Haywire

Sommeren 1939 kastet ondskapen sin skygge over Europa.

En monstrøs, ustoppelig maskin begynte sin

tyranniske herjing og slo ned alt og alle på dens vei.

Jeg var en ung mann, klar til å utforske verden og finne et sted for meg selv

da jeg ble innkalt.

Vi var alle unge, noen av oss ikke engang gamle nok til

å kjenne en kvinnes berøring, smaken av djevelens svette.

Kunne knapt holde en rifle, eller skyte den.

Vi oppdaget tidlig at det var liten sjanse for at noen skulle komme hjem.

Unge menn ble kastet inn i et helvete ulikt noe mareritt de kunne forestilt seg.

År med smerte, år med overveldende frykt,

år med å telle sekundene fordi det er alt du kan stole på.

Minutter, timer... virket som et helt liv.

Jeg ser kanskje hjemmet mitt igjen, men det var ikke hjemmet jeg forlot.

Alt endret seg og ingenting ble det samme igjen.

Jeg har båret denne byrden, uten å kunne ryste mørket fra tankene mine.

Uansett hvordan jeg prøver, uansett hva jeg gjør.

Krigen tok aldri slutt for meg. Jeg er fortsatt der, fortapt i en tunnel.

Lyset i enden beveger seg lenger bort jo nærmere jeg beveger meg mot den.

Hvis det noen gang er en grunn til å ikke eksistere, er jeg der.

Det evige mørket er mindre smertefullt enn mørket jeg har vandret i i 56 år.

Hvil, soldat.

-Vet du hvor mange menn jeg har under meg? -Nei, sir.

-Hvorfor har jeg deg alltid foran meg? -Jeg vet ikke, sir.

-Jeg syns du har feil holdning. -Jeg tror ikke det, sir.

Da så. Da jeg først hørte at du skulle komme hit, hadde jeg mine forbehold.

Din oppførsel er bekreftet av politiet.

-Er du misfornøyd med hæren? -Nei, sir.

Det ser ut til at du forventer noe av oss som vi ikke kan levere.

Høres det riktig ut, sersjant?

-Kan jeg snakke fritt, sir? -Vær så god.

Det er ikke at den amerikanske hæren skylder meg noe, sir.

Hvorfor, da? Ut med det!

Jeg har sett menn komme og gå. Menn som forsvinner like raskt som de dukker opp.

Ja, det er ikke deg. Det er denne virksomhetens natur.

-Er du ulykkelig? -Nei, sir.

Dette er krig, sersjant. Du kan ikke velge ditt lag. Forstår du?

Det var ikke det jeg mente, sir.

Du har fortsatt ikke informert meg om fangenskapet ditt?

Det skal jeg, sir.

Jeg vil ikke at mennene skal få feil oppfatning om SS.

Hvis de finner ut at disse SS er mennesker, kan moralen lide.

Vi vil ha disse mennene sultne på blod.

En ting som plager meg. Jeg forstår ikke omstendighetene rundt flukten din.

-De lot meg gå, sir. -Så de gjorde det.

-Det har vel ikke gjort deg myk? -Nei, sir.

Vi er befriere. Vi er øyeblikk unna fra å beseire tyranniet i Europa.

-Jeg har ikke råd til noen uhell. -Det blir ingen uhell, sir.

Jeg har et nytt oppdrag for deg.

Det ligger en gård mot sør, som vi bruker som strategisk base.

Det er svært viktig for krigen at den fungerer som et materiellsenter.

Jeg vil at du og gruppen din skal speide der

og rapportere om tyskerne planlegger en motoffensiv.

Beklager, men det høres ut som tull.

Sersjant, du snakker med en offiser.

Jeg er en tanksjef. Du gjemmer meg

i en blindvei. Vi ble opplært til å slå Rommel i Afrika.

Offensiven har sin egen drivkraft akkurat nå.

Jeg vil ikke måtte holde et øye med deg på vei inn i Tyskland.

