Vikings

Jeg traff en fremmed på markedet.

Han har skåret seg i hånden og ber oss om å hjelpe ham.

Naturligvis hjelper vi ham. Sigi, hent varmt vann.

Helga, finn noen tøyremser.

–Sett deg ved ilden. –Takk. Du er vennlig.

–Hva skjedde? –Jeg vet ikke. Jeg sov dårlig, og...

Jeg kan ha skåret meg på en ljå eller et plogjern.

Hva heter du?

Harbard.

Du sov dårlig. Hvorfor det?

Jeg sover hvor jeg kan. Jeg er en vandringsmann.

Iblant viser man meg gjestfrihet og lar meg sove på en halmseng.

Iblant sover jeg blant dyrene for å holde varmen.

–Det er det samme for meg. –Er det?

Nei, jeg foretrekker halm.

Ikke tro at jeg ingenting gir tilbake. Jeg forteller historier.

Om mine vandringer og om gudene. Eller begge deler.

Jeg synger for kveldsmaten, som det heter.

Spiser du med oss?

Hvis det er i orden for dere.

–Og for kong Ragnar, selvsagt. –Ragnar er ute på hærtokt.

Men spis gjerne med oss. Så skal du få en halmseng.

Dere snakker bak ryggen min.

Jeg ville sette pris på det om dere tiltalte meg direkte.

Unnskyld, Deres majestet. Vi lærer hedningene om jordbruk,–

–men de lærer ikke bort sin båtbyggerkunst.

Og hvorfor gir vi dem jord uten å kreve at de omvender seg?

Jeg forstår deres betenkeligheter,–

–men nordmennene, ledet av Ragnar Lodbrok, kriger med oss–

–for å vinne Mercias trone til vår lydregent, prinsesse Kwenthrith.

Ville ikke dere kaste ut noen bønder–

–hvis det hjalp dere å vinne en stor del av England?

Og hvem vet hvordan bosetningen klarer seg i framtiden?

Snakk fritt.

Si at jeg har valgt feil.

Si at jeg ikke har rikets beste i tankene.

Si, hvis dere våger, at jeg ikke fortjener å være konge av Wessex.

Hvorfor gjør vi dette, Ragnar? Hvorfor kriger vi for de kristne?

–Vi er kong Egberts drenger. –Det handler ikke om deg, Floki.

Det handler om våre barn og barnebarn, om vårt folks framtid.

Jeg ønsker ikke en evig feide mellom oss og de kristne.

Du er gal, Ragnar!

Gudene våre, de sanne gudene, kan aldri forsones med deres gud.

Noen må seire. Den kristne gudens seier ville bety slutten for våre.

Vil du ikke krige, så la være.

Slutt å krangle nå. Vi skal opp på et fjell.

Noen av oss får ikke se morgengry. Ikke her i Midgard, i alle fall.

La oss snakke godt om hverandre, tross alt som har skjedd.

Kloke ord, min bror.

Er dere ferdige?

Vær så snill, skån broren min.

Rollo! Rollo!

Stakkars jævel. Vi ses senere, hvis gudene tillater det.

Det gjør de ikke. Ta meg med, jeg må få kjempe.

–Du kan ikke kjempe. Du er for svak. –Hva snakker du om?

Som du ser, din fehund, så er jeg fullt stridsdyktig.

Jeg har aldri følt meg bedre.

Hva venter du på?

–Du snakker vårt språk! –Litt mer enn før.

Jeg er veldig fornøyd, og det tror jeg også at kong Ragnar vil bli.

Jeg vil vise adelsmennene mine hvilke framskritt dere gjør her.

Vi håper alle på en god avling,–

–og for å hjelpe dere, har jeg en gave.

En ny type plog.

Den lager ikke bare furer i bakken, den vender også jorda.

Vi har lært at hvis gjødsel vendes ned i plogfurene,–

får man en rikere avling.

–Gir du oss plogen? –Ja. Vi får se hvordan det går.

Jeg vil eksperimentere med kulturene våre.

Å pløye, gjødsle og så er livets fundament.

Ja, det er sant.

Gi nybyggerne plogen, så får vi se om de får nytte av den.

Du og Athelstan er velkommen hos meg når dere vil.

Nå tar jeg farvel.

Jeg ser ingen.

–De er nok her. –Vent.

Jeg går først.

Takk.

–Hva er dette? –Er det en slags trolldom?

Han er ingen trollmann.

Jeg kommer til deg...Odin.

Odin, nå kommer jeg til deg.

Torun! Torun!

Spydbærere, gjør dere klare!

Beskytt prinsen!

Hev skjoldene!

Samlet! Framover!

Ikke skyt prinsen!

Ikke skyt prinsen!

Hold sammen!

Det er over! Jeg har fått nok.

Jeg overgir meg.

Jeg ber dere...

...ikke drep meg.

–Hva er dette? –Et romersk bad.

–Hvem er hun? –En romersk gudinne.

Hedensk. Som dine guder, Ladgerda.

Hun er slett ikke som mine guder.

Gudene mine er like levende som du og jeg.

De elsker, blør og ferdes over himmelen.

La meg fortelle om mitt besøk i Utgard.

Jeg reiste mot øst til jeg nådde vannet–

–som skiller menneskenes verden fra Jotunheimen.

Jeg gikk langt uten å treffe en sjel.

Men så kom jeg fram til en veldig hall–

–der mange jotner lå utstrakt på benkene.

En jotne, som lot til å være kongen deres,–

–satt i en stol bakerst i hallen. Han spurte om mine ferdigheter.

Hva sa du, da?

At jeg kunne drikke, og at ingen der kunne drikke like mye.

Kongen lot sin munnskjenk hente mjødhornet hans.

Han sa at noen tømte det i to klunker,–

men at ingen trengte tre klunker.

–Klarte du det? –Jeg drakk enorme klunker...

...til jeg mistet pusten.

Men da så jeg at mengden drikke i hornet–

bare hadde minket en anelse.

Da spurte kongen om jeg hadde andre ferdigheter.

–Jeg ba om å få bryte med noen! –Med hvem da?

Hun het Elle, og hun var hans gamle fostermor.

En fryktelig heks haltet inn på en kjepp.

Da hun kastet kjeppen, kastet jeg meg over henne!

Men så fort jeg fikk et grep, merket jeg at hun var kjempesterk.

Hun slo armene rundt meg, og jeg kjempet fortvilt!

Jeg mønstret all min styrke, men hun tvang meg ned på kne.

Så jeg tapte.

Hva skjedde så?

Jeg sa til kongen at jeg skammet meg.

Han medga at han hadde narret meg.

Han hadde ikke trodd sine egne øyne da jeg drakk,–

for hornets ende lå i havet.

Han sa at jeg nok ville merke at vannet i havet hadde sunket.

–Og hans gamle fostermor? –Det var et under at jeg sto imot.

For Elle er selve alderdommen.

Og ingen motstår alderdommen. Ikke i lengden.

Jeg tror ikke at det var du som var i jotnenes hall.

Hvem var jeg da?

Guden Tor. Kun Tor kan drikke havene tomme og kjempe mot alderdommen.

Så sant. Jeg var Tor.

Tordenguden!

Likevel så var jeg der,–