Photographer

Eneste måten å endre verden på er med historier.

Jo større historien din blir, desto lettere er den å dele.

Folk vil høre den. De vil lytte.

Vind på 35 knop eller mer.Og tordenvær.

Vi er i en miljøkrise.

Og at dette skipet er der ute og forteller historiene-

er oppmuntrende og inspirerende.

Det ser ut som om noen har sluppet en lysekrone i havet.

Man innser ikke hvor stor oljeriggen er.

Det er en flytende by.

Oppdraget vårt er å jage oljeselskaper ut av Bahamas.

Med kameraene våre.

Nå gjelder det.

TO UKER TIDLIGERE

Styrbord baug.

Den er stor og blå. Du kommer til å se den.

-Den er enorm. -Ja.

10 meter dypt, 10,5, 15, 14. Hva er der nede?

93, 14 til 93.

Jeg synes vi skal utforske her. Det ser bra ut.

Han er bekymret for meg.

Noe må jeg bekymre meg for. Kan like gjerne være mitt livs kjærlighet.

Jeg tror vi vil prøve å redde havet resten av livet.

Hvis noen er ubekvemme, avbryter vi. Vi går opp samlet.

Det er vanskelig å ta bilder i havet. Ikke mange klarer det.

Vi vil fortsette så lenge vi klarer det fysisk.

National Geographic Magazine avslører årets eventyrer.

De har blitt valgt ut for sin banebrytende eventyrånd.

To gjorde det som et par.

Paul Nicklen og Cristina Mittermeier er fotografer.

De møttes i kafeen på National Geographics hovedkvarter.

Deres dramatiske naturbilder har fått millioner av følgere på SoMe-

og gjort dem til naturvernstjerner.

Mens Paul spesialiserer seg på dyreliv i verdens frosne deler,-

-fanger Cristina livet til urinnvånere over hele verden.

I 2015 grunnla de to marinbiologene SeaLegacy.

En ideell organisasjon som prøver å redde havene våre.

I begynnelsen hadde vi bare Instagram-kontoen.

Folk vil vite hvordan det føles å være fotograf.

Hvordan det føles å sitte i bekken-

-når en bjørn kommer. Jeg frøs. Jeg var sulten, redd og spent.

Så vi begynte å legge ut bildene. Det var som en scene fra Forest Gump.

En dag snur du deg, og tusenvis følger etter deg.

Millioner.

Jeg ser at vi skal bli Jacques Cousteau 2.0-

-ved hjelp av moderne teknologi. Vi sprer ordet hele tiden.

Man kan vekke følelser hos følgerne.

Du kan få dem til å bry seg og gjøre dem sinte.

Jeg vil bare at de skal føle det og så bestemme hva de vil gjøre.

Jeg tror mange allerede har gitt opp.

Hvorfor bry seg om alt allerede er fortapt? Vi bor på en vakker planet.

Det er så mange fantastiske dyr der ute.

Jeg vil være ambassadør for naturen. For oss alle. For mine og dine barn.

Vi går fra fotografi til en bevegelse av folk som bryr seg.

Et par netters reise og seilas med Paul Nicklen.

Ikke gjør det. Det er her sminken bor.

Alt vi må gjøre for Instagram er å bruke dette speilet.

Herregud, det er en katastrofe.

Vi skal til et sted i Bahamas som har uberørt vann,-

et rikt dyreliv og store haibestander.

Vi får 10-20 e-poster og meldinger om dagen der det står:

"Hjelp! Vi har et stort problem."

Overalt hører man rop om hjelp for miljøet.

Dette er fint. Bedre.

Det er mange ulmende problemer.

SeaLegacy har blitt så stort at vi kan helle bensin på små bål.

Vi håper å ta båten jorden rundt-

og fortelle historier som må fortelles.

Dette er vårt livs eventyr.

Da vi kjøpte båten, visste vi ikke hvor vi skulle begynne.

Vi kunne ha kastet en pil på en globus og havnet hvor som helst,-

-men det er vanskelig å ikke forelske seg i Bahamas.

Det er som godteri. Nydelig.

Her er det et vakkert dyreliv, delfiner og haier.

Her er det mange utrydningstruede arter.

Men nå har de mulighet til å bore etter olje.

Det er et grunt område, og et selskap som heter Stena IceMax-

har søkt om tillatelse.

Vi vet hva som kan skje når store selskaper borer etter olje.

Historien vår på Bahamas handler om dette øyeblikket.

SeaLegacy er for fiskene, for hvalene og delfinene.

Jobben vår på Bahamas er å minne folk på at alt dette fortsatt er der.

Men det må beskyttes.

Hvis vi kan få det til å skje her på Bahamas,-

-kan vi få det til å skje andre steder. Så vi må lykkes.

Vi vet hvor IceMax befinner seg basert på marinetrafikken.

De har holdt på i to måneder. De har bare tolv dager igjen.

En delfin vil bli skylt i land på stranden. En hval vil dø.

Dette er planen vår.

Først skal vi fotografere de store sjøgressengene.

Så skal vi lete etter store havdyr. Hvaler og haier.

Til slutt tar vi oss rundt Andros' nordlige spiss-

-og seiler hele natten til oljeriggen med mørket som beskyttelse.

-Flott! -Vi vil ha-

-det største verket som er skapt i Bahamas under og over vann-

med all dets skjønnhet.

I kontrast har vi Goliat.

Ja.

Men først skal vi ta noen episke, vakre bilder.

Når jeg tar bilder, ser jeg på meg selv som en membran.

