Star Trek: Discovery

EN ORIGINALSERIE FRA NETFLIX

Tidligere på Star Trek: Discovery:

-Angi rom og tid. -Du har nådd år 3188.

Det var ikke meningen å krasje i deg.

-Skal du si hva du heter? -Book.

-Ingen Føderasjon? Hva skjedde? -Den kollapset etter Brannen.

-Hva er Brannen? -Alt dilitiumet gikk i lufta en dag.

Saken er, du har ingen makt her.

Brannen var et gode for meg. Det eneste som betyr noe nå, er dilitium.

-Velkommen til Stjerneflåten. -Jeg må finne stjerneskip NCC-1031.

-Det kommer noe stort mot oss. -Fiendeskipet er over oss.

-De praier oss. -Åpne en kanal.

Saru! Jeg landet her for et år siden. Jeg har ventet på dere. Helt siden da.

Personlig logg, kommandør Michael Burnham. Stjernedato 865211.3

Automatisk sending til USS Discovery.

Hvor enn eller når enn det er.

Jeg sender denne beskjeden så dere kan høre hva jeg har lært her.

Jeg håper at dere mottar den én dag.

Syv hundre år etter vi dro, gikk universet tom for dilitium.

Føderasjonen prøvde ut andre warpmotordesign, men ingen virket.

Så kom Brannen.

Ingen vet hvordan eller hvorfor, men all dilitiumen ble inert.

Alle skip med warpkjerne eksploderte.

Den gamle Føderasjonen forsvant over natten. Den er nå bare skygge av seg selv.

Vi ga ikke opp alt for denne versjonen av framtiden, og jeg nekter å godta det.

Jeg har blitt kurér. Jeg frakter gods i bytte mot dilitium

så jeg kan utforske hver enkelt sektor for svar på hva som forårsaket Brannen.

Svar som kan forene Føderasjonen.

Hvor enn jeg drar, ser jeg etter dere.

Jeg lytter etter tegn på at dere er her,

men kommunikasjonen er begrenset.

Hvis jeg skulle finne dere, blir det annerledes

fordi jeg er annerledes.

Jeg vil alltid være glad i dere, men vet at vi kanskje aldri møtes igjen.

Det går an å være glad i noen og samtidig gi slipp.

Denne verdenen føles som en drøm.

En merkelig, grusom, vakker drøm.

Nærkampsimulering, over.

Heldigvis er jeg ikke alene.

Jeg har funnet en ekte venn. Dette er livet mitt nå, og jeg...

Hei.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan dette året har vært.

Det kunne ikke jeg heller klart. Hvordan har alle det?

De er takknemlige for hverandre. De jobber mot å akseptere dette.

Noen har mer hell enn andre.

Og deg? Hvordan går det med deg?

Kelpiener har alltid hatt en god forståelse av frykt og tap.

Kanskje det forberedte meg på dette.

Jeg liker ikke å tenke på at du var alene.

Skipet som reddet dere, tilhører en venn.

Han er kurér, og det hender vi jobber sammen.

-Du har vært kurér? -Eneste måte å samle informasjon på.

Jeg sendte en beskjed til Terralysium. Det tok måneder å få svar.

De har aldri hørt om mamma.

-Jeg lovet Book dilitium for å få meg hit. -Book?

-Cleveland Booker. Vennen min. -Er han fra Jorden?

Nei, men navnet skulle tilsi det, sant? Jeg har ikke fått det ut av ham ennå.

Vi skal hedre din avtale, så klart, og jeg er takknemlig overfor Mr. Booker.

Velkommen tilbake.

Ingen vet...

...om Brannen var en ulykke

eller en naturkatastrofe,

men det ser ut til at ødeleggelsen spredde seg på et øyeblikk, overalt.

Det er umulig. Ingenting kan påvirke all dilitiumen samtidig.

Sier han som hopper et stjerneskip gjennom sopp-rommet.

Hvor mange? Hvor mange døde?

Mange millioner.

Skulle ønske jeg kunne si hvor mye av Føderasjonen som gjenstår.

Men jeg fant en beskjed på en forlatt Stjerneflåte-kanal.

Ai.

Dette er admiral Senna Tal.

Jeg skal vente på de som vil bli med oss på Jorden, de som tror på oss.

Føderasjonen lever videre, men vi trenger...

-Er han på hovedkvarteret? -Vet ikke. Beskjeden er tolv år gammel.

Og Jorden var utenfor min rekkevidde. Men med sporemotoren kan vi komme oss dit.

Vi skal finne admiral Tal og hjelpe ham å sette i gang.

Vi burde hoppe til utenfor Jordens målerekkevidde

og utgi oss som strandet av Brannen, på vei hjem under lysets hastighet.

Jeg ser vandringen din har lært deg litt. Det kan jeg like.

Det er en klok strategi.

Så... skal jeg gå?

Det er på tide å ta den samtalen. Skal vi...?

Nei. Ikke nødvendig.

-Men vi skulle snakke... -Nei, det er... Det er deg, Saru.

Og kommandokjeden krever det.

Jeg vet ikke om det noensinne var meg.

Du fraktet dette skipet gjennom tiden. Du bar besetningen på dine skuldre.

Du er kaptein i ordets retteste forstand.

Det ville være meg en ære.

Dette skipet... heter "Oppdagelse".

Aldri har det navnet passet bedre eller vært mer forutseende.

Hun har båret oss inn i fremtiden,

og det skal være oss en glede å gjøre den fremtiden lys.

La oss begynne. Sammen.

