frykt er en kortvarig smerte.

Men anger? Den varer mye lengre.

Jeg vil gjøre det.

- Ok. - Ja.

- Ok, er du klar? - Ok.

Det er på tide å endre taktikk. Trask kan gi oss det vi trenger.

- Ikke sånn. Vi torturerer ikke folk. - Det er ikke opp til deg.

Løytnant Trask tar over om jeg ikke får ham til å snakke først.

- Skal du inn? - Vi er allierte der han er fra.

Jeg kan bruke det.

Ikke at jeg ikke har tro på deg, men jeg henter sakene mine.

Beklager at jeg ikke fikk treffe deg, søster. Du virker kul.

Og vi må beseire dem om vi skal redde menneskeheten.

For det skiller oss fra dem, medmenneskeligheten vår.

Jeg elsker dere begge.

- Identifisering nødvendig. - Ok, Jonathan Kent. Jon Kent.

Advarsel. Du er ikke autorisert.

Om 20 sekunder blir du eliminert. 20...

- 19. - Mor! Mor!

- Mor! Mor! - Jon!

- Jon! - Mor, vær så snill!

Den vil drepe meg!

Dette er Lois Lane! Han er sønnen min! Stopp nedtellingen!

Clark! Clark!

Clark, den vil drepe Jon!

To, én...

Går det bra med deg?

Har du gått fra vettet?

Du snoker ikke i drapsbilen til en fyr fra en annen verden.

Jeg trodde den var trygg tidligere.

Jonathan, ingenting er som det virker.

Jeg sa jeg ville gå tilbake med deg. Hva tenkte du på?

- Jeg ville se meg rundt. - Uten meg?

Hva gjorde du egentlig der inne?

Selv jeg visste hvor opprørt du var over det vi så der.

Og den sprø hammergreia han laget...

- Jeg trodde jeg kunne se etter... - Vent. Så du etter våpen?

Far, du og Jordan er i bunn og grunn våpen.

Jeg er den eneste i dette huset som er helt ubevæpnet.

- Moren din og jeg vil beskytte deg. - Jaså? Jeg var ett sekund unna å dø.

Og mor kunne ikke gjøre noe! Og du kom nesten ikke tidsnok.

Se på meg. Se på meg!

Jeg lot deg bli med fordi jeg stolte på deg og at du var ansvarsfull nok -

til å vite hva som står på spill.

- Så du stoler ikke på meg nå? - La oss roe oss ned.

Du visste at det var risikabelt, men gikk inn likevel, bak ryggen på meg!

For å finne våpen? Du døde nesten!