På den ene siden har jeg det jeg fotograferer.

Det passerer gjennom membranen til folk-

som aldri vil dykke under vann.

Jeg vil være der samtalen går frem og tilbake.

Jeg elsker det. Jeg får ikke nok.

Jeg husker da pappa kom hjem fra jobb.

Vi bodde i Mexico by. Broren min var 8-9 år gammel.

Jeg var seks eller sju og allerede fascinert av havet.

Jeg elsket det.

Han tok med seg en bok pakket inn i avispapir.

Det var Jacques Cousteau, "The Underwater World".

Og han ga den til Freddy.

"Hvorfor Freddy? Det er jeg som bryr meg om sånt."

Jeg kan fortsatt ikke tro at pappa aldri så det.

At gaven ikke var noe for Freddy.

Jeg snek meg inn på min brors soverom da han ble lei av den.

Jeg har den fortsatt.

Vi gjør slikt med jenter. Vi har oppdratt dem til å tro-

-at gutter har flere muligheter og at visse ting ikke er for jenter.

Jeg vokste opp sånn.

Mange av venninnene mine som er like interesserte-

og like nysgjerrige, ble husmødre.

Det var forventningen. Jeg husker at pappa sa:

"Hvem vil gifte seg med deg hvis du jobber på en fiskebåt?"

"Hvem vil gifte seg med deg?" Virkelig?

Jeg fikk oppreisning mange år senere. Jeg gikk på universitet i Nord-Mexico.

Jeg ville bli marinbiolog, men det fantes bare fiskeribiologi.

Det hørtes nært nok ut.

Jeg tok eksamen, og pappa maste om biologi.

"Hvordan skal du tjene penger? Det er ikke noe for jenter."

En venn hadde en onkel som eide et hotell i Akumal.

Jeg flyttet til Yucatán og tilbrakte nok et år der.

Jeg kunne dykke så mye jeg ville, så jeg dykket hver dag.

Jeg dro til jungelen for å se etter aper.

Mot slutten av året kom det en orkan.

Forskere bodde på hotellet og tilbød meg en jobb.

Conservation International.

Jeg flyttet tilbake til Mexico City og begynte å jobbe med naturvern.

Kan du tenke deg?

Målet vårt er å utforske biologisk mangfold-

over hele Bahamas.

Det har ikke blitt offentliggjort ennå.

Verdens største sjøgressenger under vann-

har blitt oppdaget her på Bahamas-.

De er de største i verden.

Den største vitenskapelige oppdagelsen i havet på ti år.

-Den er på strendene her. -Like sør for Nassau.

Bahamas minner om de vakre, hvite krusningene i sanden,-

-på havbunnen og det krystallblå, klare vannet.

Hvis jeg sa til noen: "Du burde bry deg om sjøgress"-

ville de ikke har vært interessert.

Men hvis man kan dykke ned og koble hele økosystemet sammen,-

fra ørneskater og piggskater-

-til å følge en hai gjennom sjøgresset.

Hun gjør en spiralbevegelse for å bli kvitt sugefiskene.

Man ser alle artene som er knyttet til dette miljøet.

Man innser hvor viktig det er.

Og du bruker denne vakre megafaunaen-

for å få folk til å elske gress.

Det er stort og frodig, som en undervannshage.

Sjøgress er den eldste levende organismen på planeten.

Karbondioksid går inn. Oksygen kommer ut.

Det er Bahamas' lunger.

Når noen sier: "Annethvert åndedrag du tar kommer fra havet",

er det det vi snakker om.

Jeg tror ikke-

-at vi verdsetter viktigheten av små ting, som sjøgressets røtter.

Det ser ikke så viktig ut, men det kan være løsningen.

Naturen har gjort det i fire milliarder år.

Nå trues det for at fire-fem menn kan bli rike på olje.

Vi er på vei til Stena IceMax.

Boring med brønnkarser skjer på dypt vann. Der er hvalene også.

Folk innser ikke kraften i sofistikert oljeboring-

-i stor skala, midt i hvalens migrasjonskorridor.

-Blir det oljelekkasje i området… -Skylles alt opp i Florida.

Oljen ville havnet i Golfstrømmen og langs hele USAs østkyst.

Dra i den. Litt til.

-Hvordan går det? -Flott! Hva med deg?

Det går bra. Jeg ser på snøen. Det er omtrent 15 cm.

Jeg lurer på hvilke støvler jeg skal ha på meg. Og du?

Det går bra. Vi ville bare si at vi elsker dere.

Vi tenker ofte på dere og får hjemlengsel, men…

Takk for alt.

Jeg er så glad i dere. Ta vare på dere selv.

Jeg liker at du ringer iblant.

Det skal vi gjøre. Hils Aaron, Mark og valpene.

-Vi snakkes snart, mamma. -Ja.

-Glad i deg. -Glad i deg også. Ha det.

I 1972 var jeg fire år gammel.

Familien min flyttet til Baffin Island fordi pappa fikk jobb der.

Det tar 3,5 timer å fly dit med det store flyet nordover.

Vi hadde flyttet til et samfunn med 190 inuitter.

Det var mange utposter. Matvarer kom én gang i året med båt.

Vi hadde ikke TV eller radio. Ikke engang telefon. Ingen hadde det.

Det var et rart sted, men jeg likte det.

Det var en veldig enkel,-

men rå og veldig vakker tilværelse.

I vår lille by Lake Harbor hadde moren min et lite mørkerom.

Hun tok bilder og fremkalte negativene i en balje.

Det var vakre øyeblikk med inuittjegere.