The Co-Ed Killer: Mind of a Monster

Som barn fantaserte jeg om å svelge et øyeeple.

Som en slags merkelig tripp.

Men jeg ble lei av å fantasere og ville gjøre det på ordentlig.

Det er ikke vanskelig å hugge av noens hode.

Da jeg hadde gjort det, tenkte jeg: "Bare kjør på."

"Hun er søt. Lurer på om hun smaker like søtt?"

Det var da jeg innså at jeg var en gal morder.

Synet av Edmund Emil Kemper III er i seg selv en gruelig opplevelse.

Han er 2,06 m høy og veier ca. 127 kilo.

Men forbrytelsene han står tiltalt for, er enda verre.

Faren min var den første psykiateren som snakket med Kemper.

Jeg har originalinnspillingene-

-som ble laget da han intervjuet Kemper i fengselet før rettssaken.

Forsvarsadvokaten ba ham-

-avgjøre om han var tilregnelig da han begikk forbrytelsene sine.

Jeg tror ikke at noen har hørt på båndene siden 1973.

Jeg ble så forbanna på samfunnet.

"Til helvete med alt. Jeg vil ødelegge det samfunnet liker mest."

Dette er gamle dokumenter som har vært arkivert i flere tiår.

Og øverst er min fars vitneutsagn fra rettssaken.

Som barn satt jeg ved kunstneren som tegnet skissene.

Jeg heter Monty Lunde, og jeg er Donald T. Lundes eldste sønn.

En psykiater som ble kalt inn i Ed Kempers rettssak.

Dette er et bilde av pappa på kontoret omgitt av sine fem barn-

-på den tiden da han jobbet med Kemper-saken.

Dette er et bilde av meg og faren min.

Det ble tatt i 1973. Han ser veldig ung ut.

Jeg tror ikke han hadde et eneste grått hår fram til han døde.

Han var 1,73 m høy. Ikke spesielt fryktinngytende-

med mindre man sa imot ham.

Jeg lærte meg tidlig ikke å havne i en diskusjon med ham.

Jeg tror han var den yngste førsteamanuensisen på Stanford.

På den tida tok han meg med til fengselet når han intervjuet Kemper.

Det var en stor opplevelse for meg.

FENGSELET I SAN MATEO

Jeg måtte vente i et venterom, men jeg kunne se inn i fengselet.

Og jeg kunne høre alt.

Det var bråk, skramling med gitter og folk som skrek.

Det var et veldig kaotisk miljø.

Faren min gikk inn og intervjuet Ed Kemper i nesten to timer.

- Det er veldig bråkete her. - Ja.

Hva har du der? En liten passerseddel?

Ja, man får en når man kommer inn. Ellers slippes man ikke ut igjen.

Men jeg fikk feil type. Jeg fikk en for advokater.

De har nok gått tom for legesedler.

Faren min har tørr humor.

Og jeg hører litt av det når han snakker om passerseddelen.

"De trodde vel at jeg var advokat."

Han var avvæpnende på den måten-

-og snakket til dem som vanlige personer.

Han ville oppbygge tillit.

Jeg må stille noen spesifikke spørsmål om hvert offer-

-og ting knyttet til sinnstilstanden din.

Tanken dukker bare opp plutselig.

Hvordan det ville føles å drepe noen.

Små tilbakeblikk som drev meg til vanvidd.

Det begynte i mai i fjor, i Santa Cruz.

Jeg ser på to bilder av meg selv.

Jøss, har jeg virkelig vært så ung?

Jeg heter Luita Spangler, og jeg tok eksamen ved UC Santa Cruz.

Jeg gikk på universitetet der i 1971.

Universitetet hadde bare vært åpent i seks år.

Det føltes som et helt nytt univers.

Jeg var ung og frisk, og alt virket mulig.

Vi gjorde opprør mot verdiene fra 1950-tallet som sa:

"Kvinner går på college for å ta en hustru-eksamen."

