Sly

Angrer jeg på noe? Ja, for faen.

Men det er også det som motiverer meg til å komme over angeren.

Ordne det. Det gjør jeg gjennom maling eller gjennom skriving,

for det kan jeg ikke ordne fysisk. Den er borte. Den jævla greia vi kaller tid.

Bare… borte.

Jeg ser på det sånn. Hvis du sitter på et tog,

ser du landskapet fare forbi gjennom vinduene. Det er som et bilde.

Du skal aldri dit igjen.

Sånn er livet ditt. Bilder som flakker hurtig forbi.

Og så blir det borte.

JEG ER IKKE SINT. JEG…

Det er lett å bli selvtilfreds.

Jeg måtte gjøre noe drastisk. Alt ble kjedelig og gjentakende.

Jeg følte at jeg visna litt, at jeg tørka ut.

Som en fiken som faller av treet. Tørka ut.

Hvor lenge skal jeg leve? I 20 år til?

Jeg vil ikke være selvtilfreds i 20 år. Jeg sa: "Vil du få opp adrenalinet? Dra."

Det er derfor jeg må flytte østover.

Ingenting inspirerer deg mer enn å ta for seg huset eller historien din.

Presse alt sammen. Ikke sant?

Hvem er Sylvester Stallone?

Kunstner, forfatter, poet, skuespiller, en stor kjendis.

Hvordan går det til?

Sly følger alltid sin egen kurs.

Hvis ikke kursen fins fra før, staker han opp veien selv.

Han skapte selv.

Tilsynelatende ikke en veldig god skuespiller.

Han hadde ingen åpenbar karisma.

Men han skapte noe annet.

En skuespiller som skriver og regisserer selv.

Han er ikke den først, men den første superstjernen til å gjøre det.

Han forsto virkelig hva folk ville se ham gjøre.

Jeg engasjerte meg i historien om Stallone som om den var min egen.

Det var det jeg dagdrømte om at kunne skje i en karriere.

Ingen har kommet inn i tre ulike, ikoniske filmunivers.

Bare en som er genial klarer det.

Dette var ikke noe uhell.

Kan du vise meg noen av kassettene du fant da du pakket?

Ja, jeg har noen her. La oss se.

Dette er fra New York Times.

Kan du gjøre meg en tjeneste?

Jeg siterer fra pressemeldingen din,

så tar du opp tråden der jeg avslutter. Greit?

Stallone ble født i det frynsete Hell's Kitchen-nabolaget i New York

den trykkende sommeren i 1946.

Fy søren.

Jeg hadde aldri trodd at jeg ville komme tilbake hit.

Jeg ble født i Hell's Kitchen. Jeg var New York.

Jeg har ikke vært her på 65 år.

-Bor dere her? -Nei, jeg bor på 45. gate.

-Å ja? -Ja.

-Jeg bodde her. -I dette kvartalet?

-Ja, helt og holdent. -Hvordan var nabolaget?

-Frynsete. -Å ja?

Det levde opp til navnet Hell's Kitchen.

Jeg husker at vinduet alltid var åpent.

Jeg lærte mye om den menneskelige natur ved å observere dagliglivet.

Som å se på en film.

"Når kommer du?" "Jeg kommer i morgen." "Lukk vinduet, for pokker."

Fram og tilbake.

Faren min gikk alltid med en italiensk T-skjorte.

Han så ut som om han var dratt rett ut av et Arthur Miller-skuespill.

Frakt under havet er livet mitt.

Faren min kom til New York. Der møtte han mora mi.

En herrefrisør som gikk over til kosmetologi,

for da tjente han mer penger som frisør.

Faren vår var veldig usikker. Jeg tror ikke han hadde skolegang.

Den minste kommentar eller fornærmelse… Da gikk han i taket.

Mor var også ganske ille.

Hun brukte flittig den gamle hårbørsta eller dusjkosten.

Hun hadde lange negler, som aldri knakk. "Kom hit!"

Moren min solgte sigaretter ved Billy Roses Diamond Horseshoe.

Pengene kom først og fremst derfra.

Faren min sa at hun bare var redd for å få barn.

Selv da hun var gravid i niende måned, tok hun bussen.

Og så fikk hun rier.

