La Dolce Villa

Takk.

Montezara... Fem. Spor fem.

- Kan jeg hjelpe deg opp med barnet? - Hva?

- Jeg tar tak nede. - Takk.

Greit. Hei. Neimen, se på deg, da!

- Bra. Du kom helskinnet fram. - Nei. Finner knapt landsbyen på kartet.

- Det er din første ferie på år og dag. - Ingen tur til Italia kan anses som ferie.

- Ikke "forbannelsen" igjen. - Du. Den er høyst réell.

Jeg kom hit etter studiene, mista passet, på bryllupsreisen hit

fikk begge influensa. Regn hver dag. Tenk at Liv holdt ut så lenge.

Godt at jeg så på Instagram at hun vil kjøpe et hus til én euro.

- Har hun ikke kjøpt det? - Jeg sier nei.

Jeg skal finne dattera mi og få henne hjem.

Du er Eric Field i Italia, ikke Liam Neeson i Taken.

Greit nok. Jeg sendte deg en innsalgspresentasjon til Northstar.

Slapp av og nyt omgivelsene, da.

- Greit. Vi snakkes senere. - Ja, det gjør vi.

Visste at jeg skulle gjort Instagram-profilen min privat.

Den dattera jeg kjente før, hadde sagt: "Hei, pappa."

- Hei, pappa. - Godt nok. Kan pappa få en klem?

Kom igjen. Takk.

Hvorfor er du her? Var ikke Italia det eneste stedet du aldri reiste til?

Jeg gjør et unntak for deg, min gode datter, som stakk av om natta.

- Morgenflight. - Uten et ord.

- Du fikk ei detaljert WhatsApp-melding. - What's up? Du forsvant.

- Jeg er på sosiale medier hver dag. - Så kjøper du en italiensk villa?

Ville du aktivere pappa-batsignalet, så klarte du det. Virkelig.

Gjør som du vil, BatDad. Jeg kjører deg til hotellet.

- Jeg og ordføreren skal på husshopping. - Er det ikke avgjort? Kom i grevens tid.

- Tror du at du får stansa meg? - Jeg trenger en kaffe.

Jeg trodde du fikk Italia ut av systemet.

Spiste pizza og brukte skoleitaliensken til å sjarmere søte servitører.

- Men du spurte aldri. - Jeg hører aldri fra deg.

Jeg var opptatt med jobb. Underviste i engelsk i Milano.

Var barnevakt i Firenze. Var med på oliveninnhøsting.

For et par uker siden skulle jeg på vinfestival.

Jeg tok feil tog ved et uhell og havna her. Da sa det bare "pang".

Hvordan sa det "pang"? Jeg mangler deler av historien.

Vanskelig å forklare, du må føle det. Montezara er en følelse.

Jeg føler bare jetlag. Kan vi spole til "kjøpte en villa"-tullet?

Det skjer virkelig. Småbyene selger hus for én euro for å få inn nye folk.

- Ordføreren fortalte meg om planen. - Du innrømmer at det er en ond plan, da.

Etter det søkte jeg, ble godkjent og er i dag Montezara-innbygger.

- Jeg gikk ut fra... - Der var ordet igjen.

At du kom tilbake til Ohio, fikk deg romkamerater, fastlønn og tannforsikring.

Gjorde voksenting.

Er ikke å eie hus selve definisjonen på voksenting?

Jeg måtte åpne kaféen, vennen.

Noen ganger tror jeg du elsker kaféen høyere enn meg.

- Jeg elsker dere like høyt. - Like høyt, Cesare? Seriøst?

- Faktisk... - Virkelig?

- Ikke like høyt... - Jeg orker ikke dette!

Er dette venner av deg?

Cesare og Donata. De slår opp nesten daglig.

- Hei, Olivia. - Hei.

- Hei, Cesare. - Hei.

To kaffe, takk.

- Takk. - Nico, to kaffe til Olivia.

- Takk. - Bare hyggelig.

Kanskje denne skjønnheten endelig tar en kaffe med meg i dag.

Sjarm funker ikke på meg, Giovanni.

