Robert Reborn

Vær så snill, slutt å drikke! Det er en fornærmelse mot Gud!

-Ikke begynn å mase om Gud igjen! -Du ødelegger oss med din blasfemi!

Hva med deg, forbanna tispe!

Du er aldri her, jeg har oppdratt sønnen vår alene!

Du er bare i kirken og flørter med alle mennene! Jævla hykler!

Det gjør jeg virkelig ikke. Men dette sier jeg deg:

Mennene som går i kirken og hengir seg til Gud er mer menn enn du kan bli!

Robert!

Djevelen har forblindet min ektemanns sinn.

Vær så snill, Herre.

La lyset i ordene fra Kristus, han som er Guds avbilde, lyse over ham.

Robert! Vær så snill, jeg kan vel få prate med deg?

Hvorfor slo du mor?

Det var ikke meningen. Det var en ulykke!

-Ikke ljug! Du gjør det alltid! -Jeg skal slutte, jeg lover!

Alt skal bli så bra!

Frels hans sjel, for han er en synder, Herre.

Og frels sønnen min, for han er uten skyld i alt dette.

-Kom inn! -Jeg hater deg. Jeg vil at du dør!

Å, Gud! Nei, min lille gutt...

Hjelp Robert å beholde troen inntil døden...

...og la hans sjel gjenfødes.

Å, Gud...jeg er lei for det!

Jeg gir deg navnet...Robert.

SOVJETUNIONEN 1951

Jeg har dessverre dårlige nyheter.

Hvilke?

Jeg tror at sykdommen er dødelig.

Hvor lenge har han igjen?

Jeg har sett en del mirakel...

Glem mirakelet! Hvor lenge?

Tre måneder. Ikke mer.

Takk, doktor.

Tsaren setter pris på din ærlighet.

Men som du sikkert selv forstår, vil han få være alene nå.

Selvsagt.

Doktor!

Hvorfor gjorde du det?

Tsaren ville ha en andre vurdering.

Vodka, takk. To.

Hva faen er dette?

Dette...

Dette er halspulsåren din.

Skjær jeg den opp er du død innen noen minutter.

Så...

...gi meg pistolen.

Bra.

Sånn ja.

Ser du stolen der borte?

Sitt ned.

Sakte.

-Skal du drepe meg? -Hadde jeg tenkt å drepe deg...

...hadde du alt vært død.

Tving meg ikke til å be deg igjen.

Sett deg ned.

Hendene bak ryggen.

Si meg nå: Hva heter du?

-Vladimir. -Vladimir?

Hva ler du av?

Jeg har levd i Sovjetunionen i ti år nå.

Men dette er første gangen jeg har møtt en ved navn Vladimir med tysk aksent.

Du har selv tysk aksent, så du burde vite.

Ja, og nå må du faktisk unnskylde meg.

På grunn av alderen er ikke hukommelsen hva den en gang var.

-Kjenner jeg deg? -Det tror jeg ikke.

Hva heter du?

Adler.

Nei, du har rett. Jeg kjenner deg ikke.

Men du kjenner åpenbart meg.

Hva vet du? Fortell.

I Tyskland var du etterlyst under krigen.

Vi brukte store ressurser på å finne deg.

Det ble ansett som et av våre mest pinlige nederlag.

Og vet du hvordan og hvorfor jeg ble etterlyst?

Du stjal en bok som gir liv til det livløse.

Helt feil. Jeg stjal den ikke.

Jeg kom over den tilfeldig.

Og soldatene du drepte, var det også tilfeldig?

De var absolutt ikke soldater.

De var onde og skitne svin.

Så hva blir ditt neste trekk her? Å drepe meg?

Nei...

Jeg tror at det er på tide for oss å spille et lite spill.

Kjenner du til "russisk rulett"?

-Ja. -Utmerket.

Da er du innforstått med...

...at jeg avfyrer pistolen mot deg tre ganger.

Og skulle du unnslippe den eneste kulen i revolveren...

...ved samtlige tre anledninger...

...så lar jeg deg gå.

Hvordan kan jeg stole på at du holder løftet ditt?

Du får stole på at jeg lar deg gå...

...akkurat som jeg må stole på at du lar meg være.

Men vi skal selvsagt ikke glemme at du er en nazistisk krigsforbryter-

-og at myndighetene er mye mer interessert i å ta deg ennå meg.

Så hvordan blir det?

Jeg lover.

Du lover. Godt.

Da kan leken begynne.

Hvorfor er dette nødvendig?! Jeg har alt sagt at jeg skal la deg være!

Bare la meg gå!