Ja, kaptein!

Hør etter, alt personell.

Nedstengningsøvelser for dekk 7 er avlyst inntil videre.

Hei.

Går det bra?

Vi har ikke engang fått tatt farvel med de vi mistet.

For ikke å nevne mamma...

...søskenbarna mine, alle hjemme. Jeg mener... De spiste frokost, de...

...kom sent på jobb, de fikk barn.

De hadde fulle liv, og nå er de vekke.

De har vært vekke i århundrer.

Det vil vel finnes noe gjenkjennelig på Jorden, ikke sant?

Buen i St. Louis, kanskje? Pyramidene ved Giza?

Hjemmelaget kolibrikake?

Kake vil alltid finnes.

Alltid.

Jeg visste at vi skulle møtes igjen. Jeg har sett for meg et bilde av deg.

Du holder en løvetann...

...og du blåser på den, og frøene spres.

Du ga slipp på oss, gjorde du ikke?

Det går fint.

Tidsreiser altså.

Ja.

Hør, jeg kjenner deg kanskje ikke, men jeg kjenner deg.

Ok? Så... Jeg elsker håret ditt.

Takk.

Du virker lettere... på et vis.

Tilly, jeg trenger omkalibreringssettet.

-Enkelte ting endrer seg ikke. -Nei.

-Gå, jeg har noen jeg må møte. -Ok.

Velkommen om bord.

Du er ikke Detmer... eller Tilly.

Jeg vil heller dø.

Du er Philippa Georgiou. Michael advarte meg om deg.

-Lyttet du? -Ikke nok. Hvorfor snakker vi sammen?

Jeg liker å se hvem som er her, etter å ha fartet rundt med Michael.

Fartet rundt? Det skulle jeg visst. Hvor er hun?

Kjæresten din?

Hun er ikke det.

Nei, seriøst. Hun er ikke det. Vi har ikke hatt... Niks.

Vi skal ikke snakke om dette. Svar meg.

I en annen verden ville jeg sagt at Michael gjør noe oppriktig og rett.

I denne verdenen... er jeg ikke så sikker.

Oi, oi, oi. Hvis de kunne se det jeg ser.

-Hvem? -Hvem? Hvem som helst.

Kom igjen, dere har nok til å drive en sektor, to, selv tolv.

Du fikk meg tilbake. Er det rart å si at jeg visste du ville gjøre det?

Nei, fordi du ville gjort det samme.

-Føles det som du har kommet hjem? -Det er kjent...

...men... ikke nært.

Føler du at du skylder dem noe? Hvis du gjør det, så er det greit.

Men du har allerede hoppet gjennom et ormehull.

Noen kommer til å finne ut om dette lageret.

Ja. Discovery blir utsatt. Det gjør du også.

-Du har irritert noen skumle folk. -Du hjalp til.

Takk.

Er det noen her vi kan irritere?

Du kan bli med oss til Jorden.

-Så vi kan irritere en hel planet? -Nei, slik at ingen kan finne deg.

Jeg tror på det jeg driver med. Jeg kan ikke bare gi opp.

Kanskje flere transeormer trenger din hjelp.

Tullprat. Eller, jo, men...

-Du kan begynne på nytt. -Og hva får du ut av dette?

-Vi trenger hjelp til å skjule dilitiumet. -Vi? Altså Discovery?

-Hvilket "vi" mener du egentlig? -Hysj på deg.

Jeg vet at det ikke nytter å si nei til deg.

-Jeg har aldri vært på Jorden. -Jeg har aldri vært på denne.

Books skip kan skjule dilitiumet. Det er tryggest slik.

Jeg kan ikke gi hele lageret til en fremmed.

Det er eneste mulighet, Saru.

Jeg må innrømme at jeg sliter med å stole på dømmekraften din.

Jeg er takknemlig for støtten,

men at du ikke engang vurderte å bli kaptein selv...

...overrasket meg. Du har endret perspektiv dette året.

Jeg er den samme personen.

Og samtidig ikke.

Ettersom jeg nå har ansvar for alle liv om bord,

og siden jeg hadde tenkt å gjøre deg til Nummer En...

...så må du forklare.

Alt vi viet våre liv til, forsvant i galskap.

Vi trodde vi kunne se for oss fremtiden, og vi tok feil. Jeg tilpasset meg.

Og jeg gjorde det jeg måtte for å lære om hva som skjedde.

Jeg trenger bare tid.

Books skip kan ligge i fergehangaren, med dilitiumet.

Skipet skal voktes,

og han får ikke lov til å gå om bord

før vi når Jorden og dilitiumet er fjernet.

Stå klar til å hoppe.

Nødstrømsystemet og hoveddatamaskinen er på nett.

-Impulsmotorene på nett. -Våpnene er klare.

-Vi har kommunikasjon. -Warpkjernen er klar, men ikke på.

Velkommen til broen, Mr. Booker. Og takk for at du fikk Burnham hjem.

-Kommandør Stamets, status? - Sporemotoren er på nett og klar.

Svart beredskap.

Å, helvete!

Du sa ikke at vi skulle spinne.

Koordinatene bekreftet.

Starter skanning og oppdaterer astrometriske data.

-Nærmer oss synsvidde. -Der er hun.

Øk forstørringen, takk.

Mr. Rhys, hva er den strukturen?

Det ser ut til å være en type kraftfeltgeneratorer.

-Sir, to fartøy fra Jordens bane. -De er ikke fra Stjerneflåten.

Skjold. Rød beredskap.

Sir, de praier oss.

Koble dem til.