FROM

Tidligere:

-Vi må finne ut hvor du skal bo. -Hun er ikke et dårlig menneske.

-Om det er greit, vil hun bo med deg. -Ok, greit.

Abby! Nei! Nei!

Hei, Abbs. Jeg trenger hjelp.

Nei!

Elgin, jeg vil ikke hate deg. Dette stedet utnyttet oss begge.

Det er noe jeg trenger din hjelp med.

Jeg tror vi trenger litt mer.

-Så du bare går inn? -Og finner faren min.

Ethan kalte det minnevandring. Han lærte om det fra bøkene i huset.

-Jeg ser bagen. -Hva er titlene?

-"Grand Gooligog", "Cromenockle"... -Jade? Si at du har noe.

Jeg må finne en måte å låse opp det som er innelåst her.

Henry sa at Miranda begynte å se stedet da de ruset seg.

Hvis det fungerte for henne, kan det fungere for meg.

Kvelden vi kom hit, hadde du en drøm.

-Tårenes sjø? -Den er her. Og du må finne den.

-Kanskje Jade kan hjelpe. -Jade?

-Innsjøen til hva da? -Hvorfor mediterte du?

Jeg prøvde å huske noe.

Victor, vi må finne en innsjø.

-Victor! -Snakk med meg, sønn

Jeg sa til meg selv at det ikke var ekte.

Min kone Miranda malte ting hun så her.

Et av maleriene var av en mann i gul dress.

Sier du at det kan være samme dress?

Ikke mange går rundt her i kanarigul dress.

-Victor kjente den igjen. -Ja, og tisset på seg.

Spørsmålet er, hvis dressen er her, hvor er fyren som brukte den?

Borte for lengst, kanskje.

Dressen kan ha ligget i skogen i årevis.

-Så nærme byen? -Den er ikke lett å overse.

Kanskje de nattlige vesenene prøver å kødde med oss.

Det vet vi ikke. Det beste vi kan gjøre er å snakke med Victor.

Jeg snakker med ham.

-Nei, kanskje vi alle burde... -Jeg snakker med sønnen min. Alene.

-Ok. -Hvis det var alt, så...

Ok.

Den unge gutten, han kledd i hvitt, han sa til oss at tiden renner ut.

I 40 år var den gutten bare et maleri i kjelleren min.

Den dressen, dette stedet, bare malerier i kjelleren. Og nå...

En del av meg prøvde nok å late som om noe av dette var normalt.

Vet han det? Om kona si? Om deg?

-Vi vet ikke engang om det er ekte. -Det er ekte.

Nei, Tabitha har rett. Vi må være ganske sikre.

-Sa du noe til Fatima? -Nei, hun har nok å stri med.

Greit, da står alle som vet i dette rommet.

La det forbli sånn inntil videre. Forstått?

-Ja. -Mannen i den gule dressen...

Hvis Miranda klarte å male ham,

kan det et sted i hodet finnes svar på hvem han er.

Hvis dette handler om den jævla soppen...

Boyd, er det seriøst greit for deg at han tar sopp

-som han fant i en hjemsøkt skog? -Nei, Donna, selvsagt ikke.

Men det er heller ikke greit å våkne og telle hvor mange nye lik det er.

Er det greit for deg? Vi taper, ok?

Jeg sier det ikke der ute, men her inne.

Uansett hvilket spill dette er, taper vi.

Og så dukker ungen i hvitt opp og sier at tiden løper fra oss,

og vi kan fortsatt ikke reglene!

Hvis det er svar i hodet hans, hva som helst, trenger vi dem.

Ok? Jeg skal være der med ham.

-Går noe galt, er jeg der. -Lykke til med det.

Folk venter på å dra til kolonien for å samle mat.

Folk må fortsatt spise.

Og du, tar du deg denne trippen...

-Du kommer kanskje ikke tilbake. -Jeg vet det.

Kom igjen.

Boyd, kan du gi oss et øyeblikk?

Hva? Ja, selvfølgelig.

Kom inn.

-Jeg håper jeg ikke vekket deg. -Jeg sov ikke mye.

Ikke jeg heller, til å begynne med.

Jeg... Jeg håpet vi kunne snakke.

Ok.

Jeg antar Kenny fortalte deg om meg?

-Om det jeg gjorde? -Ja.

Hvorfor vil du bo her?

Fordi da jeg møtte deg, visste jeg at du var snill.

Jeg vet at det du gjorde var fælt, men faren min pleide alltid å si

at bare gode mennesker blir torturert av de fæle tingene de har gjort.

Og jeg tenkte jeg fikk eget rom her.

-Jeg lager frokost til oss. -Jeg kommer ned straks.

Nei, nei, nei! Vær så snill! Nei!

-Sara? -Nei, vær så snill!

Hva har skjedd?

Hva gjorde dere i skogen?

-Du burde spørre Ethan. -Jeg spør deg.

-Sa han at han så Jim i skogen? -Ja.

Jim sa til ham at han måtte finne Tårenes sjø.

-Høres det kjent ut? -Den er ikke ekte.

Nei, den er ikke det, men den er det for ham.

Jeg er ikke den beste til å gi råd om...