Men hadde det vært morsomt?

Stopp dette, og la meg gå!

Vi ruller terningen en siste gang.

Lukk opp munnen.

Lukk opp munnen!

Ja, ja, ja... Ja!

For en heldig, heldig gutt!

Og nå slipper du meg fri!

Det stemmer. Det lovte jeg å gjøre, ikke sant?

Ja!

Men saken er den, forstår du...

...at Robert ikke avla noen sånne løfter.

Hvem faen er Robert?!

Hvorfor har du dukker i rommet ditt? Er du ikke litt vel gammel for sånt?

Under oppveksten min...

...var disse dukkene de eneste vennene jeg hadde.

Ja...

Jeg vil at du flyr til Kaliningrad i morgen.

Baltikum? Hva skal jeg gjøre der?

Du skal besøke Ivan Troitsky.

-Hva har han nå sagt? -Han snakker med en engelsk journalist.

Og han sa ting som "undertrykkelse av demokrati".

Jeg vil at du tar deg av det.

-Hvorfor meg? -Han er svak for vakre kvinner.

Legger han merke til deg er det lettere for deg å sjarmere ham enn for meg.

Jeg forstår.

Du drar i morgen ettermiddag.

FORHEKSEDE DUKKER

God kveld, mine damer og herrer!

Jeg er ytterst takknemlig for at dere har funnet veien hit til vår forestilling.

Det er nå med største glede-

-jeg ønsker de forheksede dukkene velkommen til scenen.

Robert, Miss Cyclops...

Og Kalashnikov!

-Ja? -Herr Meyerhold?

Ja, et øyeblikk, et øyeblikk!

-Hva gjelder det? -God kveld.

Jeg heter Olga, og jeg har alltid vært veldig interessert i dukker.

Forestillingen din er helt herlig.

Å, tusen takk. Det setter jeg pris på.

Jeg vil ikke forstyrre deg.

-Jeg har bare ett spørsmål? -Ja visst.

Hvordan klarer du å få dukkene til å bevege seg så fritt?

Jeg så ingen liner eller pinner?

Min kjære...

Du ber vel ikke en magiker om å avsløre trikset sitt? Eller?

Nei...kanskje ikke...

Jeg er virkelig trett etter showet og burde dra hjem.

Men takk så mye for at du kom, og jeg er glad du satte pris på oss.

Takk for at du pratet med meg.

-God natt. -God natt, Olga.

Vi bærer ikke grådighet med oss fra fødselen.

Vi lever i dette huset som vi deler.

Men alle mennesker utenfor-

-de kan tenke og si mange, mange ting om oss.

Men pappaen deres lærte dere ikke å være grådige.

Vi deler maten vår, lekene våre.

Og viktigst av alt:

Kjærligheten vår.

Nå...Pappa er ikke for sint ennå-

men han kan bli rasende.

Robert, lag litt te til Pappa.

Og en kjeks til.

-Hvordan var reisen? -Interessant.

-Og Troitsky? -Han vil ikke snakke med noen mer.

Godt.

Veldig bra.

Du kom tilbake en dag senere enn tenkt.

-Noen spesiell grunn til det? -Ja.

Jeg bestemte meg for å se et show. For egne penger.

Det er kanskje forståelig at man vil slappe av etter arbeidet.

Nei, du forstår ikke. Dette var ikke vanlige dukker.

Hva mener du?

Forestillingen ble kalt "De forheksede dukkene".

Du og dukkene dine igjen, hva?

Disse var veldig annerledes.

De beveget seg selvstendig, uten liner eller pinner.

Det høres ut som om du har drukket for mye.

Jeg var helt edru!

Forestillingen ble holdt av en mann-

ved navn Sergej Meyerhold.

Jeg prøvde å snakke med ham på teateret-

men han var ikke så pratsom.

Jeg fulgte etter ham hjem-

og så ham samhandle med dukkene.

De beveget seg som om de var levende vesen.

Det lyder helt...uvirkelig. Hvorfor forteller du meg dette?

Hvis han kan gi dukker liv...

...kan han kanskje bruke kreftene sine...

...til å hjelpe Tsaren å unngå døden.

Virker det med livløse gjenstander...

...må det vel også kunne virke på levende skapninger?

Interessant tanke.

Men du må forstå at jeg er skeptisk.

Det kan ha dreid seg om magiske triks, en illusjon.

Jeg vet hva jeg så, og det var ikke noen illusjon.

Og han het Meyerhold, sa du?

Det interessante var at han hadde tysk aksent.

Et sovjetisk navn og en tysk aksent?