When We Were Bullies

Ikke like lett som jeg husker det.

-Husker du det her? -Nei, men jeg var yngre en gang.

Dette er min barneskole i Brooklyn, PS 194.

Det er en lørdag og portene er låst.

Ja, det er en god ide.

Og dette er meg.

Og meg i 5. klasse.

Men la oss starte i midten .

Dette er meg i 1992...

...og jeg bor i San Francisco.

Jeg produserer en film kalt The Smell of Burning Ants...

...som handler om gutter og vokse opp mann.

Ideen kom da jeg så denne scenen fra en pedagogisk film fra 1960-tallet.

Men øyeblikket som festet seg,

var en tredje gutt med et raskt slag.

Når jeg så denne samarbeidspartneren, så jeg meg selv...

...og det minnet meg om noe,

et minne jeg ikke hadde tenkt på siden 5.klasse.

Det var bare tre bilder med film, en brøkdel av et sekund.

Hadde jeg blunket ville jeg ikke ha fortalt deg denne historien.

Spol to år fremover.

Jeg arbeider fortsatt med filmen og ser etter en

fortellerstemme fordi jeg ikke liker lyden av egen stemme.

Den gang underviste jeg filmvitenskap.

Studentene viste sine siste filmer

og jeg la merke til stemmen i en bestemt film.

Denne filmen handler om en katt.

Katten falt.

Fortellerens navn var Richard.

Han bodde i nærheten av Berkeley og vi møttes hos ham.

Da vi så over manuset la han merke til følgende linje:

"Han ble oppdratt på betong: bokseball...

...stikkball, slåball, smashball."

Richard snudde seg mot meg og spurte...

"Er du fra New York?"

Du sa "Ja" og vi gjorde New York-tingen, "Hvor er du fra?"

"Brooklyn. Du da?"

"Hvilken del av Brooklyn? Sheepshead Bay."

"Virkelig? Jøss."

"Hvilken skole gikk du på?" og du sa noe...

...men jeg spurte "Hvilken barneskole?"...

...noe som er et rart spørsmål, men du sa PS 194 og jeg

kunne føle på spenningen, fordi jeg gikk der.

Så sa jeg "Hvor gammel er du?" og du fortalte,

og vi var like gamle,

Og spurte "Hva var navnet igjen?"

og du sa "Jay Rosenblatt" og...

..."Hvem var læreren din?" Du sa "Mrs Bromberg"

og det var utrolig for vi hadde samme klasse.

Jeg husket deg og skalv og din reaksjon

var ganske lik, vi var begge slik,

og deretter sa du "Snu siden."

Jeg snudde siden i manuset og første linje var "I femte klasse".

Og det var som "Vi hadde hva?"

Det var som en flom av minner om ting jeg ikke hadde

tenkt på flere tiår, som var der på siden,

det var bare utrolig å tro at noen andre

skrev noe om noe som jeg var en del av i 1965

5000 kilometer unna og her er vi noen meter fra hverandre.

Richard snakket deretter om det samme øyeblikket

som utløste ideen til filmen.

Den gang vi mobbet den andre Richard, Richard.

Jeg mener, han kunne ha skrevet ordene han leste.

For meg var dette minnet vagt.

Alt jeg vet er at det skjedde... og at jeg deltok.

Og en ting til... vi ble tatt.

Richard husket detaljene.

Jeg hadde helt glemt eller kanskje bare blokkert det.

Som hvordan Mrs Bromberg insisterte på at vi måtte være helt stille

og sitte igjen med hendene foldet før hun lot oss gå hjem.

Men denne dagen var annerledes.

Mrs Bromberg var streng.

Hun fant seg ikke i noe tull.

Så når hun sier "Ingen går, jeg vil ha det helt stille

og jeg bestemmer når dere kan gå." Og alle på en måte...

Og det tar lang tid.

Normalt rundt ett minutt.

Som lærer selv

vet jeg at du bare vil bruke ett minutt og så gå.

Det fortsetter, og til slutt sier hun "Dere kan gå,

dere kunne gått tidligere men Richard snakket."

Og jeg ble rasende. Jeg snakket ikke.

Da innså jeg at folk trodde det var meg og at jeg ville lide for det.

Jeg ville ikke at folk skulle være sint på meg.

Så vi pakket sakene våre og det går opp for meg

at det må ha vært den andre Richard i klassen, som vi kalte Dick.

Det var navnet han ble tildelt i fjerde klasse

da det var fire som het Richard i Mrs Wiedman sin klasse.

Det var Richard, jeg var Richie, det var en Rick og han som måtte hete Dick.

Og i hierarkiet til fjerde og femte klasse, er ikke det bra.

Ja, så når vi pakker sakene våre...

...gikk jeg til Michael Sarrel, som var

rett foran meg og sa "Det var Dick. Ta Dick. Si det videre."

Og det ble sagt nedover hele rekka,

når vi gikk og alle hørte det,

og når vi kom ut av bygningen, han må også ha hørt det

for han begynte å løpe, men vi var mange

og løp ned trappa før vi omringet og hoppet på ham.

Jeg husker best at jeg og Michael Sarrel hoppet på ham.