- Har aldri blitt avvist sånn før. - Det er fint med nye erfaringer.

- Jeg betaler for kaffen. - Takk.

Men det å eie et hus er dyrere enn bare kaffen.

Jeg vil bruke pengene mamma satte til side.

De er investert. Da må du selge og betale skatt.

Der har du et annet voksenord.

Du er ingen god reklame for voksenting.

Sist jeg sjekka, var du voksen, Liv. Kom igjen, du...

Barn. De vet hvordan de skal drive deg til vanvidd. Du prøver å gi dem albuerom.

Lar dem finne ut av det selv, er en kul far.

Men ikke kul når det gjelder dårlige idéer.

Hun spør ikke om min mening,

og slik ble hun lurt til å kjøpe et hus til én euro, svindel...

Flott! Da har dere jo møttes.

- Hva? - Dette er Francesca Pucci.

- Ordføreren i Montezara. - Velkommen til Italia, Mr. Field.

Søren.

- Hva har du gjort, BatDad? - Han vil trekke seg.

- Nettopp. Vi trekker oss. - Nei, det gjør vi ikke.

Vi er i gang med papirarbeidet og har tatt imot 5 000 euro i innskudd.

Kosta ikke huset én euro?

Innskudd er vanlige i italienske villa- prosjekter, slik at de blir ferdige.

Jeg satte det på kredittkortet, men får det tilbake.

- Det er en bløff. - Jeg skal se på hus i dag. Ok?

Et øyeblikk alene, er du snill.

Hvorfor er du så oppsatt på dette?

Da mamma lå på sykehus, så vi på villaer til én euro på nettet.

Gitt omstendighetene på den tida snakka vi om hva vi ville gjort annerledes.

Vi skulle søke når hun ble bedre.

Jeg trodde det bare var en dagdrøm for å komme seg gjennom ei tøff tid.

Det var akkurat det det var, men derfor vil jeg gjøre dette til virkelighet.

Mamma var stolt av sine italienske aner,

og når jeg er i Italia, føler jeg meg nærmere henne.

Hvorfor har du ikke sagt dette før?

Fordi jeg ikke hører etter, ja.

Greit.

Francesca?

Ok. Da ser vi hva man får for én spenn her.

Hus... nummer én.

Vent. Ja!

- Nå gir prisen på én euro mening. - Forventer du Det sixtinske kapell?

Det trenger bare litt omsorg.

Oi. Jeg tror vi kan dra til neste nå.

Denne vei. Hus nummer to.

- Det er lyst og luftig, da. - Jeg forventer ikke Det sixtinske kapell.

Men jeg forventer et tak.

Her får du med romkamerater. Vi drar videre. Fort.

- Seriøst? - Nino er et oppussingsgeni.

Francescas svoger er entreprenøren min.

Det er en familiesvindel, altså.

Unnskyld. Et øyeblikk.

Du forstår at DIY betyr "gjør det selv", selv med en genial entreprenør?

Ja. Jeg får lære meg det.

Det er annerledes enn å passe barn eller jobbe på ei folkemesse.

Jeg forstår drømmen, men virkeligheten kan bli en tøff vekker.

- Hører du meg, Matteo? - Ja, Francesca. Hei.

Jeg står her med en mann fra veivedlikeholdsselskapet.

Montezaras sjekk ble avvist igjen.

Bare ta nødkredittkortet i nederste skuff i pulten.

- Den sitter fast. - Spark den, da!

- Ikke nå heller... - Hardere. Forstått?

Hardere, ja.

Og sånn... ja!

- Takk, Francesca. - Bra. Bra.

Avskriv de 5 000 euroene som en dyrekjøpt livserfaring og dra hjem.

Jeg har et hus til å vise dere.

Ikke på den offisielle én euro-lista, men det kommer du til å like, Olivia.

Kom igjen, jenta mi.

Like det? Jeg elsker det. Så nydelig. Se på oliventrærne.

- Hvorfor er ikke dette ei rønne? - Eieren døde i fjor.

En eksentrisk gammel mann vi kalte Mario il Burbero, "Mario den gretne".

