Bones Brigade: An Autobiography

til minne om frank hawk & fausto vitello

Ja! Rolig.

Jøss. Kom igjen.

Én av mine beste venner fra barnehagen,-

vi havnet stadig i trøbbel sammen.

Fordi jeg fikk problemer og nesten ble sendt i ungdomsfengsel,-

-husker jeg at jeg fortalte tilsynsvergen min: "Jeg har funnet noe som interesserer meg.

Og det er noe jeg vil fokusere på."

Jeg var en liten fyr med små føtter.

Jeg ville stupe, jeg ville være én av de beste basketballspillerne.

Men jeg hadde ikke størrelsen til det.

Da jeg begynte å skate, fikk jeg en identitetsfølelse,-

selvtillit. Jeg fikk en mening med livet.

Som ung var jeg elendig i alt jeg prøvde.

Jeg syklet én gang.

Jeg prøvde å sykle på ett hjul, fremhjulet falt av og jeg krasjet.

Skateboarding, det var første gang at jeg var god i noe.

Jeg var ikke elendig, så da var jeg god.

Jeg hadde konkurrert i lagidrett som unge.

Og jeg spilte for trenernes drømmer.

Det handlet ikke om barna.

Det var de som gjenopplevde barndommen.

Og det skremte meg bort fra lagidrett.

Jeg kunne skateboarde alene.

Jeg trengte ingen å kaste ball med.

Alle deler av skolen var smertefullt for meg.

De kule ungene, doperne, sportsidiotene, faen heller.

Det var: "Faen ta deg."

Det var det eneste fristedet jeg fant.

En form for fred.

Jeg vet ikke hva som var galt med meg,-

-men lærere tilnærme seg meg. En plaget unge.

"Er han autistisk...?" Jeg vet ikke.

Jeg gikk gjennom en stor del av livet uten å snakke.

Jeg hvisket. Det er rart. Alle i huset gjorde det.

Det skateboarding representerte, muligheten til å skape, å uttrykke meg selv.

Det ble min stemme.

FILMEN FINNER STED PÅ 1980-TALLET

Som dere kan se har vi 12 stykker som skal kjempe mot hverandre.

De kvalifiserte seg med førsteplass kvalifiseringen,-

og til 12. plass kvalifiseringen.

Tony Hawk, en lokal gutt. Den lokale favoritten.

Han vant forrige konkurranse her.

De siste tre, men hvem holder tellingen?

Her. Tony Hawk. Få høre dere.

Applaus for Tony Hawk, Powell Peralta!

Det var ulikt alt annet som hadde eksistert.

Dette var en sammensatt ting-

-hvor du fikk de beste fra hver av sine disipliner.

Bones Brigade var det beste teamet i et tiår.

De var ikke bare gutter som dominerte konkurransene.

De var også skateboardere som oppfant-

-noen av de mest revolusjonerende manøvrene i det tiåret.

Da vi startet med skateboarding ble man ikke rik eller berømt-

-dersom du var god i skateboarding. Uansett hvor god du var.

Det er fælt å si, og jeg vil ikke si det slik,-

-men vår gruppe skapte veien for å tjene penger på skateboarding.

Jeg er her for å representere tusenvis av unger-

-som forgudet de gutta, og som fikk livene sine forandret av dem.

Det var én av de kuleste tingene i livet mitt, og så var det bare over.

Ferdig. Jeg ble knust.

Det var deprimerende.

Jeg visste at det ville ta slutt.

Men ingen har holdt på et team like lenge som Stacy.

Ikke en gang halvparten av tiden. Han var limet som holdt oss sammen.

Her er han. Kom inn og si hei. Hyggelig å ha deg her.

-Takk. -Får jeg spørre hvor gammel du her?

-Tjue. -Tjue.

Du er veldig ung til verdensmester å være, eller hva?

Jeg vet ikke helt.

Jeg hadde lest om ham og sett bilder av ham.

De hadde hengt på veggen min. Og jeg hadde sett Stacy i en film.

Han var den første som sa: "Dette kan bli en karriere.

Jeg kan vise folk skateboarding."

Jeg prøver å legge mye energi i det, for jeg blir så oppglødd.

Jeg blir så nervøs. Det gir deg mer energi.

Jeg så på Stacy som én av de mest berømte skaterne på 70-tallet.

Da han kom til meg og sa: "Jeg vil danne et fantastisk team,"-

svarte jeg: "Jøss, vil du danne et team?"

Han hadde allerede startet et lite firma kalt Powell Skateboards.

Men firmaet var ikke på skateboarding-radaren enda.

Jeg er produktdesigner og det var det jeg fokuserte på,-

-å bygge et firma som kunne gi skateboardere bra utstyr.

Da George og jeg begynte å snakke sammen,-

-likte jeg ham umiddelbart. Jeg stolte på ham.

Han gjorde ikke dette for å tjene en million dollar og pensjonere seg.

Som barn var det min drøm å komme på Zephyr-teamet.

Det var det beste som kunne skje for en unge i området.

Jeg ble med på teamet.

Zephyr-teamet var aggressivt, veldig surfe-orientert.

Det var en gruppe gutter som hadde stor innvirkning på skateboarding.

Og Stacy var én av dem.

Straks teamet fikk smake suksess, så falt alt fra hverandre.

Unger som så på det i magasiner...

Det hele var over innen magasinene viste det.

Og det var et knusende nederlag.

Da jeg var pro-skater, drømte jeg om å ha mitt eget skateboardteam.

Jeg ville skape den magien.

Og jeg ønsket at det skulle vare.

Jeg ønsket ikke at det skulle ta slutt. Jeg ville skape noe som ville vare.

