A Woman's Life (Une vie)

- Prøv å følge den rette linjen. - Ja, se.

Du ser at det ikke var noen kunst.

Det blir for nær. Ja, se her. Jeg bruker bare én hånd.

- Hva er det for noe? - En liten potet.

Din tur.

Hold vannkannen litt høyere opp.

Sånn ja. Noen brikker til. La meg se...

Seks.

- Tenk nøye etter nå. - Om jeg begynner her...

- Én, to, tre, fire, fem, seks... Hit? - Det kan du gjøre.

- Jeg fikk par i treere. - Den kan du ikke ta.

Jeg kan ta denne.

- Ja. - Men det er ingen god ide.

Da kan jeg ikke utnytte den andre treeren, men jeg kan gjøre dette.

Jeg vil gjerne flytte fram denne raden. En sekser og en toer.

- Prøv. - Én, to, tre, fire, fem, seks...

Jeg er ikke her fordi jeg har blitt rar av kjærlighetssmerten du ga meg.

Men for å beskytte denne verden og gi den kraft.

Den trenger dyd, styrke og makt siden den fremdeles er ny.

En svak, resultatløs, umoden planet uten vår guddommelighet.

Siden våren begjær og lyster har, og forgjeves elsker jorden, er den ufruktbar.

Hva tjener blomstene til hvis ingen moden frukt de gir?

Hva tjener såkornet til om ingen gylne korn vi ser?

Alt har en slutt og alt har en mening.

Sånn ser skjebnen ut og verdens orden.

Vi tilpasser oss etter slumpens trekk og følger naturens og Guds lov.

- Hva da? - Neglene.

- Takk. - Den andre.

Neglene...

Ta i ordentlig, for jeg har jobbet i hagen.

- Hun var veldig snill. - Hun ser skummel ut.

Syns du? Du har ikke sett det verste ennå...

Hun som var strengest. Jeg har tegnet det fra hukommelsen.

Hun.

Hun kalte elevene inn på kontoret sitt og slo dem på beina med en kjepp.

Her er klosteret, sett fra baksiden.

Her er utsikten fra sovesalen vår.

Kapellet, der vi ba tre ganger om dagen.

Her er et glassmaleri som jeg likte godt.

- Hvor ofte fikk du dra hjem? - Bare to dager til jul det første året.

Deretter var det en uke om sommeren og tre dager over jul, det er alt.

Derfor rakk jeg aldri å komme hit.

Husker du min kusine Augustine? En liten, slank kvinne.

Nei.

- Du er nok for ung til å huske henne. - Her.

Takk.

"Kjære kusine, nå er vi hjemme igjen etter våre dager sammen."

"Det var en fryd å se deres lille Jeanne, som vokser så fort."

"For et nydelig barn!"

"Hjemreisen føltes lenger"... Takk.

"Enn reisen dit."

"Men det dårlige været hadde gjort veiene lite farbare."

Simon-Jacques! Simon-Jacques!

Simon-Jacques! De er her!

- Herr baron... - Pater...

Pater...

Dette er grev Julien de Lamare, som jeg har pratet om.

Han er nyinnflyttet her i trakten. - Baronesse Le Perthuis des Vauds.

Hun er en kjær gammel venn. Og hennes ektemann, herr baron...

Og datteren Jeanne, som jeg har døpt og konfirmert. Lille Jeannette...

- Mademoiselle. - Monsieur.

Familien Lamare, som du nevnte, er i slekt med Busschère fra Grémonville.

Men vi er fra Octeville.

Men en fjern onkel var gift med en Busschère.

Jeg forstår...

Så din onkels kusine tilhører altså familien Labrière?

Ja, det stemmer.

Jeg forstår... Og svigerinnen hans var født Desfrancs.

Mannen hennes hengte seg. Jeg kjente søsteren hans godt.

- Madame de Poupeville. - Ja, madame de Poupeville. Henriette.

- Hun var nabo med oss i Rouen. - Ja, akkurat.

- Så du pleier å besøke familien i Rouen? - Ja visst.

- Liker du ham? - Ja.

Det er viktig.

For vi må ta hensyn til visse ting i denne saken.

Julien har en liten inntekt, så du er rikere. Og foreldrene hans er døde.

Han var nødt til å selge deres slott for å betale farens gjeld.

Faren hans hadde nemlig spillegjeld.

Men nå handler det ikke om regnskap, men om følelser.

Nei, jeg prøver bare å si til henne-

- at det viktigste for vår del er å vite hva hun virkelig mener, og ikke...

Du skal vite at om du gifter deg med Julien-

- så vil faren din og jeg hilse ham som en sønn.

Men om du gifter deg med en annen, vil du bo hos fremmede.

Det er viktig å vite.

Jeg liker ham. Han er veldig...

Jeg liker ham godt, men det er jo ikke meg det gjelder...

Er det mynte?

Stille! Ikke vær redd.

Stopp...

Rosalie?

- Ja, madame. - Hva gjør du?

- Jeg bretter vasken. - Hva gjør du?

- Jeg bretter vasken. - Vil du komme og prate med meg siden?

Jeg er ikke ferdig med pliktene mine.

Vil du elske meg for alltid?

Ja, det er klart.

Jeg vil elske deg for alltid.

Rosalie, ba du Lucien bære opp ved til forrådet?

- Ja, madame. - Hva gjør du med all veden, Jeanne?

Bare tenk så mye ved det går med om du fyrer sånn hele vinteren!

Jeg varmer opp huset, Julien. Det er kaldt nå.

