Distant Drums

FJERNE TROMMER

Jeg, løytnant Richard Tufts, fra US Navy,

vil gi denne beretningen om min farlige tur til territoriet Florida,

i året 1840.

Jeg visste ingenting om Florida, unntatt fra dette kartet, som sa meg svært lite,

om det risikable oppdraget jeg var på.

Men jeg vet, at dette var stedet for den mest bitre krigen i vår historie.

Krigen mot den ville, og mest blodtørstige fiende.

Seminole-indianerne.

I syv år hadde den røde mann motstått den totale makten til våre styrker.

De hadde motstått strategien til vår skarpeste general, Zachary Taylor.

Jeg hadde ordre om å gjøre tjeneste under hans kommando, dit jeg nå seilte.

Mitt skip seilte ved kysten av Floridas Atlanterhavskyst,

til en skjult bukt.

De slapp meg av i en liten båt, som skulle få en stor rolle

i ekspedisjonen som lå foran meg.

- Løytnant Tufts fra briggen Nordfolk. - Meld deg for kaptein Quincy Wyatt.

Denne speideren vil føre deg til stedet hans.

Min spesielle ekspedisjon hadde begynt.

Som planlagt ble båten min trukket fra stranda for turen over land

til den store innsjøen kalt Okeechobee,

der jeg håpet men knapt forventet å se den igjen.

Med min spesielle kjentmann

satte jeg kurs for innlandet

for å møte en mann jeg da bare kjente som kaptein Quincy Wyatt.

Vi red rett vest gjennom nesten ugjennomtrengelig landskap,

som syntes å ikke skape hindringer for mitt stille følge.

Bind den, sjømann.

- Mener du at kaptein Wyatt er her? - Hans chiqui er her.

Hva er en chiqui?

- Har du vært i Florida før, kaptein? - Nei.

Regna med det da jeg så det flotte sverdet ditt.

En chiqui, er ei stråhytte bygd på tørt land.

Det er et hus.

Mener du at kapteinen bor her? Hvorfor ikke ved garnisonen?

Det er slik Florida er.

Ikke gjør det. Da blir det fort slutt. Han er en av Quincys gutter.

Hallo, Joy.

Å håndhilse på en indianer er som å pumpe olje.

Gå ned i denne, kaptein.

Disse indianerne lukter litt stramt, kaptein.

De gnir seg inn med skunk-olje for å holde krek og fluer unna.

Vi padlet langsomt ned en fremmed og forunderlig elv,

som slynget seg gjennom lyst og grønt terreng.

Så dette var landet vi sloss så voldsomt for.

En jungel.

Vakkert.

Underlig.

Dødelig.

Ha litt mais å tygge på, løytnant? Det er et stykke igjen.

Nei takk.

Ikke la noen få deg til å tro at seminolene ikke kan skyte.

Siden de fikk tak i rifler, har de lært å skyte ganske bra.

Hvorfor bor kapteinen så langt unna?

Etter det som skjedde, liker han seg ikke blant soldater.

Han stoler bare på sine egne menn.

Du vil spørre hva som har skjedd, men det er ikke jeg som skal si det.

Og jeg ville ikke spurt Quincy heller, om jeg var deg.

Til tross for meg selv, var min nysgjerrighet vekket.

Hva slags offiser var dette, som holdt seg fra armeen han tjente i?

Men den brennende solen over hodet mitt, skjulte spørsmålet fra hjernen.

Så, der hvor elven ble til en lagune,

hvilende mellom himmel og vann,

er det en øy.

Den skinte som en juvel i jungelens ansikt.

Og på den, var kaptein Wyatts lille gutt.

Hei, Hang.

Ser du det jeg fortalte deg?

Kommer.

Han vil vite hva den er til.

Første gang han har sett en, og en av dere.

Det er en kjekk gutt.

Tilhører han en av de creek-indianerne?

Han er kaptein Wyatts sønn.

Jeg beklager.

Hva er du lei deg for?

Ingenting, jeg bare...

Hvor er squawen hans? Jeg har sett fram til å møte henne.

Kapteinens kone er ingen squaw, løytnant.

Hun var en creek-prinsesse, datter av en stor høvding, og vakker,

men du vil ikke få møte henne.

Hun er død.

For første gang så jeg mannen jeg skulle dele mitt livs største opplevelse med.

Quincy Wyatt.

Soldat

Sump-mann.

En herremann.

Villmann.

Se på de to ørnene.

Ser du dem?

Quincy går aldri på jakt eller fiske uten at de bringer noe til ham.

Hei, Quincy. En av de sjømenna vil treffe deg.

Løytnant Tufts, US Marine.

Gleder meg, løytnant. Problemer med å komme i land?

Nei, sir, så langt jeg vet ble vi ikke observert.

Hvor lang tid tror du det vil ta å flytte båten din over land til innsjøen?

Før jeg svarer på det, vil jeg uttrykke min medfølelse.

Hvorfor det?

Båten min er bare stor nok til 40 menn.

Det er greit, for 40 mann er alt jeg har igjen.

Førti mann for å gå over Florida og gjenerobre en festning?

Det er selvmord.

Kanskje du har rett, men noen må stoppe forsyningene av geværer til seminolene.

