Coral Reef: Magic of the Indo-Pacific (Korallenriff: Magie des Indopazifiks)

INDIAHAVETS VIDUNDERLIGE VERDEN

Det er omgitt av noen av verdens vakreste øyer.

Koralltriangelet ligger i Stillehavet.

Mellom Filippinene, Ny-Guinea og Indonesia

eksisterer det en vidunderlig og fantastisk undersjøisk verden.

I det klare vannet

lyser fisker og koraller i alle mulige farger opp med felles kraft.

I det grunne vannet langs kysten strekker et digert landskap seg,

bygget opp av ørsmå skapninger, bit for bit, over millioner av år.

Forbløffende.

De urgamle formasjonene sprer seg utover havbunnen.

Hver kubikkmeter av korallrevene er hjem til

talløse arter, både dyr og planter.

Her fant evolusjonen et unikt sted

hvor store, små, farlige og merkelige skapninger eksisterer i dag.

Det er mange av dem ikke bare i Koralltriangelet,

men også i mange andre deler av verden.

Nesten ingen andre steder i verden finner man det samme utrolige synet som her.

Alle artene lever i perfekt overenstemmelse.

Det som en gang var naken sandbunn,

er i dag blitt et symbol for mangfold og naturlig overflod.

Så bli med oss på en reise inn i dette universet av koraller.

Korallens magiske verden består av hundretusener av skapninger.

Slikt mangfold finnes bare få andre steder i verden.

Great Barrier Reef utenfor Australia er nok det mest berømte korallrevet.

Men i havet mellom Indonesia, Filippinene og Ny-Guinea

ligger koralltriangelet med størst marint mangfold.

Denne marine smeltedigelen strekker seg over 5,7 millioner kvadratkilometer.

Her finner du tre fjerdedeler av alle korallarter om finnes.

I Karibia, derimot, finner man bare ti prosent av verdens korallarter.

Det store mangfoldet gjør Koralltriangelet

til et fantastisk og vidunderlig undersjøisk landskap.

Kysten er ikke bare kledd i storslåtte korallformasjoner,

den er også hjem til tusenvis av sjødyr.

Det varme vannet i det Indiopasifiske havområdet er også ideelt

for små, store, jaktende og fredelige fisker.

Enda flere sjødyr har funnet seg et hjem i korallkløftene,

og i de utallige grottene og duvende sjøgressengene.

Selv om de fleste av artene er ukjente for folk flest,

ville korallrevet vært fattigere uten dem.

Det finnes over 2000 ulike typer fisk i det fargerike korallrevet.

Hawaii, som er kjent som et naturparadis og hyllet for artsmangfoldet sitt,

har ikke engang 500 typer.

De unike forholdene i Stillehavet

har ikke bare tiltrukket seg mange vanlige arter,

de har også utviklet helt nye arter.

Vitenskapen kaller dem "endemiske arter",

og de gjør korallrevet helt unikt.

Men veien fram til dagens korallrev var lang og kronglete.

Opprinnelsen til denne vakre, undersjøiske verdenen

ligger skjult dypt i geologiens historie.

Koralltriangelet ligger i utkanten av verdens mest aktive vulkanske region,

nemlig Ildringen i Stillehavet.

Denne digre vulkankjeden, med sine skorsteiner og vulkanske trakter,

strekker seg fra Sør-Amerika til Alaska,

og fra Alaska til Japan og New Zealand.

Men kun få av disse vulkanene står på fast grunn.

De fleste av dem er på havbunnen.

Her gnisser tektoniske plater mot hverandre

og til slutt smelter sammen på jordens kappe.

Konstante utbrudd og utstøting av mineraler

og andre materialer over millioner av år

skapte over tid tusenvis av øyer langs Ildringen.

Nær Koralltriangelet ble utallige øyer dannet etter vulkanutbrudd

og av den langsomme opphopningen av vulkansk stein.

