Dickinson

Under borgerkrigen

nådde Emily Dickinson sine største høyder som poet.

Hun skrev voldsomt mye de årene,

i en fart og med en intensitet som var uten sin like før eller senere,

nesten ett dikt hver dag. Arbeidene fra perioden er blitt kalt

"en stor og klassisk nedstigning i et personlig inferno".

Men på grunn av hennes avsondrede liv,

har Dickinson ikke blitt ansett som en "krigspoet".

De færreste tenker på Emily Dickinson

som en stemme med kraft til å tale for en nasjon.

Her borte!

The kingdom's on fire The blood of a young messiah

I see sinners in a church I see sinners in a church

Sometimes I might be introvert

There's a war inside I hear battle cries

Mothers burying sons Young boys playing with guns

The devil's a liar Fulfill your wildest desires

Alone, but not lonely

Your truth unveils with time

As you embark on a journey Of what it takes to be a woman

Ja, vi håper i kjærlighet og ber inderlig

om at den fryktelige krigen skal være over snart.

Men Den allmektige har sine egne formål,

og Herrens dommer er alltid sanne og rettferdige.

Så la oss streve videre.

La oss forbinde nasjonens sår.

Og la oss sørge over denne tapre, unge mannen som ga sitt liv for landet.

Unnskyld meg.

Tapre, unge mannen?

Ja, det var det jeg sa.

Men dette er ikke en soldat. Det er søsteren min.

Unnskyld?

Vi er i begravelsen til min kjære søster,

Lavinia Norcross Norcross. Hun giftet seg med fetteren vår.

Det må være en feil.

Feilen er på din side, pastor.

Kan vi fortsette seremonien og begrave vår døde på respektfullt vis?

Jeg beklager så mye. -Ja.

Jeg har ikke tid til en gammel dames begravelse.

Det er 15 edle nordstatsmenn å begrave i dag.

Tapre krigere som har ofret alt

for konstitusjonens skyld.

Og jeg henger etter.

"Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn.

Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.

For ditt er riket og makten og æren i evighet. Amen."

Videre.

Det er den raskeste begravelsen jeg har vært i.

Det var fryktelig. Helt fryktelig.

Og vi dro helt til Boston.

Jeg skal skrive et brev. -Stakkars, kjære søster Lavinia.

Tante Vinnie. Jeg ble oppkalt etter deg.

Hei, alle sammen. Se.

Fuglen snakker til oss.

Vær så snill, Emily. Ikke nå.

La oss finne vognen. Vi har en lang reise hjem.

Vi vil ikke ende bak en parade.

Enda en parade?

Ja. Alle guttene som drar for å slåss.

Borgerkrigen ødelegger alt.

Fortsett.

Ikke stopp.

Emily.

Kom til vognen!

Vi har så mye å snakke om.

Som denne fuglen jeg så.

En liten fugl landet på tante Lavinias kiste.

Det var som et symbol eller en metafor.

Det var som et budskap fra tante Lavinia, som ba meg fortsette å skrive,

fortsette å skinne lys i mørket og aldri gi opp håpet.

Døden, er…

Er alt i orden med deg? -Nei.

Jeg føler meg elendig.

Å, nei. Hva er i veien?

Det er denne forbaskede krigen.

Den fortsetter og fortsetter, og den har tatt moroa fra arbeidet mitt.

Jeg hadde så mye moro av å finne kreative måter å drepe folk på.

Denne personen faller fra en bro.

Denne tosken drikker litt gift.

Disse to dreper hverandre av kjærlighet.

Men nå er det bare det samme om og om igjen.

Kule, koldbrann.

Kule, koldbrann.

Det er så gjentagende.

Jeg tror jeg er deprimert.

Wow.

Så selv Døden har dårlige dager.

Emily…

Jeg trenger et råd. -Råd?

Ja, det er derfor jeg er her. Jeg trenger hjelp.

Ok, ja. Spør… om hva som helst.

Så du skriver dikt. -Ja. Det stemmer.

Fabelaktige dikt.

Unike dikt. -Takk.

Veldig inspirerte.

Selv om du lever et ganske begivenhetsløst liv.

Begivenhetsløst? Jeg… Jeg er ikke sikker på at det er tilfelle.

Livet ditt er ganske kjedelig.

Du forlater knapt den lille byen din. Du bor fortsatt i din fars kåk.

Alle dager er ganske like, men du er fortsatt inspirert.

Hvor får du lidenskapen fra?

Vel…

…mens jeg er her,

vil jeg gjøre noe som betyr noe.