Vel, det meste, men jeg vet

at noen barn er mer komfortable med å leve i fantasien.

Det er dit de drar når verden blir skummel.

Iblant kan det å tro på umulige ting

hjelpe med... Det bare hjelper.

Jeg er lei for det jeg sa i låven.

Ikke vær det. Du tok ikke feil.

Vær forsiktig med dem.

Er alt i orden?

Kan du si når ting sist var i orden, vinner du en kjeks.

-Er du klar for dette? -Ikke faen.

Ethan?

Pappa? Hører du meg? Vær så snill.

Svar meg. Pappa!

Ja?

Hvorfor fortalte du meg ikke om Tårenes sjø?

Hvorfor dro du til Jade og Victor og ikke til meg?

Ethan, du må snakke med meg.

Jeg visste du ikke ville tro meg.

Han sa jeg måtte finne den. Han sa det til meg.

Og når jeg finner den, beviser det at den er ekte.

Han er ikke borte. Han er her fortsatt.

Ok, da. Du må pakke en bag.

-Hvorfor det? -Vi skal på tur.

-Fant du noe? -Nei, det er barnebøker, Julie.

-Jeg kan gjøre det selv. -Det er ikke det. Jeg bare...

-Hva? -Minnevandreren Fred.

Hvem? Hvem er det?

Han er en fjern slektning av Grand Gooligog.

Her. "Minnevandreren Fred var heisreparatør.

I helgene vandret han i minnene av vår tids største eventyr."

-Julie? -Gjem bøkene. Ja, vi er her inne!

Pakk sekken din.

-Vi skal til kolonien. -Hvorfor det?

Ethan er overbevist om at han må finne Tårenes sjø.

-Den magiske innsjøen? -Ja.

Han sa han så faren din, som ba ham om å finne den.

-Så han ham? Hva betyr det? -Jeg vet ikke. Jeg tror han sørger.

Men hvis jeg prøver å stoppe ham, sniker han seg ut og gjør det alene.

Slik kan jeg holde ham trygg.

Ok. Hva trenger du meg til?

-Du kan ikke bli her alene. -Jeg kan være med Randall.

-Akkurat. -Mamma, det er ikke sånn.

Virkelig ikke.

Jeg kan sove hos Kristi og Marielle.

-Kan jeg snakke litt med deg? -Mamma...

Det går bra.

-Først vil jeg si unnskyld... -Nei. Ikke si noe. Hør etter.

Jeg kjenner deg ikke, og vet ikke hvem du er eller hva du vil.

Julie stoler på deg. Hun føler seg trygg rundt deg.

Og hun trenger det nå, så se meg i øynene

og si at du forstår hva som skjer om du gjør noe som bryter tilliten.

-Jeg forstår. -Ok, bra.

-Mamma. -Vennen...

Hva er det?

-Glad i deg. -Glad i deg også.

-Lov meg at du klarer deg. -Ja.

-Ja. Jeg kommer tilbake i morgen. -Ja.

-Dette er vannet ditt. -Ok, men jeg må ikke dra.

-Ellis, det er din tur. -Ja, men Donna kan nok finne noen.

Det går bra. Og Donna trenger folk der ute som hun vet hun kan stole på.

Det går bra, kjære. Jeg lover.

-Ja. -Ok.

Tommy er ansvarlig for boksene på døren.

Ella og Jordan sjekker vinduene, og 20 minutter før solnedgang...

Opptelling. Jeg vet det.

Hold øye med Fatima mens Ellis er borte.

-Ja, det fikser jeg. -Ja.

-Donna? -Ok.

-Har du plass til to til? -Jo flere, jo bedre.

Ok, da beveger vi på oss.

Kom igjen. Da drar vi!

-Hva med dette? -Dette er perfekt. Takk, Elgin.

-Jeg kan hjelpe deg med resten. -Resten må jeg gjøre selv.

-Du burde gå nå. -Ok.

Victor! Hei.

-Tre, fire... -Hva gjør du?

Jeg ser om trærne flytter på seg.

-Hvorfor skulle de det? -Fordi alt endrer seg.

Først snødde det, og nå er alt grønt.

Og alt går for fort. Jeg pleide å måle hele tiden,

og så fulgte jeg ikke med, og jeg burde ha fulgt med.

Jeg burde ha fulgt med. Målt.

Kan jeg hjelpe? Se om trærne flytter på seg?

-Ok. -Ok, hva gjør jeg?

Du begynner med dette beinet.

-Én. -Én.

To.

Hva pokker?

Hei.

Du vet hva de kalte meg i militæret? Herr fisk og brød! Det stemmer!

Hei.

-Boyd! -Hva skjer?

Er Kenny i dette rommet nå?

-Hva? -Ja.

Glem det, da.

-Er han på... -Sopp han fant i skogen.

Akkurat. Trenger du noe?

Det er Fatima. Jeg tror kanskje du burde komme til kolonihuset.

-Jeg burde gå. -Nei. Bli, vær så snill.

Ok.

Det var her jeg møtte deg.

Tidene har endret seg.

Ser du henne fortsatt?

-Kvinnen i kimonoen? -Nei.

Tror du det er fordi du gjorde det hun ba om,