Michela Giraud: The Truth, I Swear!

EN KOMEDIESPESIAL FRA NETFLIX

Jeg lever ikke til 40.

God kveld. Klapp for meg!

Klapp som om jeg var naken.

Jøss, for en varme! For en glede!

Det føles som 2019.

La meg introdusere meg: Jeg er høy, slank,

og med et utenlandsk etternavn som antyder karisma og mystikk.

Ja, det er virkelig meg.

Emily Ratajkowski.

Om du bestiller henne fra Wish, er det dette du får.

Jeg vil ha bildet hennes på gravsteinen min.

Jeg vil være død uansett.

Hvem skal hun saksøke? Unger jeg ikke har? Jeg ønsker meg sønner.

Jeg vil kaste skygge over sønnene mine,

at de er besatt.

Som de mennene som sier til partneren etter sex:

"Du blir aldri som moren min."

Men døtre? Aldri!

Jeg vil ikke at en tynnere versjon av meg uten psykiske problemer

skal si til mannen min: "Pappa, kan du kjøpe dette til meg?"

Jobb, din snylter!

Selv om du er fem.

Gi en applaus for kvinnelig solidaritet!

Uansett, for de av dere som ikke kjenner meg,

de med grusom smak i komedie,

ble jeg født i Roma den 28. juli i 1987.

Har dere hørt om Roma?

Byen der vi løser problemene våre ved å brenne dem.

Busser.

Gamle bruer. Søppel.

Folk som foretrekker kontaktløs betaling. "Kan jeg bruke kort?"

"Hvis du vil…"

TV. Kino. Internett.

Jeg har vært overalt, unntatt i fengsel.

Men bare vent.

I år registrerte jeg meg for moms. I'm living the dream.

Økokrim. Living the dream.

Jeg har jobbet meg opp stigen.

Jeg har tolerert seksuell trakassering og jeg har trakassert.

Og endelig nådde jeg noen av målene mine.

Jeg var på Forbes Italias liste over de 100 mest vellykkede kvinnene.

Nå sier dere: "Jøss, Michela, ikke dårlig.

Du burde være stolt.

Jeg tipper livet ditt er annerledes nå som du er berømt.

Det går endelig bedre."

Niks.

Når du blir berømt, endrer ikke livet ditt seg.

Du er like dritt som før, men nå vet alle det.

Livet ditt forandrer seg om du våkner som katt.

Takk faen for det!

Du driter i en boks.

Det er en annen livsstil.

Jeg gjør fortsatt det samme som før.

Hver morgen våkner jeg og sjekker profilen min

for å se om magen min er like stor som en Fiat Qubo.

Jeg gjør fortsatt de samme tingene,

men jeg har mange nye problemer.

Om jeg venter i en delikatesseforretning

og det er en gammel dame

som tar 40 minutter

for å kjøpe gorgonzola-ost, og jeg er der…

Hun sier: "Jeg vil ha litt gorgonzola.

Og litt skinke

til barnebarnet mitt.

Og en Pfizer-booster.

Og litt mer gorgonzola!"

"Faen heller, gamla!"

Spar litt gorgonzola til resten av oss.

Vi vil også ha.

Hvis du skal skrike som Robert Plant, syng "Whole Lotta Love"

og dra til helvete.

Men hvis jeg sier noe sånt, vil nyhetsnettsteder hevde

at jeg oppfant Holocaust.

"Eldre folk: Se opp for COVID og Michela Giraud."

Jeg håper ingen ble fornærmet her. Er det gamle folk her?

Er det…

…noen fans av Robert Plant?

Er Robert Plant her?

Flott, jeg fornærmet ingen.

Dere er i det minste ikke som Demi Lovatos fans.

Når du alltid er i mediene,

må du passe på hva du sier.

Jeg snakker av egen erfaring.

Det var 2021 e.Kr., i mai måned.

Jeg leste denne historien.

Demi Lovato: Jeg er ikke-binær. Jeg vil bli kalt 'de'."

Jeg aner ikke hva "ikke-binær" betyr.

Jeg kan google det,

men den komiske hjernen min tar over

og tenker på den tryllefyren på TV.

Kanskje dere vet om ham.

Den guddommelige Otelma har flere grader i humaniora.

han snakker om seg selv som "vi", og han er tryllekunstner.

Som alle med humaniora.

Så jeg fant på den følgende vitsen:

"Demi Lovato vil kalles 'de' som Den guddommelige Otelma."

Jeg sa til meg selv: "Dette er genialt.

Du er et geni.

Du fortjener satireprisen du fikk i 2020."