Så lenge det fortet er der, vil seminolene fortsette å motta dem.

Et småskala angrep vil feile.

Fortet Infanta ble bygd av general García, den største spanske militære arkitekten.

Det ner umulig å ta det med mindre enn en brigade.

Det er veldig alvorlig det du sier. Sa du det til general Taylor?

Nei, admiralen gjorde det, og generalen var ganske har med ham.

Admiralen tror at generalen drikker for mye.

Han kan ha rett.

Han hadde tydeligvis tatt mer enn sin del da han kom opp med denne planen.

Beklager du synes planen er hårreisende, men det er jeg som kom med den.

Når det gjelder de 40 mennene mine,

er de like med en brigade i sumpen.

Om du unnskylder, skal jeg skifte klær, og starte mot hovedkvartere.

Vel, jeg hoppa tydeligvis opp i det.

Det er verre ting du kan sette foten i her omkring.

Se bort over lagunen.

Det er begynnelsen av Everglades.

Eller enden, avhengig av hvilken vei du går.

Vet du hva som er der inne?

Sumper så store at de kan svelge en hel arme, og du vil aldri se dem igjen.

Det er verre ting enn det du kan komme opp i her.

Sverdet ditt imponerte gutten min. Han vil gjerne ha det.

Jeg forstår det. Jeg har selv en gutt på hans alder i Boston.

Vet du hva han ville gitt hjertet sitt for? Tomahawken du har i beltet ditt.

Er din gutts mor fortsatt i live?

Å ja.

En heldig gutt.

Veldig heldig.

Hen elsker virkelig den lille rakkeren.

Skjer det noe med han, vil han bare vandre ut i sumpen, og vi ser ham aldri igjen.

Vi fortsatte fort i retning hovedkvarteret.

Jeg så med forventning

på det første glimt av offiseren som en gang for alle skulle få slutt på krigen.

General Zachary Taylor.

- Alt klart, Quincy? - Alt klart.

Du kan fortsatt trekke deg, om du vil.

Ingenting annet enn seminolene kan stoppe meg nå.

Gjør de ikke det, vil du gjøre meg til en meget betydelig general.

Vel, det er noe jeg har tenkt å gjøre.

Bryt ned fortet, Quincy, og jeg skal følge opp.

Vi kan fortsatt få fred i dette territoriet.

Troppa!

Oppstilling!

På to linjer!

- Vi er klare for inspeksjon, kaptein. - Fikk du erstatningene?

- De beste i armeen, sir. - Det må de være.

Peachtree, stripene passer deg godt.

Jeg håper å bære dem like bra som korporal Mallory, sir.

- Du ville ikke hatt dem, om du ikke kunne. - Takk, kaptein.

Glad for å se deg tilbake i linjen, Tibbett.

Klarte det nesten ikke, men er en tøff mann å skille fra skalpen.

- Hva er navnet ditt? - James Tasher, sir.

- Har du kjempet mot indianere før? - Ja, Black Hawk landet.

Jeg skal ikke spørre hvordan du kom hit, siden du er her.

- Og viklet navn svarer du til? - Menig Jessup, sir.

Vært lenge i militæret?

Ble med i Massachusetts Rifles, sir.

3 å, 8 måneder og 26 dager siden.

Jeg skal prøve å se til at du får avslutte verve-perioden din.

Vel, løytnant, hva mener du om dem?

Vel, de synes å være soldater.

Men de ser ikke ut som soldater.

Kanskje ikke, men høvding Oscala

ville gitt ei handfull perler for hodet til hver og en av dem.

Han ville gitt en kurv full for Quincys.

At du blir med oss, gjør hodet ditt verdifullt også.

Hva er det, Mohair? Noen klager?

- Tilfeldigvis er det, sir. - Maten er forferdelig, ,

madrassene ukomfortable, myggen enorm, og sersjanten verre enn ond.

Hvordan pokker veit du det, kaptein?

Glad for å høre at alt går bra, Mohair.

- De ser meget bra ut, sersjant. - Takk, sir.

- Få dem på stien. - Ja, sir.

På aksel, gevær!

Høyre om!

Fremad marsj!

Hva mener du om ekspedisjonen nå, løytnant?

Jeg holder tilbake min mening til vi kommer dit, og tilbake.

Det er det vi regner med båten din for.

Gå, speidere!!

I følge med denne underlige troppa, marsjerte jeg til innsjøen

og møtet med min lille båt.

Der er den. Innsjøen Okeechobee kaller indianerne den. Det store vannet.

Det er 75 kilometer til den andre siden, og der er seminolene.

Vel, den synes å flyte.

- Kom underveis, båsen. - Ai ai. Få ut storseilet!

Svart seil, hva?

Indianerne vil ikke så lett se det i måneskinn, tror jeg.

Mens vi går, synes denne planen mindre og mindre dum ut for meg.

Får vi problemer og skiller lag, så prøv å komme tilbake hit.

Båten plukker oss opp underveis i morgen ved solnedgang.

På sporet!

Lukter dere det?

Gulfen.

Bukta er der borte, fortet er der borte et sted.

Jeg hr gjort noen beregninger.

Jeg tror vi er for langt nord.