Noen var smart nok til å få henne av bussen og inn på et sykehus.

Og der kom jeg til verden,

gjennom dette uhellet, som på en måte lammet nervene på siden av munnen.

Jeg ble født med denne minen.

Hun var ganske eksentrisk og fargerik.

Veldig frittalende og uforutsigbar.

Jeg vet at jeg fikk et slags…

…raseri fra faren min. Uten tvil.

Det var alltid det samme med mamma og pappa.

Jeg lå i senga. Så hørte jeg dem hyle og skrike.

Faren min…

Jeg var livredd, for jeg kjente at gjenklangen skapte vibrasjoner.

Foreldrene mine var nok begge så opptatt av sine egne greier

at de lot oss seile vår egen sjø.

Mesteparten av tiden bodde jeg på pensjonat. Tolv måneder i året.

Dro aldri hjem. De hadde jo ikke tid, for begge arbeidet.

Folk sa: "Du er dårlig stilt, du får ingen omsorg eller oppdragelse."

Det er sant, tenkte jeg.

Kanskje følte jeg omsorg da jeg opplevde fremmedes respekt og kjærlighet.

Å føle seg tatt imot og elsket av et publikum gir en uslukkelig tørst.

Jeg skulle ønske jeg kunne miste den, men det går ikke.

For meg og ham var filmer fullt og helt en virkelighetsflukt.

Jeg kunne tilbringe uhorvelig mye tid i kinosalene, uansett hva det var.

Jeg så filmene fem-seks ganger og dro hjem klokka fire om ettermiddagen.

Det var livet jeg ønsket meg. Idealet.

Storhet gjennom hardt arbeid, som en som vinner over det onde.

Jeg drev heltedyrking. Jeg ville være han som redda bussen full av barn.

Det er den jeg vil være. Jeg vil være den fyren som…

redder folk.

Jeg satt alene på mine foreldres rom.

De hadde et billig speil fra Woolworth's til 2 dollar 99 cent.

Jeg satt der og gjorde ting i speilet hele dagen, som imitasjon…

Hvis noen sang, mimet jeg med leppene. Eller så en film som Hercules.

Kom tilbake og prøvde å imitere Steve Reeves.

Det øyeblikket i Hercules Unchained der han river ned templene,

og dette latterlig kjekke,

muskuløse, perfekte mannlige forbildet…

Det gjorde susen. "Der har vi det. Det er veien dit."

Endelig hadde jeg et forbilde jeg forgudet.

Og å fullbyrde min skjebne!

Faren min skjønte at han ikke kom til å tjene nok i New York.

Derfor dro de til Maryland.

Vi vokste opp med et ødelagt ekteskap. Ingen var hjemme da jeg kom fra skolen.

Mora mi hadde dratt.

De gikk rettens vei. Det var forferdelig.

Jeg ble med mamma til Philadelphia. Broren min ble med pappa i Maryland.

Fullstendig landlig, ganske isolert, øde. Det fantes bare hester der.

Jeg hadde hatt en forkjærlighet for hester siden jeg var fem-seks.

Ikke gode hester, bare hester faren min kjøpte. For tjue til tjuefem dollar.

Han hadde ikke mye penger, men begynte å ha med et pololag å gjøre.

Alle innen polo hadde vakre hester, flotte hestevogner og rancher.

Vi hadde ei rønne. De fleste hestene hadde helseproblemer.

Noen ganger mistet de gangsynet om du dro dem opp på bakbeina for raskt.

Jeg begynte å spille polo, men løkkepolo, på lavt nivå.

Men jeg lærte. Jeg begynte å bli bedre og bedre.

Da jeg var 13, begynte jeg å plassere meg. Jeg fikk en nasjonal rangering.

Det likte ikke faren min så veldig.

Og midt i en kamp skulle jeg ta en høyrebackhand på venstre side,

og jeg gjorde jo ikke noe galt. "Du trekker for hardt i hesten", ropte han.

Jeg vet hva jeg gjør, sa jeg. "Nei", sa han. "Du vet ikke hva du rir."

Og så gjorde jeg hesten klar for et knytt kast,

og da kom han ned fra tribunen,

tok strupetak på meg og kasta meg i bakken.

