Planète Océan

Lenge

tenkte jeg på havet uten å forstå det.

Jeg kunne føle energien fra vannet.

Jeg var overveldet av dybden på det blå.

Jeg pustet inn luften fra det åpne hav.

Men egentlig så jeg ingenting.

Her i Shark Bay i Australia

hvisker klippene til meg om jordens historie.

De fødes fra livet i havet,

en diger gravplass skapt

av milliarder av havdyrskjelett

som hopet seg opp på havbunnen

da jorden besto bare av hav.

Disse organismene skapte luften jeg puster,

og atmosfæren som beskytter meg.

Jeg ser kraftig tidevann

som lager furer i sanden.

Jeg ser ikke

at denne bevegelsen er kilden til alt liv.

Jeg ser vindene som former sanddyner.

Jeg ser ikke forholdet

mellom landjorden og sjøen.

Jeg ser saltet som bleker den tørre jorden.

Jeg ser ikke hva havet gir

til livet på kontinentene.

Jeg ser store prærier

som koloniserer dybdene

som jeg aldri før har sett på land.

Men i Shark Bay er det mer enn det.

Her er opprinnelsen til vår historie,

oss, menneskeheten.

Det begynner her,

med en koloni av levende fossiler,

bakterier som lever i havoverflaten.

De heter stromatolitter.

Jeg er en etterkommer av denne livsformen,

jordens eldste, som oppsto

for fire milliarder år siden.

Jeg kommer herfra, fra havet.

Og nå,

når vi står overfor havet,

kan jeg bare se oss, menneskeheten.

Det finnes sju milliarder mennesker.

Mer enn det totale antallet folk

som har bodd på jorda

siden menneskehetens opprinnelse.

Vi har formet verden i vårt bilde.

Ved havets bredder

har vi bygget store byer

hvor millioner av oss bor.

Vi har gravd ut havner,

jevnet øyer for å lage fabrikker.

Havet har gitt oss

alle verdens mineralrikdommer.

Vi bruker stoffene,

smelter stål, kutter og kapper.

Hundre tusen av våre skip seiler over havene.

Alt som lever og vokser på jorden,

skal en dag passere gjennom jerngrepet vårt.

Vi flytter til og med på skogen.

Vi dykker uavbrutt ned i havet

for å nære oss selv.

Vi har blitt superrovdyr.

Vi har hele verden på boks,

600 millioner containere

som vi kan transportere, takket være havet.

Havet som ga oss muligheten

til globalisering.

Planeten er vår.

Men hvor skal vi nå?

Jeg begynner å bli klar over

konsekvensene til makten min.

Overfiske, global oppvarming,

tømming av ressurser, forurensing.

Jeg har kommet langt.

Jeg vet det,

for jeg kan forstå hva som skjer meg.

Hvordan har jeg kommet hit

hvor jeg ikke lenger ser

det som er rundt meg?

For å forstå det,

må vi tilbake til den spede begynnelse.

I begynnelsen fortærte jorden seg selv,

rystet av sterke krampetrekninger.

Den fusjonerende materien

ble bombardert av meteorer

fra solsystemet.

Slagmarken banet vei for en atmosfære,

stormfull, rød av nitrogen,

karbon og hydrogen.

Og vanndamp,

som kom fra galaksen.

Jordens overflate var som en enorm boble

som ble varmet opp

til over 700 grader under press.

Så kjølnet infernoet,

og dampene fortettet seg

og skapte den største

av de jordiske flommene som oppsto.

Det var fire milliarder år siden.

Flommen dekket nesten hele jordskorpen.

Vannet skylte over ursteinen,

slipte den ned og ble fylt av salt.

Jorden ble en saltvannsverden.

Dette vannet het havet.

En havplanet ble født.

I istiden,

for 700 millioner år siden, falt temperaturen.

Planeten forble hvit i 20 millioner år,

og smeltet så på grunn av

en sterk drivhuseffekt

som ble skapt av karbon fra vulkanene.

Andre istider fulgte,

med varmeperioder imellom.

Fra denne perioden

gjenstår de store isbelagte regionene

på klodens nord - og sørpol.

Disse regionene fungerer

som kjøleelementer i et stort klimasystem.

Nær ekvator

varmer solen havet, som virker å koke.

Kontrasten mellom de varme

og de kalde regionene

skaper sterke luftstrømmer.

Dette er vinder,

som er livsviktige for denne historien.

Vindene kommer,

kalde og tunge, fra polregionene,

og kolliderer med

den varme, lette lufta fra ekvator.

Vindene, som bøyes av jordens rotasjon,

former gigantiske strømvirvler.

Når de kommer i kontakt med havet,

dytter vindene vannet.

De skaper kraftige havstrømmer

som kan flytte millionvis av kubikkmeter

med vann over havet.

Alle steder er havet furet med strømvirvler,

og noen av dem kan spinne i årevis.

Bevegelsen sprer varmen

fra overflaten av den blå planeten.

Det varme tropevannet stiger mot polene.

Så kjølner vannet, blir tettere og saltere,

og faller ned i dybden.

Vannet i dybden går lengre ned

mot havbunnen,

dyttet av sin egen vekt.

Det tar med seg polkulden.

Til slutt kolliderer det med bunnen

og går tilbake mot overflatevannet,

hvor det gjenoppvarmes.

Det tar 1000 år for en vanndråpe

å gå gjennom denne havsyklusen.

Disse strømmene har skapt

et temperert klima på jorden.

Vi skylder dem skapelsen

av en levende planet.

Når solen er sterk

og strømmene kommer til overflaten,

forekommer et utrolig fenomen,

så gigantisk at det er synlig fra rommet,

en algeblomstring, en eksplosjon av liv.

Livet som forekommer, heter plankton,

"flytende liv, "

for det kan ikke bevege seg,

og driver i vannet.

Algeblomstringen får energi fra solen.

Den forekommer mellom overflaten

og de første 100 meterne nedover,

hvor solstrålene trenger ned i havet.

Først og fremst er det bittesmå alger,

som sprer seg som en enorm,

flytende prærie mellom to vannflater.

Biomassen som produseres

på denne måten hvert år,

representerer halvparten

av planetens vegetasjon.

Noen mikroalger ligner fjerne galakser.

Dette er protister, eldgamle organismer.

Til tross for sin kompleksitet

er de fleste ikke mer enn én enslig celle,

omringet av silika eller et kalksteinskjelett.

På dette nivået

er grensen mellom plante og dyr uklar.

Noen av de grønne cellene har til og med

lemmer som dytter dem oppover,

noe som øker deres eksponering for solen.

Alle mikroalgene forbrenner karbon

og produserer oksygen.

Halvparten av luften vi puster,

kommer fra mikroalgene.

Havet er planetens blå lunge.

Denne vegetabilske blomstringen utløser

enda en eksplosjon av liv,

den som består av milliarder av planteetere

som får mat på denne havprærien.

Disse dyrene er knapt

noen få millimeter store, og ofte mye mindre.

De klassifiseres som maneter,

krepsdyr, celler, skalldyr, larver,