Du er en god tanksjef, men utenfor kjøretøyet er du en byrde.

Jeg skal sørge for at du får bestillingene dine.

Det var det.

Jeg sa det. Jeg visste det.

-Spiller dere? -Unnskyld, sir.

-Hvilket spill? -Terninger, sir.

-Hvor mye har du tapt? -Jeg taper ikke med terningene mine.

Lykken varer ikke evig.

-Vi spiller ikke om penger uansett. -Vi spiller om sigaretter.

Hvis du ikke spiller om noe meningsfullt, er det ikke et spill.

Pakk utstyret. Vi drar om to timer.

-Hvor? -Sør.

-Til fronten? -Til en strategisk base.

Det er tull... sir.

Hvordan kommer vi oss dit? Til fots? Vi har ingen tank.

Jeg vet ikke. Noe nytt de har utviklet.

-Sjåfør? -En av dere får oppgaven.

Lag en liste og samle det dere kan.

-Sir, kan jeg stille et spørsmål? -Vær så god.

Hva gjorde du egentlig for å skaffe oss dette drittoppdraget?

Ingenting du ikke alt vet.

-Er det et triks? -Hva mener du?

-Vi gjør det ikke. -Jeg aner ikke hva du snakker om.

-Hva i helvete er det? -Hva er det?

-M8 Greyhound. -Det er ingen tank.

Den er pansret.

-Ikke mye. -En halv tomme tykt.

-Det stopper ikke en Panzer. -Vi har fart på vår side.

Jeg gå ikke inn i denne. Dette føles som en degradering.

Fart, sier du. Hvor fort?

Opp til 65 km/t, sir. 80 hvis jeg presser den.

-Er du min nye sjåfør? -Stemmer, sir. Milton Bailey, sir.

-Hvor gammel er du? -Gammel nok til å barbere meg.

Barbere hva? Du har ikke skjegg.

-Hvor mye kamp har du sett? -Ingen, sir.

Det er en annen grunn til at jeg ikke går inn i den.

Jeg har kjørt siden jeg var 13. Den er ikke større enn onkels traktor.

-Hadde du tyskere som skjøt deg der? -Nei.

Da vet du ikke hva du snakker om.

Sir, om jeg får... Slik jeg forstår det, trenger du en sjåfør.

Jeg har ikke kamperfaring, men jeg kan kjøre.

Jeg er utdannet. Hun kan kjøre fort når ting blir vilt.

-Vilt? -Når ting går til helvete.

Sier du det?

Jeg spør ikke mye av mine folk. Bare at de ikke får meg drept.

-Jeg gjør det samme til gjengjeld. -Absolutt, sir.

Ikke kødd med meg. Jeg er den siste personen du vil kødde med.

Hvis jeg gir deg en ordre, følger du den. Jeg er din mor, far, prest, rabbiner.

Gjør som jeg sier og kanskje vi kommer oss ut av dette i live.

-Du sier du kan kjøre den? -Ja, sir.

-Bra... Vet du hva oppdraget er? -Nei, sir.

Vi drar om 10 minutter.

Er han alltid så imøtekommende?

Hør her. Helt til du har sett en mann sprenges foran deg.

Fått innvollene over deg.

Inntil da, hold øynene på veien.

Ikke bry deg om dem. Vi mistet sjåføren vår. Det er derfor.

De tok det ikke så godt. Vi tok det ikke så godt.

-Beklager. -Bare sørg for å holde oss i live.

-Bekvemt der oppe? -Så bekvemt det kan være.

-Jeg håper du vet hva du gjør. -Ikke noe problem.

-Alle klare? -Aye, aye, kaptein.

Aye. Det er et marinebegrep, er det ikke?

Far var i marinen. Har du innvendinger mot min måte å lede på?

-Nei, sir. -Da letter vi anker.

-Hvor skal vi? -Du trenger bare å vite det viktigste.

-Hvilken retning? -Venstre.

-Den belgiske fronten? -Vi skal ikke til fronten.

