In the Forest

Alle stedene ser like ut, men på det forrige var det iallfall strøm og...

- Mennesker. - Vi er mennesker.

Det er ikke ekte camping hvis man glor inn i en annens telt.

Man vet aldri hva som skjer der inne. Det er for mange mennesker i verden.

Kan vi ikke bare komme oss dit?

Hun oppfører seg som et barn bare for å irritere meg.

Jeg tror at denne turen vil gjøre dere begge to veldig godt.

Bra vi er framme.

Tror jeg...

Gurimalla... Så fredelig.

Jepp.

Ok, damer. Vi har mye å gjøre. La oss sette i gang.

- Det er fint, far. - Jeg tenkte du ville like det.

- Emily, kom og hjelp til. - Kan jeg ikke få slappe av litt?

Vi har kjørt i timevis. Det er ikke rettferdig.

- Livet er ikke rettferdig. - Jeg vet det.

- Bra, da gjør jeg jobben min. - Skikkelig, også.

Gjør det jeg ber deg om nå.

Jeg tror ikke hun klarer det.

Vi gir henne noe beroligende senere. Nå skal vi pakke ut -

- og gjøre klart til å slå opp teltene.

- "Sett stengene med snor sammen." - Ok. Disse her?

- Se her. - Jeg tror dette er inngangen.

Jeg forstår det ikke. Trenger du hjelp?

Stikk den igjennom denne... Mor, du må slå opp teltet ditt.

Hvorfor, når vi har en campingbil?

For ingenting er som å sove under stjernene.

Når du er ferdig med å surmule, vil du samle litt ved, takk?

- Hva gjør man om man ser en bjørn? - Skriker.

Hun vil preke for den om livet til den løper sin vei.

Man spiller død.

Vi skulle bare stoppe for å spise. Har jeg fortalt deg den historien?

Dette ser flott ut. Dere to utgjør et bra team.

- Du kommer akkurat i tide. - I tide til hva?

Det er virkelig vakkert her, far.

- Kjenn på den lufta. - Ja.

- Har du sett så mange furutrær før? - Nei.

- Ikke jeg heller. - Ok...

- Ta hånden min. - Det går bra.

- Ok, bare si fra. - Bare gjør dere klare til å fiske.

Fiskene biter ikke på hvis de kan lukt en.

- Det ser ut til å gjøre vondt. - Det gjør ikke vondt for meg.

- Jeg vil ikke drepe en mark. - Hvordan vil du overleve?

Ikke ved å fiske.

- Vi skal ikke spise fisken, vel? - Hvorfor ikke?

- De er garantert forurenset. - Hun tror hele verden er ødelagt.

Nei. Jeg syns bare ikke at vi skal spise dem.

- Hva med å spise en mark? - Æsj. Hold opp, Emily.

- Jeg mener det. - Du er gørr.

Hun oppfører seg ikke sånn når hun trenger penger.

Bare prøv å hygge deg du, nå. Du må opp på hesten igjen.

Far, jeg mistet alt. Forretningen ruinerte meg.

Vi lever fra hånd til munn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Når man får barn, går det opp for en -

- at det ikke fins noen voksne. Alle bare later som.

Alle sier at de vet hva de gjør, men det gjør de ikke.

Du må begynne å late som. For Emilys skyld.

Alle tiders, far.

- Det går bedre neste gang. - Jeg har ikke flere neste ganger.

Det er som om alt jeg prøver bare mislykkes.

Ikke gi opp håpet.

Håp betaler ikke husleien -

- eller avdraget på bilen. Nå later du som.

Jeg vet ikke hva jeg ellers skal si.

Ok.

Jeg er nødt til å låne noen flere penger.

Det er ok. Vi snakker om det senere.

- Akkurat nå skal jeg tisse. - Ok.

Jeg tror ikke det er noen fisk i denne elven.

De hopper ikke bare opp på tallerkenen.

- Du må arbeide hardt for det. - Ok, mor.

Hallo?

- Dere må dra herfra. - Hvem er du?

Dere befinner dere på privat eiendom. Pakk tingene og finn et annet sted.

Kan vi ikke vente til i morgen tidlig?

Nei. Dere må dra nå.

Takk.

- Hva skjer? - Vi må dra. Det er privat eiendom.

- Hvis vi hadde sett noe skilt... - Det blir snart mørkt.

Jeg sa nei.

Det er masse campingplasser sør for hovedveien.

Jeg ber dere pent om å dra herfra.

- Det var ganske uhøflig. - Hvorfor skal du alltid avbryte meg?

Det er hans eiendom. Vi er nødt til å dra herfra.

Kult. Nå må vi pakke all dritten igjen.

Stopp, stopp, stopp, far! Du sitter fast! Du sitter fast!

Å, gud. Jeg hater å campe.

Jeg hater naturen. Det er ingen telefon -

- ingen mennesker... bortsett fra den skumle mannen med geværet.

Mor friker ut igjen.

Jeg hater kongler!

- Hva gjør vi? - Pokker.

- Vi sitter fast. - Jeg ser det. Ta det rolig nå.

Dere må finne noen flate trestykker. Kan dere det?

Emily... Emily? Gjør bruk for deg. Hjelp moren din.