Alle øyene omgitt av grunt vann gjorde det mulig for korallen

med sin storslåtte skjønnhet og fiskemangfold

å etablere seg i området.

Koralltriangelets skjønnhet er udiskutabel,

men det har også ideelle forhold for alle typer sjødyr.

Og det er en grunnleggende matkilde for rundt 120 millioner mennesker,

som lever av å fiske, og andre korallrevressurser på øyene rundt.

En av korallrevets mest kjente beboere er anemonefisken.

Anemonefisken er en besnærende art,

men bare to av de 29 artene kalles klovnefisk.

Allikevel kjenner nesten alle anemonefisken som klovnefisk,

ikke minst på grunn av eventyrene til en liten, animert klovnefiskfar

på leting etter sønnen.

Han tilbringer det meste av livet i og rundt en anemone.

Tentaklene til anemonen beskytter den lille fyren mot rovdyr og jegere.

Til gjengjeld forviser den tapre fisken andre røvere,

som sommerfuglfisk og filfisk, som liker å spise sjøanemone.

En kunne trodd sjøanemonen er en plante, men den er faktisk et dyr.

De kan til og med flytte seg,

men dette er svært stressende for dyret,

som vanligvis er dypt rotfestet i havbunnen,

og fanger forbipasserende fisk med tentaklene.

Som regel holder koloniene med anemonefisk til

midt blant de vakre og mangfoldige korallrevene.

Sterke undersjøiske strømmer,

og utallige jettegryter, tunneler og koralldannelser

gir naturlig beskyttelse mot naturkreftene.

Anemonefisken er ingen god svømmer, så han setter stor pris på den tryggheten.

Neste beboer som svømmer gjennom åsene og hagene i korallrevet,

er ikke like snodig som den sky anemonefisken.

Å tilbringe hele livet i en anemone

kunne aldri falt inn en anthias.

Anthia-fisken danner noen av verdens største korallrevstimer.

De samler seg i hundrevis, til og med tusenvis, for å jakte på plankton,

som de fleste små fisk lever av.

De gigantiske stimene gir revet en rødoransje skygge,

og består av flere mindre enheter.

Selv om de få hannene leder stimene, så er det flest hunner.

Grunnen til dette er at alle anthias-fisk fødes som hunner.

Det er store forskjeller i både størrelse og tegninger mellom kjønnene.

Forskere kaller det "kjønnsdimorfisme",

men fordi øynene våre bare ser den rødoransje fargen

av de unge hunnene i de store stimene,

så legger man ikke merke til dimorfismene.

Hunnene blir i haremet til hannen dør.

Siden forvandler den sterkeste hunnen seg til en hann etter kun få dager

og tar over lederskapet for haremet.

Et slikt kjønnsskifte er ikke uvanlig i korallregioner

og har hjulpet mange arter å overleve evolusjonen.

Nesten utrettelig skjærer stimene gjennom korallrevet.

De storslåtte formasjonene ser ut til å vokte havet gjennom tidene.

Som en del av havbunnen

ser korallrevene ut som noe som har vært en del av jorden siden opprinnelsen.

Men som alle andre dyr startet også korallene i det små.

Grunnsteinen i dette enorme korallrevet er én enkelt polypp,

en liten cnidaria.

Sammen med små alger danner de et symbiotisk kollektiv.

Polyppene gir algene, kalt symbiodinium, en trygg plass,

mens algene forsyner polyppene med energi ved hjelp av fotosyntese.

Når algene starter fotosyntesen,

blir karbondioksid omdannet til sukker.

Resultatet er brukbar energi, som er grunnlaget for revet.

Men særlig om natten skifter korallen til andre matkilder.

Med sine korte tentakler fanger korallen mikroskopisk plankton,

som også polyppene bruker som energikilde.

Men korallens evne til å skille ut kalk fra sjøvannet

er viktigere for oppbyggingen av korallrevet enn å fange plankton.