Det var spøken.

Vi tok ikke en universitetseksamen, men en hustru-eksamen.

Og kvinner som gikk på universitetet, ble kalt for "co-eds".

Det var en forkortelse av "co-educational".

Det betød at universitetet tok inn både menn og kvinner.

Men bare kvinner ble kalt "co-eds", så det var seksualiserende.

Utallige pornofilmer inneholdt ordet "co-eds".

"Co-eds i senga", "Co-eds kjører hardt".

Det var den verdenen vi ville knuse.

Selve campus lå oppe på en ås.

Noe vi ofte snakket om, var "byen på haugen".

Og den lå et stykke utenfor byen.

Vi måtte komme oss rundt. Mange jobbet, og vi hadde ikke råd til bil.

Det var busser, men de gikk ikke så ofte, så vi haiket.

-Hei! -Hopp inn.

Det var interessant. Man traff folk, og det kostet ingenting.

Og som nylig selvstendige kvinner-

-som bestemte over oss selv, haiket vi.

7. MAI 1972

Én ting jeg likte med Santa Cruz, var alle jentene som haiket.

Det var målskiven min.

Hva var ditt første drap? Jeg har ikke all kronologien ennå.

Den første gangen var det to jenter.

Jeg snakket fornuftig.

Det var min kunstige tale. Du vet, fasaden min.

Jeg må framstå normal.

Den første jenta hadde veldig store og vakre lyseblå øyne.

De tente meg.

Jeg heter Michael Aluffi, men jeg blir kalt Mickey,-

-et kallenavn som moren min ga meg for mange år siden.

Jeg ble født og vokste opp her i Santa Cruz.

Sommeren 1972 fikk jeg jobb i kriminalpolitiet.

De typiske forbrytelsene i Santa Cruz var tyverier, innbrudd,-

ungdomsforbrytelser og liknende.

Men i 1972 brakte det løs.

Jeg tok dem med til Hayward Hills.

I begynnelsen føltes det nifst å gjøre noe sånt-

fordi det var så risikabelt.

Ok, og hvordan drepte du dem?

Med en kniv, og det ble veldig grisete.

Jeg dumpet dem i Santa Cruz County oppe i fjellene.

Akkurat nå befinner vi oss i Loma Prieta-fjellene.

Og i 1972 gikk noen fotturister her,-

-og de fant et menneskekranium ved siden av veien. Her.

Det var så forvitret at det ikke kunne identifiseres.

Vi visste ikke om det var fra en mann eller kvinne.

Det er en sjokkerende oppdagelse å finne et hode uten kropp.

Hvilket slags monster kan gjøre noe sånt mot et annet menneske?

Vi lette gjennom området for levninger, men vi fant ingen.

Vi fant ingenting som hjalp oss med identifiseringen.

Ingen var meldt savnet.

Vi var så begrenset. Det var ikke mye å gjøre.

Jeg kastet mange bevis og litt andre ting.

Blodige filler og gammelt, blodig avispapir.

Ting som purken kunne bruke som ledetråder.

Jeg ville ikke gi dem noen ledetråder.

Ett fingeravtrykk, så var jeg hekta.

Personen som gjorde det, er fortsatt på frifot.

Så vi visste ikke nøyaktig hva som ventet.

Men det var begynnelsen på et mareritt for Santa Cruz County.

Søsteren min besøkte meg i går, eller i forgårs.

Bor lillesøsteren din i Santa Cruz nå?

Vi var ganske nære da jeg var liten. Hun var min beste venn.

Jeg har et annet bånd her med Allyn Burke, Kempers lillesøster.

Faren min syntes alltid det var bra med bestyrkende informasjon.

Så han kontaktet Kempers lillesøster-

-for å forstå hva som førte til at han ble som han er, eller var.

Han ba om et intervju, og hun sa ja.

Du er Eds lillesøster, ikke sant?

- Hvor mange år yngre? - To år.

- Hvor gammel er du? - 22 år.