BONES BRIGADE AVGANGSÅR 1979

Andre som prøvde å sette sammen et team-

prøvde å stjele etablerte utøvere.

Vanligvis var det en feit fyr med et produkt som kom til skateparken og sa:

"Jeg har et nytt produkt. Du får hundre dollar for å skate for det."

Og tok noen som skatet for andre.

Jeg ville ikke ha skatere som andre kjente til på teamet mitt.

Jeg ønsket å ha ukjente gutter som ingen tidligere hadde sett.

Så jeg begynte å hente inn unge amatører som jeg kunne utvikle.

Ikke bare var de ukjente, de ble også valgt ut svært unge.

Noen av dem var fra barneskolen.

Her er jeg, 10 år gammel, og så stor.

De andre er rundt 60 cm høyere enn meg.

Jeg var trolig rundt 14.

Så ringte Stacy og sa: "Vil du bli med i Bones Brigade?"

Jeg svarte: "Selvsagt!"

Jeg husker konkurransen der han først så meg skate,-

jeg endte opp på femte plass.

Og jeg tenkte: "Hvorfor vil han ha meg? Jeg kom på femte plass."

Jeg så etter en unge som hadde en glød.

Grunnen til at jeg satte Tony Hawk på teamet var-

-fordi jeg så ham gå ut av et pool, og dro brettet etter seg.

Og han så fryktelig skuffet ut.

Skuffelse over seg selv. Og jeg tenkte: "Jeg vil ha den ungen."

Ett av de største vendepunktene ved skatingen min-

-var én av de første gangene jeg fant ut hvordan jeg kom meg øverst i poolen.

Jeg var på et stort skateboard, og ble hektet og falt. Ble slått ut.

Slo ut fremtennene mine. Jeg var 11 eller 12.

Det var tungt. Jeg...

Ambulanse. Jeg husker ingenting.

Og jeg visste umiddelbart at jeg ikke ville slutte med det.

Jeg er besatt av det. Jeg elsker det så høyt at...

Jeg fortsetter med det, og risikerer min egen helse.

Da jeg var mellom 11 og 15-

var jeg så ofte på sykehuset-

-at en lege tok meg til side og spurte om foreldrene mine slo meg.

Barndommen var tøff for meg.

Jeg vet ikke hvorfor. Jeg må ha stengt ut mye.

Min far dro da jeg var 11.

Så det var meg og min mor.

Da jeg begynte med skateboarding-

-sa min mor: "Pass deg, mijo."

"Pass deg, mijo. Vær forsiktig, mijo."

Hele livet mitt ble det plantet inn i hodet mitt:

"Vær forsiktig, du vil bli skadet."

Jeg gikk imot det.

Caballero var den minste skateboarderen jeg har sett.

Og han gjorde ting som han ikke burde klart å gjøre.

Jeg så ham skate og følte det i hjertet.

Som et slag og jeg tenkte: "Herregud, gutten er utrolig!"

Å bli spurt om å være på samme team som Steve Caballero-

-var ikke et spørsmål en gang. Jeg var med.

Jeg ville være der. Jeg kunne ikke tro at jeg ble sett på-

i samme lys som Steve.

Å bli med i Bones Brigade tente en glød under meg,-

-jeg måtte bli så mye bedre enn jeg var.

Fordi treneren min ble ansett som en av de beste på sin tid,-

og han valgte bare det beste talentet.

Jeg var en skikkelig idiot, trodde jeg,-

i alle andres øyner.

Unger trodde at vi var Addams Family.

De syntes at vi var den rare familien øverst på bakken.

Jeg spilte sekkepipe fra jeg var 8 til 10. Eller lenger.

Jeg var veldig isolert. Jeg måtte inn når gatelysene kom på.

Fikk ikke se på TV. Vi så på nyhetene og Lawrence Welk.

Det var de to tingene vi fikk se på som barn.

Alt annet var djevelens verk.

Det var fælt til skateboarding dukket opp.

Jeg var ikke progressivt orientert.

Og da jeg ble med på teamet visste jeg at resten av gjengen tenkte:

"Stacy, skal du virkelig ta med denne gutten?

Johnny Joke? Havner sist i alle konkurranser?

Ødelegger konkurransen? Tar du ham med?"

Tony er et geni. Caballero er et geni.

Rodney er et geni.

Det var her det begynte med meg.

Jeg var 12 eller 13 da.

-Tretten. -Ja.

Da hadde jeg alt vunnet mange amatørkonkurranser.

Stor fisk, liten dam. Bitteliten dam.

Ved midsommer var min far irritert. Han ville ikke at jeg skulle skate.

Og han sa: "Du vil bli en bums."

Og: "Se på kulturen."

Og han sa: "Du har fått alle fordelene.

Du arvet gode gener, du er smart. Ikke kast det bort."

Han sa: "Når sommeren tar slutt skal du bli voksen.

Skating må ta slutt når skolen begynner."

Og: "Sånn er det. Bli voksen."

"Ja, sir."

Jeg skatet hver eneste dag, fem timer daglig.

Jeg utnyttet det til det fulle.

En skater jeg sponset på den tiden, Tim Scroggs.

Han ringte og sa: "Du må se denne 13-åringen, Rodney Mullen."

Og han oppmuntret meg til å ta Rodney med ut til konkurransen.

Vi dro til konkurransen.

Og jeg husker at jeg så alle gutta som jeg hadde sett opp til i bladene.

Jeg var bare en tilbakestående unge med all beskyttelsen.

For resten av oss var det mer-

å gjøre ulike manuelle variasjoner.

Noen håndstående triks. Og det var freestyle på den tiden.