Jenter hoppet på ham.

Det var ute av kontroll, men alle var sinte på ham.

La oss fortsette der vi slapp.

Ved den låste porten til PS 194.

Jeg liker ikke dette, Richard.

Jeg vet ikke hvor jeg skal sette foten.

Hvis du kan sette den foten ned og den andre foten over,

og bevege hendene dine til gjerdet på et punkt.

Bare kom ned raskt.

PS 194 SKOLEGÅRDEN

Det er nesten så du kan se stedet, det føles som om det var her.

Det er omtrent her vi omringet ham...

...og noen barn spyttet på ham, alle håner ham med...

...det virket som alle gjorde hva de ville

det virket som om alle hadde fri vilje...

...til å gjøre det de følte han fortjente.

Og det er på dette tidspunktet jeg husker å være litt av en pådriver.

Jeg var på en måte på knærne

og når jeg ser tilbake, er vi her

så kanskje jeg slo ham, spyttet på ham eller skrek.

Jeg husker ikke spesifikt hva jeg gjorde,

men jeg vet at Michael Sarrel var ved siden av meg

for alle stopper og ser at ned trappa kommer

Mrs Bromberg og dr. Pincus, rektoren.

Alle kommer seg opp når en begynner å løpe.

Da jeg kom dit dagen etter husker jeg

at Mrs Bromberg sendte Dick ut på et ærend

og snudde seg mot klassen

og sa "Dere er dyr." Og virkelig satte oss på plass.

Så fra mitt perspektiv

var det som jeg prøvde å holde meg...

...unna klassens vrede og skyldte på ham.

Denne hendelsen påvirket åpenbart begge to.

Og jo mer jeg tenker på det...

...jo mer opprørt over å ha vært involvert.

Og som jeg snart skulle lære, var vi ikke alene om dette minnet.

Jeg ble ferdig med filmen som ser ut til å ha truffet en nerve.

En lokalavis ønsker å skrive en reportasje om meg og arbeidet mitt.

10-MINUTTERS MESTERVERK

På et punkt forteller jeg journalisten

om tilfeldigheten med min forteller Richard.

Han blir tydelig grepet av historien.

Så mye at det blir en stor del av reportasjen hans.

HAN BLE MED

Et par tiår senere,

når jeg laget denne filmen spurte jeg ham hvorfor.

Jeg skal være ærlig. Jeg ble mobbet som barn.

Jeg var den tykke gutten på barneskolen.

Du får forståelsen av å være...

...han fjerde som blir kalt Dick,

som var målet for regelmessig misbruk, ydmykelse...

Det er... når du er det barnet er det en slags død med tusen kutt.

Det er ikke bare en hendelse, bare det å...

...være i den tilstanden og i den alderen er du ikke sikker,

og du vet ikke når du kommer ut av det.

Han undersøker hendelsen.

Jeg fant en nettside som var dedikert til PS 194.

Det var klassebilder for hvert år...

...men av en eller annen grunn manglet bildet mitt fra femte klasse.

Så får jeg en e-post fra en dame som heter Wendy.

Hun hadde gått på samme barneskole.

Vi vokste faktisk opp i samme bygning.

Jeg husker at vi var fem år gamle

og lekte "vis meg din, så viser jeg min" i garderobeskapet.

Gjennom nettsiden hadde hun hørt at jeg laget en film som involverte PS 194

og at jeg så etter klassebildet fra femte klasse.

Jeg har det bildet og sendte det til deg.

Og så spurte hun,

om det hadde noe å gjøre med mobbingen

av Richard i skolegården.

Hva var det med denne hendelsen, som vi alle fokuserte på?

Han satt diagonalt foran meg

og han pleide å sitte i en spesiell posisjon.

Han rakk alltid ut hånden og la den på skrivebordet mitt,

og jeg likte ikke at han gjorde det.

Han gjorde det flere ganger.

Det må ha vært flere ganger fordi jeg tok med meg en liten nål til timen.

Han la hånden sin der og jeg ga ham et lite,

bare et lite stikk og jeg husker fortsatt ansiktsuttrykket hans.

Han visste ikke at jeg hadde gjort noe.

Han var bare i sjokk og dro til seg hånda.

Men jeg føler fortsatt skyld for at jeg gjorde noe slikt.

To år senere, får jeg en e-post

som jeg alltid fryktet at ville komme.

Det er fra Dick.

Han skriver: "Jeg hører du har laget en film om meg." Jeg skriver tilbake

at den egentlig ikke handler om ham,

men ja, det var en historie i den, som han var en del av.

Jeg forsikret ham om at navnet var endret.

Han skriver at han gjerne vil se filmen.

Jeg sier jeg ikke vil fremkalle

vonde minner som han kanskje har lagt bak seg.

Han sier han har vært TV-produsent

de siste 20 årene og har vært ganske vellykket.

Med andre ord, han kan håndtere det.

Jeg sendte ham en DVD og hørte aldri tilbake.

Det går 16 år...

...før jeg får en invitasjon

til 50-års gjenforening for PS 194.

Prøver universet å fortelle meg noe?

Og i det øyeblikket slo det meg.