- Du kan vel kle deg varmere? - Jeg har alt ullkjole og et sjal.

Ta på deg et lag til.

Du kan ikke bruke så mye ved.

- Spaser i parken, på klippene... - Det gjør jeg alt.

Gå til parken før lunsj og et annet sted etter. Ikke fyr unødvendig.

Nå får det holde med sløseriet når det gjelder ved og lys!

Det er lys i hele huset! Så fort jeg kommer hjem, brenner det lys overalt.

Du går ut hver dag, besøker gårdene våre og treffer monsieur de Fourville.

- Vi jakter sammen. - Jeg sitter her alene.

Vi kan vel besøke han og kona?

Ja, når monsieur Courtin har malt vårt våpenskjold på vogna.

- Pappa og mamma reiste sannelig... - Hold opp! De bor ikke her lenger!

Dette er vårt hjem nå, så slutt å mase om din pappa og mamma.

Det er uutholdelig. Du høres ut som en liten jente.

Jeanne...

Hold opp. Vær så snill, Jeanne, hold opp.

Om du ikke sier noe, kan jeg ikke hjelpe deg.

- Forstår du? Hvem er far til barnet? - Jeg trenger ikke hjelp, madame.

Si hvem han er, så tvinger mannen min ham til å gifte seg med deg...

Jeg vil ikke, sa jeg jo!

- Slutt å spørre. Jeg sier ikke noe. - Jeg vil ikke dømme eller skjenne.

- Jeg vil bare hjelpe deg og din sønn. - Jeg har ikke noe å si.

- Du trenger ikke skamme deg. - Jeg har ikke noe å si, sa jeg.

- Vi pleide å fortelle hverandre alt. - Det var da, det.

Det er hennes problem. Hun har blitt med barn og sviktet oss.

Nå får hun klare seg selv. Skal vi beholde barnet her, kanskje?

- Vi ordner bare med en amme. - Skal du betale for det?

- Nei, det får faren gjøre. - Vet du hvem faren er?

- Jeg skal spørre Rosalie igjen... - Hun vil ikke si hvem han er til noen!

Jeg har også spurt, men hushjelpen din nekter å si noe.

- Hva skal du gjøre? - De får dra.

- Nei! Vi kan ikke kaste ut Rosalie! - Jo.

Vi vokste opp sammen og delte amme. Jeg skal passe på ham.

- Jeg tar meg av barnet om... - Skulle du ta deg av barnet?

Tenker du noensinne, Jeanne?

Bare tenk på hva folk vil si! De vil begynne å unngå oss.

La dem gjøre det! Rosalie blir!

Vil du virkelig skjemme meg ut? Er det det du vil?

Takk.

- Ba jeg deg ta glasset mitt? - Det var til aperitiffen.

- Jeg sier det igjen: Ba jeg deg ta det? - Nei, monsieur.

Kan du helle opp et glass til?

Takk.

Kjære foreldre, takk for brevet deres. Det varmet hjertet mitt.

Rosalie er tilbake.

Julien er fortsatt sint, menalt vender sakte tilbake til det normale.

Monsieur Courtin har endelig malt våpenskjoldet vårt på vogna-

- så vi har kunnet besøke monsieur og madame de Fourville.

To nydelig mennesker.

Jeg tror at jeg endelig fått min første ekte venninne i madame de Fourville.

Hun er veldig elskverdig og morsom, full av entusiasme.

Jeg gleder meg til å se dere til våren.

Jeg sender dere min hjerteligste hilsen, mine elskede foreldre.

Herre, allmektige gud, når jeg vil forstå deg.

Blendes jeg av din storhet, som hemmer meg.

Når jeg tenker på din uendelighet.

Gripes jeg av tvil om jeg i det hele tatt noe vet.

Det eneste jeg har oppfattet i mørket.

Er et flyktig skinn jeg hastig har sett.

Men jeg gir ikke opp, for jeg ser at du der oppe smiler likevel.

Men ofte, når en dag føles tung og grå.

Og man overalt bare ser mørke bilder.

Tar en solstråle seg gjennom skyene ned.

Og viser et stykke blå himmel til slutt.

Selv når mennesket tviler og alt føles trist.

For en stripe håp fins alltid igjen.

Selv når lidelsen oss har i sitt grep.

Og man føler seg fortvilt og sørgelig.

Da ser man et stykke blå himmel og hjertet fylles av håp igjen

Rosalie?

Rosalie?

Rosalie, kan du hente ved?

Rosalie?

Julien?

Jeanne!

Slutt!

Jeanne!

- Slipp meg! - Jeanne! Jeanne!

- Slipp meg! - Hør på meg!

Jeanne!

- Hør på meg, Jeanne! - Slipp meg!

La meg være!

Slutt! Hør på meg!

Slipp meg! Slipp meg!

Vær så snill, Jeanne... Vær så snill...

- Slipp meg! - Hør på meg!

Jeg skal kjøle av deg under armene.

Sett deg her.

Fortell nå, Rosalie.

Hva har skjedd?

Hvor lenge har dette pågått?

Siden rett før monsieur og madame giftet seg.

Han må vel likevel ha sagt noe til deg for at du skulle gi deg hen til ham?

Fortell nå.

- Du må fortelle nå. - Fortell nå, vær så snill.

Hvordan skjedde det, Rosalie? Nå?

Jeg var inne i huset og alle andre var utendørs.

Jeg sto i kjøkkenet da monsieur ba meg komme opp. Han ville vise meg noe.