Og jeg mener noe som virkelig betyr noe.

Større enn berømmelse eller penger.

Det handler om faktisk å forandre folks liv.

Det handler om å hjelpe dem å leges.

Hjelpe dem å overleve.

Jeg vil være den lille fuglen.

Den lyskilden i mørket.

Jeg vil gi folk håp.

Håp.

Jeg mener at poesi kan være mektig.

Selv mektigere enn deg.

Jeg mener det.

Døden kan rive folk i biter. Poesi kan sette dem sammen igjen.

Så det du mener…

Jeg inspirerer deg.

Alltid.

Hjemme. Gudskjelov at vi er hjemme igjen.

Det var en fin begravelse.

Det var det ikke. Ikke prøv å narre meg.

Det var en fiasko. Moren din har rett.

Jeg har vært mer seremoniell når jeg har drept en flue.

Det presten sa, betyr ingenting.

Jeg følte tante Lavinias ånd der. Det er sant.

Jeg kunne… føle den.

Du vet at hun alltid ba oss finne lyset.

Ikke sant? Og å søke mot glede og håp.

Håp.

Jeg trenger en blyant.

Hvis tante Lavinias ånd var der, hvorfor kontaktet hun meg ikke?

Ikke gjør moren din oppskaket. -Nei. Jeg prøver bare å hjelpe.

Hvor i helvete var Austin?

Rekker ikke sin tantes begravelse? -Håp er…

Håp er en fugl… Nei… -Det er respektløst.

Det er pinlig. Jeg kunne høre Boston-sladrekjerringene hviske.

Han sviktet oss igjen.

La ham være, Edward. -Nei.

Jeg senker ikke forventningene mine.

Det er noen her. -Jeg åpner.

Oppførselen hans blir verre og verre. Han drikker hele tiden.

Jeg tolererer det ikke. Jeg vil ikke se på at gutten går til grunne.

Særlig når, som vi alle vet… -Sue.

…kona hans snart skal føde.

Vraltet hit som en forbasket hvalross.

Du er en søt hvalross.

Kom inn.

Hvem er det? -Det er Sue.

Hyggelig at hun kommer.

Hvordan var begravelsen?

Fryktelig, Sue. Og så hyggelig at du kom.

Jeg var klar til å dra. Vognen deres hentet meg ikke.

Vi gikk ut fra at du ville ta en vogn med Austin.

Austin kom hjem sent i går kveld.

Og i morges var han indisponert.

Uff. Uakseptabelt.

Jeg beklager at jeg ikke var der.

Takk, Sue.

Jeg kjente ikke tante Lavinia godt, men jeg beundret henne.

Det gjorde alle. Hun var ikonisk.

Hvordan føler du deg? Du ser ut som om du føder snart.

Ja, jeg er definitivt ved det punktet der det ikke er gøy lenger.

Vil du ha noe? Vann? Noe…

Jeg vil gjerne legge meg nedpå.

Det er kort mellom husene våre, men det kjennes som om jeg har besteget et fjell.

Sikkert. La oss få deg ovenpå så du kan hvile.

Ja. -Nei, det er uforskammet.

Dere begge må bli her og hilse på gjestene.

Vel, jeg…

Hun må bare hvile litt, så er hun klar for gjestene.

Hun var ikke i begravelsen. Hun må i det minste være her nå.

Det gjelder Austin også, men hvor er han?

Det er en kvinnes oppgave å sørge for at alle andre har det bra, uansett hva.

Det gjelder ikke for menn.

Sue har rett til å være sliten.

Se på henne. -Jeg blåser i om hun er stor som Kansas.

Takk.

Å, kom igjen. Alle elsker Kansas. Det ble nettopp en stat.

Jeg skal hjelpe deg opp. Vi hviler… Jeg kommer straks.

La oss få deg…

Hvordan var begravelsen?

Å, herregud.

Jeg kan ikke bli lenge.

Moren min trenger meg.

Jeg trenger deg også.

Det er vanskelig å tro at vi fikk plass i denne sengen.

Og nå er vi tre. -Nesten.

Sue, Sue…

Jeg har veldig lyst til å kline med deg nå.

Men… du får barn med broren min.

Hva så? Det forandrer ingenting. Jeg elsker bare deg.

Det var et uhell.

Det var dumt. Det ville ikke… -Jeg vil ikke vite det.

Emily, hør på meg.

Jeg elsker deg.

Jeg vil alltid elske deg.

Og dette barnet vil også elske deg.

Graviditet gjør deg heitere. Det er helt feil.