Å! Maltese!

Vær så god, dumme geit. Den var Marios kjæledyr.

Nå bytter landsbyen på å mate den. Du får henne på kjøpet for én euro.

Kan jeg betale en euro for å fjerne den?

- Jøss, så stort. - Ja.

Fantastiske tak.

Huset ble bygget av en kjent lokal arkitekt, Greco. Kom.

Her fins det soverom. Det er innlagt strøm og vann.

Litt gamle systemer, men de funker.

Det er til og med et freskomaleri. Gretne Mario malte det selv.

Det er faktisk ganske vakkert.

Herlig. Et vaskeekte italiensk rom med utsikt.

Vent. Er dette kjøkkenet?

Gretne Mario lagde ikke mye mat. Han sverga til mikrobølgeovnen.

Det skjønner jeg, Mario. To minutter- knappen er standard når man bor alene.

Så nitrist, pappa.

- Du lager jo ikke mat. - Nei, men det gjør du. Eller gjorde.

Pappa har en hemmelighet.

Før han ble snork restaurantrådgiver, var han profesjonell kokk.

Full av overraskelser.

Men så gikk jeg over på bedriftssida for å forsørge familien.

Du har fortsatt ikke gått tilbake til kokkeyrket.

- Jeg liker bedre å lage mat til deg. - Artig. Det har du ikke gjort på årevis.

Da måtte du jo komme på middag. Én eneste gang.

Du har virkelig spart det beste til slutt.

Villaen er ikke på den offisielle lista ennå.

Mario døde som ungkar uten testamente,

så vi må gjøre opp boet før vi legger den ut.

Han testamenterte den ikke til geita?

Hans italienske slekt ville ikke ha den. For mye jobb, for langt unna.

Og de fjernere slektningene svarte aldri på e-post eller telefon,

så den ble nettopp donert til Montezara.

- Dette er stedet. Jeg føler det. - Har vi et salg, da?

Du kunne ikke fått en vanlig kvartlivskrise og tatt en tatovering?

- Alt gjort det. Gammelt nytt. - Hvor?

Ikke tenk på det.

Da ser det ut til at vi har kjøpt oss et hus til én euro.

Flott!

Hva? Blir du værende?

Jeg må hjelpe Liv å få oppussinga i gang. I et par uker, toppen en måned.

En måned? Da går du glipp av Northstar-innsalget.

Vi konkurrerer mot Perfect Plate Consulting.

Kanskje du kan ta deg av innsalget, Zola. Du er klar.

Det er du som drar avtaler i havn, Eric. De venter deg.

Vi kan forberede bilder og menyer på Zoom.

Du har alltid vært mest sjarmerende.

Smiger kan hjelpe deg på veien, men skynd deg med oppussinga.

Greit. Eric Field lever i sus og dus i en italiensk villa.

- Hvem hadde trodd det? - Ikke Liv, iallfall.

- Vi snakkes i morgen. Ja. - M-m.

- Jeg trodde at du pakka ut. - Ja, jeg ble akkurat ferdig.

- Du kan jo legge bort ting, da. - Hvor skal jeg vite hvor noe er da?

Akkurat, ja.

På hotellet slipper du alt rotet mitt. Kan du ikke heller bo der?

- Vil ikke at du skal være alene. - Nei da. Jeg skal ut.

Jeg skal treffe Donata for å nok en gang å høre en ny bruddhistorie.

Å. Ok.

Ok.

Ikke kom for sent hjem. Vi begynner tidlig.

- Stracciatella, er du snill. - Selvsagt.

- Det er yndlingssmaken min også. - Hei. Jeg har faktisk aldri smakt den.

Eric. Dette er Bernardo. Bernardo, dette er Olivias far.

Jeg blir med på oppstartsmøtet med Nino i morgen.

Bernardo er vår lokale geometra.

- Dere har ikke slike i USA. En slags... - Eiendomsekspert.

Det er påkrevd å ha oss med i alle byggeprosjekter.

Høres bra ut. All hjelp tas imot med takk.

- Det var siste kule stracciatella. - Du kan ta den, ordfører.