-Hvor...? -Din jobb er å kjøre.

Jobben hans er å sette kursen. Ikke still spørsmål.

Hold oss unna hovedveiene.

-Hvor mye kamp har du sett? -Det er et personlig spørsmål.

-Beklager, det var ikke vondt ment. -Hvor mye kamp har vi sett, sjef?

Mellom Afrika og Frankrike, mer enn jeg kan gjøre rede for.

-Har dere vært sammen siden Afrika? -Bobby kom med i Frankrike.

-Fungerer han bra? -Vi tok ham fordi ingen andre ville.

Han har vært gjennom mye. Han var der på D-dagen.

-Landstigningen? En av de første.

Du kan ikke forestille deg hvis du ikke var der.

Han snakker ikke om det, men det har andre gjort.

De få som overlevde.

Du vet ikke hva du skal tro, men noe som nevnes hele tiden.

Det var en katastrofe.

Så skjedde det noe da de kom lenger innover landet.

Han sier ikke hva, men det rystet ham virkelig.

Han har ikke vært den samme siden.

Jeg liker ikke dette. Jeg føler meg overvåket.

Bare ligg lavt.

Jeg ser noe på bakken... til venstre for trærne.

-Hva er det? -Ingen anelse.

-Hvor skal du? -Bli her. Hvis noe skjer...stikk.

Hvis du ser noe...skyt først.

-Hva i helvete? -Hva er det, Charles?

Jeg vet egentlig ikke.

Bli her. Hører du noe...kjør.

Ikke forlat meg.

Karer! Karer!

-Bare bli der. -Kjør!

Lyn.

-Lyn. -Det er nok. Det gjør vi ikke mer.

-Hva er dette? -Ingen anelse.

Motstandsfolk, eller fiender av den tyske hæren.

-Men... de er sivile. -De bryr seg ikke om dem.

SS?

Det ser sånn ut.

-Vi må rapportere dette. -Nei, noen vil finne dette.

-Hva? -Vi har vårt oppdrag.

Dette er vårt oppdrag. Vi kan ikke bare forlate dem.

Charles har rett.

Rapporterer vi det, sitter vi fast her. Det forsinker oppdraget vårt.

Utrolig.

Dette er krig. Du vil se mye mer av dette.

-Du er gal. -Hva sa jeg?

Adlyder du ikke ordre, sender jeg deg til England hvor du må vaske toaletter.

Det kan være bedre enn å høre på dritten din.

Jeg sier dette bare én gang.

Hvis jeg ber deg hoppe, hopper du.

Det kan være forskjellen på å leve eller dø.

-Dette er ikke rett. -Ikke noe av dette er rett.

-Det er langt fra rett. -De er døde.

Rapporterer vi det, eller ikke, blir de ikke levende igjen.

-Vi kan bare ikke. Det er regler. -Regler for hvem?

Tror du de følger reglene? Ordrer, kanskje, men regler...

-De er dyr. Det er ikke vi. -Er ikke vi dyr?

Du er ny her. Vi har gjort noen fæle ting også.

De skriver ikke om sånne ting. Den hvite middelklassen vil ikke

høre hva guttene deres driver med, mens de spiser frokost.

-Hvis vi ikke gjør noe... -Vi gjør noe.

Hver dag kommer vi nærmere Berlin. Vi holder sakte på å kvele SS.

En dag skal vi utrydde fascistene.

Inntil da får vi se mer av dette. Flere lik, graver, mer blodsutgytelse.

-Jeg melder fra nå. -Det tillater jeg ikke.

Slipp meg!

-Jeg beordrer deg. -Hva er dette? Hvorfor gjør vi dette?

Jeg sier det bare en gang til!

De er barn.

Kvinner og barn har ingen betydning for dem.

Hvorfor?

Hvordan kan man gjøre dette mot noen andre?

Jeg skjønner det bare ikke. En hel landsby utslettet.

Jeg vet det er vanskelig å forstå, men det er ikke det virkelige livet.