Narco-Saints (수리남)

SERIEN ER INSPIRERT AV EN SANN HISTORIE

MEN PERSONER OG HENDELSER ER ENDRET AV TEATRALSKE GRUNNER

GRENSEN TIL SURINAM

Kjenner du til et land som heter Surinam?

Sikkert ikke.

Et lite søramerikansk land rett nord for Brasil

med et folketall på rundt 500 000.

Landet har mange raser og mange språk, halve landet er jungel,

og over halvparten av befolkningen driver med salg av narkotika.

Hva gjør en koreaner på et sted som dette?

Historien jeg skal fortelle, handler om nettopp det.

Det kan høres utrolig ut, men alt jeg skal fortelle dere

har jeg opplevd selv.

Noen av dere vil ha mye å si om hvorvidt det jeg sier er sant.

Hør på meg før du trekker konklusjoner.

EN NETFLIX-SERIE

I 1968, det året jeg ble født,

meldte pappa seg som frivillig i Vietnamkrigen.

Han kjempet i fem lange år i jungelen

til amerikanerne trakk seg ut og krigen var over.

DONGDUCHEON I YANGJU I KOREA

Han haltet da han kom tilbake.

Dagen etter at han kom hjem, dro han ut og begynte å jobbe.

På det eneste bildet der jeg kunne se fjeset hans,

holdt han et svært våpen.

Jeg lurte på hva han gjorde i det fjerne landet,

og hvorfor han måtte ha våpen, men jeg var for redd for å spørre ham.

Det tok meg 30 år å forstå dem.

På ungdomsskolen begynte jeg med judo, da en lærer foreslo det.

Det var fordi jeg kunne gå på skolen og spise gratis.

Hold ham godt fast.

Fokuser på beina!

Sånn, ja!

Jeg var 14 og hadde nettopp startet på judo.

Kang Ingu!

Det var da moren min døde.

Midt i en vinternatt falt hun om under en yoghurtleveranse.

Det tok over tre timer før hun ble funnet.

Mine yngre søsken og jeg gråt i en evighet,

men faren min felte ikke en tåre.

Han helte bare i seg soju og åt fermentert skate

og sa aldri et ord.

Ja, faren min elsket å spise fermentert skate mer enn alt annet.

Han forsørget oss tre ved å kjøre sementbil.

Han kjørte i 20 timer om dagen i seks lange år.

Det var så lenge faren min holdt ut.

Det var da jeg forsto hvorfor han ikke gråt i mammas begravelse.

Gjeldsbyrden og livets harde virkelighet knuste all sorg han kan ha følt der og da.

Jeg måtte tjene penger på et vis

og solgte makgeolli til turgåere på toppen av Soyo-fjellet om dagen.

Vær så god.

Og om kvelden jobbet jeg på en karaokebar.

Ha en flott kveld, sir.

-Er det alt du kan drikke? -Ta en drink!

Sånn lærte jeg mye man ikke lærer på skolen.

Takk, sir.

Håper du nyter resten av kvelden, sir.

IKKE PARKER HER

Siden jeg aldri var hjemme, var hjemmet mitt alltid rotete.

Rydd huset, din drittsekk. Pokker.

Jeg klarte meg ikke alene mer, så jeg ringte jentene som sa de likte meg.

Det er Ingu. Hvordan har du hatt det?

Ja, jeg ville bare ringe og spørre…

Vel…

Vil du gifte deg med meg?

Nei, jeg tuller ikke!

Jeg tenkte mye på det før jeg ringte.

Penger?

Vi kan begynne å spare nå.

Du vet hva de voksne sier. Penger kommer når man gifter seg.

Et hus?

Kom igjen, kvinne.

Når vi har spart penger, kan vi kjøpe et hus.

Hvorfor så mange spørsmål?

En leilighet?

Er ikke det litt for mye?

Du duger ikke. Bare glem det jeg sa.

Alle virket overrasket da jeg fridde.

Men en av dem sa ja og flyttet inn med alle tingene sine.

Denne gangen ble jeg overrasket.

Å bo med en kone ga livet stabilitet.

Da søsknene mine gikk ut av videregående, fikk vi pusterom.

Midt oppi alt dette, ble mine egne barn født.

Men med to munner til å mette, holdt det ikke å bare klare seg.

Jeg lærte å fikse biler

og åpnet et verksted foran Dongducheon U.S. Armys base.

Står til?

-Hei, god ettermiddag. -Bra.

Takket være en jeg gikk på judo med,

fikk jeg levere mat til en amerikansk base også.

Og for å overleve, måtte jeg lære engelsk.

-Står til? -Kompisen min, Ingu.

Fjeset ditt er veldig fint. Bra farge.

Fordi hvitløken min renser blodet ditt.

Vel, det er pisspreik.

Men jeg skal innrømme at for den prisen, er hvitløken din sabla god.

Så kjøp løken min også.

Jeg gir deg en veldig god pris.

Kom på sangkveld, så snakker vi da. Ok?