Så tok han hesten og gikk av banen.

Jeg lå der og tenkte: "Jeg vil aldri se en hest igjen noen gang i livet."

Jeg ble oppdratt av en veldig

fysisk far. Ikke sant? Altså…

Stor smerte var ikke uvanlig for meg.

Det ble vel til "jeg skal ikke knekke sammen."

Uansett hva han gjorde, skulle jeg ikke knekke sammen.

Jeg tror at faren min var sjalu. Broren min var et problembarn.

Han skulket. Havna i slåsskamp.

Han var ingen god elev, ble kasta ut av alle skolene.

Jeg gikk på 13 skoler på 12 år.

Rekruttskolen gikk jeg vel ikke en måned på, engang.

Han var uforbederlig. Havna ofte i trøbbel.

Han gikk på Devereux-skolen, som nok var for trassige barn.

Der begynte han å vise litt interesse for skuespill.

Så dro han til college. Det var da skuespillerspiren våknet for alvor.

Det var mulig å gå på audition. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg gikk dit.

For En handelsreisendes død. Og så fikk jeg rollen.

Jeg sto på scenen og følte… Jeg følte meg overhodet ikke nervøs.

Jeg hadde kontroll på situasjonen, for det er naturlig for meg, det er lett.

En Harvard-professor i publikum kom bort og sa:

"Du bør vurdere dette som karriereveg."

Jeg sa: "Gi deg." Han sa: "Ja. Dette bør du studere. Det har noe i deg."

Og det øyeblikket skulle endre livsløpet mitt.

Jeg landet i New York den dagen Woodstock begynte.

Jeg sa: "Nå må jeg legge meg i selen."

Jeg visste ikke hva slags by jeg bodde i. Jeg tok ikke del i noe.

Jeg holdt meg veldig mye alene og prøvde hardt å finne ut hva jeg skulle.

Jeg har tigget gatelangs, vet hvordan man overlever her.

Jeg har sovet i portrom, bussholdeplasser, togstasjoner og i bibliotek.

Det var iskaldt. Virkelig.

Jeg oppsøkte skuespilleragenturer. Var overalt. "Jeg vil gjerne bli kunde."

"Vi tar ikke inn noen."

Jeg ga dem bildet mitt, men fikk det tilbake.

Jeg prøvespilte. De sa: "Du snakker utydelig. Har sløve øyne. Sånn er du."

Det beste jeg fikk tilbud av var langt unna Broadway, der man var halvnaken.

Jeg fikk bare sånn dritt. Forferdelig.

De sa: "Det funker ikke. Kanskje du kan bli statist."

Jeg begynte å tenke det samme og tenkte. For hver gang jeg fikk en rolle,

måtte jeg være kjeltring.

-Se opp! -Beklager, så deg ikke.

De ga ham ingen hovedroller.

Eller så måtte han jobbe med kulisser eller rekvisitter.

De anerkjente ham aldri.

Jeg syntes bare synd på meg selv, jeg isolerte meg.

John var helt lik.

Sly begynte å skrive, for han fikk ikke rollene han ville ha. Han skapte dem selv.

Det var liksom ikke noe han tenkte på, noe han skulle. Han bare gjorde det.

Dette funker ikke. Jeg vil ikke være skuespiller mer.

Kanskje jeg kan skrive ut all frustrasjonen min gjennom filmmanuskript.

Jeg fikk jobb som plassanviser på kino. Da kunne jeg se film hele dagen.

Jeg brukte en billig båndopptaker til å ta opp musikken og dialogen,

før jeg dro hjem og prøvde å erstatte dialogen.

Da skrev og skrev jeg i et par år, helt til jeg hadde 15 eller 16 filmmanuskript.

John og jeg var helt klart på en annen bølgelengde.

Vi ville skrive for oss selv, produsere egne ting.

Hver fredag, lørdag og søndag drakk vi en flaske Boone's Farm-vin.

Vi gikk aldri på bar, restaurant eller klubb. Det var da skrivingen tok til.

Vi diskuterte ambisjoner og drømmer, men også filmer.

Vi brøyt oss inn, sneik oss inn på alle filmer som gikk i New York.

Vi betalte aldri for billetter.