- Kan den holde den? - Nei, det er feil jekk.

Pokker også.

- Legg dem under hjulet. - Hvorfor ikke ringe veihjelpen?

- Jeg tuller. - Hvor er de flate trestykkene?

Ja, foran. Ja, det er bra. Bra!

Sett deg inn bak rattet.

Er jeg i veien?

Start motoren når jeg sier fra.

Ok!

- Sett den i gir. - Nå?

- Sett den i gir. - Ok, ok.

Pokker.

- Klar. - Når jeg sier "kjør"...

- Ja, så kjører jeg, hva? - Nå forklarer jeg deg det.

Trå mykt og forsiktig på gassen.

Det er nesten.

Ok, det er bra. Stille og rolig.

Fortsett.

Stopp.

Ok... Jeg vil bare vekk herfra.

Jeg vil hjem. Få oss hjem.

- Den andre siden er verre. - Klar!

Far!

Rolig på gassen nå.

Mor! Bestefar har skadet seg!

Faen! Hvor ille er det?

- Mor, hjelp ham. - Unnskyld, far.

- Det er ikke din skyld. - Emily, hent førstehjelpskassen.

Ikke se på det. Skynd deg, Emily!

- Det er ikke noe her! - Ta et håndkle eller en T-skjorte.

Herregud. Her.

Emily, hjelp meg med å få ham opp på beina.

- Nå skal du få sitte, far. - Slapp av. Det skal nok gå bra.

- Du kan klare dette. - Nei.

Å, gud.

- Ok. - Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Kanskje han mannen har en telefon som virker her ute.

- Vi venter til han kommer tilbake. - Hvis du ikke vil, så går jeg.

- Du går ingen steder. - Hold opp med å krangle!

Emily, gi meg litt vann. Vær så god, far.

Ta en slurk.

- Hvordan har du det? - Jeg har hatt det bedre.

- Emily, du går ikke. - Hvorfor ikke?

Det gjør du bare ikke.

Vi skal være her for hans skyld. Gi meg telefonen din.

- Når hadde du signal sist? - Jeg vet ikke.

- Å, gud. - Hva gjør du?

Jeg klatrer opp her og ser hva jeg kan se.

Ok.

IKKE NOE SIGNAL

- Pokker ta! - Hva kan du se, mor?

Tre personer strandet i en teit skog?

- Er det din idé? - Det tiltrekker hans oppmerksomhet.

Vi dør. Hvorfor kan du ikke bare ta kontrollen...?

Mor, det er det dummeste...

Sto det i overlevelsesguiden? Dette er ikke å overleve.

Hva nytter det? Hvem vil du skal høre det?

- Nå camper vi vel, hva? - Jepp.

Hvis grunneieren var i nærheten, ville han ha hørt hornet.

Da måtte han være veldig nære.

Jeg lager litt middag til oss.

- Jeg er ikke så sulten. - Ok.

Jeg går ut og leter etter ham i morgen tidlig.

Jeg syns du skal gjøre det moren din mener er best.

Hun er redd. Hun takler ikke dette her.

- Hun er mye tøffere enn du tror. - Jeg vet nå ikke det.

- Du ville bli overrasket. - Vær så god, skatt.

I morgen tidlig bør dere begynne å gå tilbake mot hovedveien.

Det er cirka 12 kilometer.

La oss få en god natts søvn og finne ut av det i morgen tidlig.

Det låter bra.

Hva gjør du?

Kanskje ser den mannen røyken og kommer tilbake.

- Har du sovet godt? - Nei. Det er iskaldt.

Hva skal vi gjøre?

Jeg vet ikke. Men vi kan ikke etterlate ham.

En av oss bør finne hjelp.

Vi bør vente og se om han kommer tilbake, -

- eller prøve å få løs bilen. La oss bare vente litt lenger.

Det syns jeg ikke, mor.

- Du er alltid uenig med meg. - Nei, det er jeg ikke.

- Det var du jo akkurat. - Hva er du redd for?

Vi bør bare ikke gå fra hverandre.

- Det er et alvorlig sår. - Tror du ikke at jeg vet det?

Å la være å gjøre noe er ikke en plan.

Ting løser ikke seg selv.

Vi kommer aldri vekk herfra hvis du bestemmer.

Herregud. Far, pust!

Emily, hent vesken min. Den ligger bak.

Far, pust nå for meg. Pust. Skynd deg.

Hent vann til meg, Emily. Her, far. Ta disse. Skynd deg.

- Vann. - Her. Opp, opp.

Det går bra. Det går bra.

Du blir her sammen med bestefar.

- Hei, far. Hvordan har du det? - Jeg er veldig trett.

- Hvor skal du hen? - Emily blir her.

Jeg går opp veien litt og ser om jeg kan finne grunneieren.

- Vær forsiktig. - Hvil deg. Jeg er snart tilbake.

- Har du alt? - Ja. Syns du dette er det smarteste?

- Skal jeg gå? - Nei. Bli og ta deg av bestefar.

- Du må ikke gå herfra. - Ok.

- Hva hvis du går tom for vann? - Hva så?

- Det vet du godt. - Nei.

- Du drikker urinen din. - Aldri. Da dør jeg heller.

- Da dør vi alle sammen. - Dropp ditt millennium-piss.