I baren klarte jeg å bli sjef og få prosenter for kundene.

Det endte med at jeg kjøpte den.

Og jeg leide et hus, selv om jeg måtte ta opp et stort lån.

FJERDE KLASSE - EKSAMEN I KOREANSK KANG HYUNGJU 100/100

Mitt første barn var smart, som meg. Da ble jobbingen verdt det.

-Pappa! -Hei.

Kan jeg dra til karaokebaren i morgen?

Pappas karaokebar er bare for amerikanske soldater.

Du må være amerikansk statsborger.

Jeg trodde jeg hadde ordnet meg for resten av livet.

Men jeg visste ikke hvor lenge jeg kunne fortsette i den takten.

Livet veide tungt på skuldrene mine.

Hei, eier du dette stedet?

Si opp om du ikke vil jobbe!

-Ring gutta! -Jeg skal vise deg!

Moren og faren min levde også sånn. De tok oss aldri med ut for å spise.

De bare strevde for å få endene til å møtes

til de døde.

Hva er poenget med å leve bare for å leve?

Jeg visste at barna mine ikke burde leve som meg.

Noe måtte endres.

EVENTYR I DAEBAK

LEDIGE STILLINGER

Skal vi se.

Dummen!

Jøye meg.

Jeg har reist verden rundt, og du kan ikke si hallo?

Se på dette rasshølet.

Trodde du solgte fisk, ikke tok soyabønnepasta i håret.

Hvorfor er du ikke arrestert?

Hva faen vet vel du? Du sitter fast på denne lille halvøya.

Dette her er siste mote i Shinjuku, kompis.

Dette er til kona di og barna dine.

Jøss, disse kunne jeg laget kluter av. Kluter med blomstermønster, hva?

Du eier ikke smak, mann.

Ta det med hjem til kona di. Hun vil bli kjempeglad.

-Masser skuldrene mine. Jeg har så vondt. -Vent.

-Hvem er den bestemora? -Hva?

Hei, forsiktig!

-Frue, forlat Eungsoos kropp. -Hei! Faen!

Forlat kroppen hans!

Liker du det, rasshøl?

-Her er din samhap. Kos deg. -Takk.

-Skal jeg varme suppen? -Den er deilig.

I niende klasse døde pappa, og livet ble hardt,

så jeg gikk ikke på videregående.

Du kunne ikke.

For du hadde elendige karakterer. Vær ærlig.

Vel, jeg hoppet over videregående og begynte å lære om sjøfart.

Etter å ha jobbet ræva av meg på de båtene i 20 år,

har jeg knapt nok til å forsørge barnet mitt. Du også, hva?

Du og jeg har gjort alt mulig av bedritne ting for å tjene ei krone.

Sånn er livet for alle, kompis.

Mitt også.

Husker du hva du sa da du sluttet på judo?

Du følte at du måtte gjøre noe, ellers ville livet ditt bli dritt, hva?

Men etter å ha jobbet ræva av deg, hva har du igjen?

Jeg leier i alle fall en leilighet, dummen.

Idiot, du eier ikke stedet. Det tilhører banken.

Du kan knapt betale gjelda.

Om vi fortsetter å leve sånn, ødelegger det oss.

Vi vil jobbe ræva av oss til vi faller om og dør.

Du snakker tull på en rar måte.

Hva prøver du å snakke med meg om?

Denne skaten du dytter i deg,

vet du at 99 % av den kommer fra Chile?

De merker den "innenlandsk" før den selges.

Og dette er ikke billig.

Selv den chilenske importen er for dyr å kjøpe nå.

Hvorfor snakker du om fisk? Hva vil du frem til?

Det jeg sier er

at om du frakter skatene inn gratis og selger dem her i Korea,

hva vil skje?

Om det var så lett, hadde noen gjort det. Det er som å trykke egne penger.

Hvem ville gi deg gratis skater? Du er gal.

Det finnes et land der ingen spiser skater, og alle kastes!

Og bare jeg vet om det.

Har du hørt om Surinam?

Surinam? Hva er det? Et land?

Ser du, ingen vet om det. Hei.

Jeg har bodd på båter i 20 år,

og jeg var der for første gang i år.

Se på dette.

Det bittelille landet over Brasil. Det er bare 500 000 der.

Og kysten er full av skater.

Men disse folkene synes

at skater ser rare ut og lukter dritt,

så de kaster dem bare.

Jeg spurte lederen for fiskerne, den gamle, tannløse bestefaren.

Han sa han solgte dem for noen øre!

Så om du kunne hentet disse skatene og solgt dem i Korea,

hva tror du ville skje?

Er dette på ekte?

Må du smake for å vite om noe er bæsj eller sjokolade?

Bli med meg til Surinam da.

Gi meg fisk, hva? Gi meg én fisk.

Nei, ingen vits i å tenke på det.

Og du snakker ikke engang om USA. Surinam? Virkelig?

Jeg visste ikke om et sånt land.

Det er jo hele poenget.

Siden Asia og Sør-Amerika er så langt unna,