Vi begynner med familiebakgrunnen.

Husker du noe fra da du bodde hos faren deres?

Han var ikke følelsesmessig knyttet til oss barna.

Han avviste oss ofte. Han ville ikke klemme oss.

Satte vi oss på fanget hans, sa han at vi var for tunge.

Moren min sa at hun merket en forandring hos broren min-

-i toårsalderen fordi han ble avvist.

Jeg er doktor Katherine Ramsland, og jeg underviser i rettspsykiatri.

I 25 år har jeg skrevet om massemordere og seriemordere.

Jeg studerte Ed Kemper, og i en kort periode brevvekslet vi.

Edmund Kemper ble født den 18. desember 1948 i Burbank i California.

Han hadde en søster som var fem år eldre og Allyn som var to år yngre.

Så han var mellombarnet.

Faren hans, Edmund Junior, var tydeligvis en svak mann,-

-og moren Clarnell var den dominante kraften.

Faren hans var en krigsveteran fra andre verdenskrig-

-som ble elektriker på Pacific Proving Grounds-

-og jobbet med kjernekraft. Og han kom med det berømte sitatet:

"Å jobbe med kjernekraft var mye bedre enn å omgås Clarnell."

Jeg husker at mamma og pappa ofte kranglet.

De kom ikke overens. De kranglet.

Mamma sa visse ting som at han sløste bort penger,-

-var uansvarlig og gikk ut og drakk seg full.

Husker du hva han mente om broren din og hvordan de kom overens?

Jeg husker ikke engang at de hadde et forhold.

Et far-og-sønn-forhold.

Både Clarnell og mannen hennes opprettholdt en streng disiplin-

og viste ikke mye ømhet,-

-noe som ikke var så uvanlig på 1950-tallet, men det påvirket barna.

I Ed Kempers tilfelle mistet han sin selvfølelse og selvtillit.

Og det ble enda verre da faren ble skilt fra moren.

Det forsterket bare følelsen av å føle seg avvist.

Santa Cruz i starten av 70-tallet var et sted for fred og kjærlighet.

Det var Vannmannens tidsalder.

Folk følte seg fri og lykkelige.

Og for en 24-åring som meg var det mye moro.

Jeg er Tom Honig og var reporter for Santa Cruz Sentinel på 1970-tallet.

Jeg var en fersk journalist, ansatt til å å dekke nyheter-

om politi- og rettssaker.

Lite ante jeg at det ville føre til avisas største sak noensinne,-

-for plutselig fant man en hodeskalle i fjellene nær Loma Prieta.

På den tiden fikk politiet knapt nok inn noen drap overhodet.

Så vi hadde ikke mye erfaring med å takle sånne ting.

KRIMINALBETJENT M ALUFFI

Jeg var den nye betjenten, så det ble min sak.

Iblant står en overfor en utfordring. På kontoret mitt...

Politistasjonen hadde én datamaskin, og den sto i kjelleren.

Det var et foreldet system, men jeg kunne foreta en forespørsel.

Jeg kunne logge inn og finne en persons strafferegister og sånt.

Bevis fra voldsforbrytelser, som dette blodige plagget,-

-granskes av en ekspert fra labens hår- og fiberenhet.

På den tiden hadde man ikke DNA.

Og mange ganger kaller vi den tiden for den kriminaltekniske gullalderen.

Det skyldes at vi brukte alle mulige andre teknikker-

for å utføre arbeidet vårt.

Mikroskop, fingeravtrykk og sånne ting.

Via kraniet kan man rekonstruere hvordan personen har sett ut.

Men Santa Cruz er en kystby.

Der er varmt om sommeren, så ting forvitrer fortere.

Så innen seks uker til noen måneder har det meste av kjøttet forsvunnet.

Via kraniet kan man fastslå alder-

-og om det er en mann eller kvinne. Men tennene er det aller viktigste.

Vi får tilgang til alle filer om personer som meldt savnet.