Aragonitt utsondres ved foten av korallen

og utvider korallskjelettet litt etter litt.

Steinfisken setter pris på de nye mulighetene til å slenge seg nedpå.

Steinfisk er en ganske liten underart av strålefinnefisk.

Hodet domineres av den store og flate munnen.

Skinnet deres er ujevnt og broket i ulike farger.

I skråningen av revet klargjør de seg til å finkjemme revet for potensiell mat.

Når det gjelder svømming, er de underlegne byttet sitt,

så de bruker omgivelsene og forsøker å gå i ett med revet.

Slik navnet tilsier,

ligner steinfisk på stein og steinformasjoner,

og de elsker å forkle seg som steiner.

Takket være de grove strukturene på havbunnen

så har steinfisken mange steder å gjemme seg.

Disse fiskene kan være farlige for mennesker også.

Piggene deres inneholder en smertefull gift.

Men siden jegerne er dårlige svømmere, skjer det sjelden ulykker.

I motsetning til sin keitete slektning

beveger denne dragefisken seg grasiøst gjennom korallrevet.

De flagrende, vifteformede brystfinnene hans

får ham til å se elegant og truende ut på samme tid.

Men dragefiskens stripemønster er ikke kun for utseendets skyld.

De får fargene hans til å gå mer i ett og gir ham en slags kamuflasjedrakt.

Han er en av korallrevets farligste jegere.

Akkurat som steinfisken er dragefisken kjent for giften sin.

Dragefisken har finner over hele kroppen, og de inneholder gift.

Den er ekstremt smertefull, men for mennesker er den ikke dødelig.

Men dragefisken bruker ikke giften til å jakte med.

Han sparer giften, i tilfelle et annet rovdyr, som en murene, angriper ham.

Om dragefisken må forsvare seg,

retter han de spisse finnene mot fienden.

Slik klarer han stort sett å drive rivalen tilbake.

De skjøre finnene er ikke bare flotte å se på.

De redder livet hans.

Ikke alle typer dragefisk har samme skjøre finner

eller samme elegante ryggfinne.

Løvefiskens brede finner ser ut som viftende flagg

mens han beveger seg gjennom korallandskapet.

Han holder seg i ro det meste av dagen

og holder seg unna de andre beboerne i korallhavet.

Kroppen hans er ikke laget for fort.

Det er i ly av mørket han nærmer seg byttet sitt.

Men det er flere eksotiske dyr som lever i de mørke

kløftene som snor seg gjennom revet.

Sargassoulken er verken av de vakreste eller mest elegante her.

Mot det grønne mudderlandskapet forsvinner han nesten,

akkurat som en overvektig versjon av en landlevende kameleon.

Andre skapninger, derimot, foretrekker lysere farger.

Sargassoulken besøker ikke revet ofte.

Vanligvis foretrekker de havbunnen på et par hundre meters dyp.

Men når de først våger seg opp til revet, oppfører de seg som en dragefisk.

De ligger stille og kamuflerer seg.

Iblant fungerer det, andre ganger ikke.

Mørkere arter har selvsagt et fortrinn når det kommer til kamuflasje.

Men det kan også være den effektive giften deres som gjør dem mer selvsikre.

Om du ikke frykter andre rovdyr, trenger du ikke beskyttelse mens du jakter.

Og hva er så dette som kommer susende over skjermen?

En mantisreke.

I alle forstander

er mantisreken en av havets mest utrolige skapninger.

Den er ikke engang en halv meter lang,

men egenskapene dens kan gjøre de største banditter grønne av misunnelse.

De store teleskopøynene i konstant bevegelse

er kanskje mantisrekens mest iøynefallende trekk.

Det nesten fullstendig panoramiske synet blir forsterket

av et av dyreverdenens beste fargesyn.

I motsetning til mennesker, som kun kan skille mellom tre primærfarger,

og som deretter oppfatter andre farger ut ifra de tre,