Jeg kunne selvsagt ha googlet "ikke-binær",

men jeg har vunnet priser!

Er dere sprø?

Selvsagt…

Jeg kunne…

Jeg kunne ha sjekket en ordliste på nettet,

men jeg har en pris på veggen

mellom krusifikset og en nakenplakat av Tom Hardy.

Skjønner dere?

Jeg skriver til slutt denne vitsen:

"Demi Lovato sier at hun vil kalles 'de' som Den guddommelige Otelma."

Jeg legger den ut på Facebook, og folk bare:

"Du er fantastisk." "Geni!"

Med så grundig støtte, legger jeg ut vitsen på Twitter.

Ja, min venn.

Jeg la den ut på Twitter.

Og etterpå gjorde jeg noe utrolig smart.

Jeg skrudde av telefonen.

Og jeg gikk ut.

Jeg nøt det virkelige livet.

Jeg tenkte: "Solen er fremme. Barna leker.

Der er den gamle damen med gorgonzolaen.

Verden er fantastisk."

Jeg går på toget,

jeg skrur på telefonen…

Et ras av fornærmelser.

Som om jeg var…

…faren til Britney Spears.

"Du fortjener å dø!

Din jævla hetero dritt!"

Av Søtnos96.

"Bare dø, din taper! Jeg skal danse på den hetero graven din!"

Av Kakelsker2001.

Noen av dem skrev utrolig sterke ting,

men hadde veldig søte profilbilder.

Til slutt tenkte jeg: "Ok,

kanskje jeg tråkket i salaten."

"La meg sjekke hva ikke-binær betyr."

Så jeg…

Etterpå.

Og jeg finner ut at begrepet "ikke-binær" har med LHBT å gjøre,

og ikke er en scientologi-greie

eller en trendy slankekur, som Dukan.

Jeg gikk fra morsomme, litt sprø Michela

til seriemorderen i M.

Jeg vitset om LHBT-samfunnet uten å vite det,

dagen før utgivelsen av en film om LHBT-samfunnet som jeg var i.

La oss bare si at pressebyrået ringte og spurte: "Er dette Giorgia Meloni?"

De ville fjerne meg

og erstatte meg digitalt med en mindre problematisk skuespiller:

Kevin Spacey.

Hvem, jeg?

Jeg har alltid drømt om å være en blanding

av Madonna, Lady Gaga og RuPaul som rir over en regnbue.

Etter tre lange timer, tenker jeg: "Michela, vær ditt typiske blide selv.

Du har skrevet så mange fantastiske vitser…

Du har skrevet så mange fantastiske vitser…

Du visste ikke at denne ville såre folk."

Så jeg sletter vitsen. Og jeg må si at…

Nok et ras av fornærmelser.

Som om jeg var moren til Britney Spears!

Det løste ingenting å slette tvitringen,

og jeg gjorde alle sinte.

Dette ender på gravsteinen min:

"Hun gjorde alle sinte." Under et bilde av Emily Ratajkowski.

Jeg får meldinger som:

"Skam deg, Michela! Din feiging! Du suger!

Du bøyde deg for kulturen til de politisk korrekte.

Hva vil satiren si? Og Aristofanes? Lenny Bruce?"

Ikke vet jeg. Lenny Bruce er død.

"Hallo, Michela? Hei.

Vil du bli med på en Live på Insta med Alessandro Zan, fyren du hater,

om lovforslaget mot homo- og transfobi?"

Jeg er ikke Pillon. Greit, jeg skrev en vits.

Ikke bare skrev jeg et innlegg som støtter Zans lovforslag.

Nei!

Jeg gjorde mye mer enn det!

Jeg la ut en video med "Zan" skrevet på begge hendene.

En dobbel Zan!

Åh!

Kan jeg gi mer støtte?

Men det er ikke alt. Så sa de:

"Ikke vær redd, Michela.

Vi støtter alltid talefrihet." Underskrevet,

L'Europa con Salvini-partiet.

Det var som da jeg leste kommentaren: "Michela, du rocker!"

skrevet av eksens nye kjæreste.

Han var utro med henne mens jeg hadde COVID.

Folk stopper meg fortsatt for å spørre:

"Michela, husker du da du var høyrevridd?"

Jeg er et levende bevis på det Andy Warhol sa:

"Alle vil være fascist på Twitter i 15 minutter."

Men det var gøy å være fascist i 15 minutter.

Svart gjør deg tynnere.

Men…

…jeg fant ut noe mer.

Jeg vant ut at det var verre å bli forsvart enn angrepet.

Det er som å motta bukkake

mens du spiser lunsj med foreldrene dine.

Det er kult, men feil tidspunkt.