The Affair

Tidligere i "The Affair":

Jeg vil ikke ha hjelp fra deg. Jeg klarer ni måneder.

- Hvordan skal jeg fikse det? - Jeg trenger ikke at du fikser ting.

- Han gjorde noen feil. - Noen feil? Han er en morder.

At han ble dømt, betyr ikke at han er skyldig.

- Hei. - Er Noah her?

- Hvem kjørte da Scott Lockhart døde? - Så vidt jeg vet, Noah.

Han meldte seg i bunn og grunn frivillig til å gå i fengsel.

Det er flott endelig å få møte deg, Vik.

- Jeg er glad for å møte dere også. - Alle er bedre enn din første mann.

Vet de hvem som knivstakk Noah?

- Hvor var du? - Med far i huset ved innsjøen.

Bestefars hus i Pennsylvania?

Noah! Noah!

Jeg trenger hjelp.

Legg deg, for du trenger hvile.

Du slapp far inn i huset igjen!

Ikke så høyt. Han er der nede.

Hvorfor hater du deg selv så mye?

Det gjør jeg ikke.

Du løy gjentatte ganger.

- Det var galt, men jeg kan fikse det. - Og så? Faen!

- Vær så snill. - Bare si sannheten.

- Er du fortsatt forelsket i ham? - Nei.

Merlin er arketypen for krigen mellom vårt bevisste sinn-

- og dets selvødeleggende, underbevisste begjær.

Det oppdiktede skyggejeget blir et uttrykk for forfatterens fordervelse.

Jeg tror jeg vet hvem som overfalt meg. Han skygger meg.

- Han er en vakt ved Fishkill kalt... - John Gunther.

- Hva gjør du? Nei... - Dette er spennende.

- Det er bare en historie, John. - Si Gunther!

Jeg vil stille deg et spørsmål. Hva gjorde du?

Er du Johns mor?

De flyttet til Hughsonville. Kona fikk jobb i en liten frisørsalong.

- Hva vil du? - Hva vil du ?

- Så du ham? Er han borte? - Så hvem?

DEL ÉN: HELEN

Hvor er Vik?

Pakk sakene deres. Vi skal til stranden.

VELKOMMEN TIL MONTAUK BEBYGD I 1660

- Hei, bestemor. Hvordan går det? - Bra, kjære.

- Og du, Trevor? - Bra.

- Tidlig i gang, bestefar? - Ikke vær en sånn viktigper.

- Hvor er Vik? Ble han ikke med? - Nei, han jobber.

- Har dere fikset Xboxen enn? - Trevor...

Glem Xboxen. Jeg har en god bok du kan lese.

Ignorer henne. Det er det nye hun gjør.

Kom, Helen. Sett deg på matten med meg.

Nei takk.

Jeg ble veldig imponert av legen din.

Vet du at han betalte regningen? Han ga kelneren kortet da vi ikke så.

Det er en veldig spesifikk type klasse.

Og etter middagen sa jeg: "Det er mannen hun vil gifte seg med."

Driver han med yoga? Han ser ut som en person som gjør det.

- Mamma... - Hva?

Han har fantastisk energi og en veldig sterk kjerne.

Ved siden av kjøleskapet. Smertestillende, ikke sant?

Kommer Vik til middag i kveld?

Si at han må det. Vi spiser senere om det passer bedre.

- Han kan ta båten... - Vik gikk fra meg.

Hva?

Kom hit, kjære.

- Pust. Pust. - Jeg puster.

- Ga han deg en god grunn? - Du forklarte vel humøret ditt?

Han må forstå at Helen i dag ikke er den samme som Helen i morgen.

- Jeg vil ikke snakke om det. - Jeg forstår at du kan føle det sånn.

Men det er ikke sunt å undertrykke det.

Moren din har rett. Vi er her for å hjelpe deg, Helen.

Jeg ba ikke om hjelp.

- Hva er det uttrykket? - Tiden er inne for ærlighet, kjære.

Du går i oppløsning.

Du har vært et vrak lenge nå. Men sannheten er at det er vår feil.

- Vi sviktet deg som foreldre. - Vi har gått til terapeut.

Vi ser alt mye klarere.

Og nå innser vi hvor ansvarlige vi er for hvor katastrofalt livet ditt er.

Du skal vite at vi er her for deg nå uansett hva du trenger.

En ferie, penger, terapi.

Du er en god person, Helen.

Tross oppfostringen din, og ingenting av det er din feil.

Ok, takk. Takk.

Barn, la oss dra og spise lunsj!

Jeg vil gjerne betale.

- Er det Mrs. Lockhart? - Ja, Coles mor lager dem.

Kan jeg få tre?

Mer blomkål, noen? Den er stekt i kokosnøttolje.

- Sparky, dronningen din er død. - Nei, jeg vekket henne igjen.

Jeg bruker det på alt.

Det er fint for håret, neglene, fordøyelsen, immuniteten.

Fortell sønnen din hva vi mener om juks.

Jeg jukser ikke. Jeg fikk en bonde til åttende rad.

- Når ble du en sjakkekspert? - Vik har lært meg.

Å, så Vik har lært ham.

Ja, og han lærte meg å lage kylling vindaloo.

Med kanel, paprika og 500 andre krydder. Moren hans lager det.

- Lager han mat også? - To ganger, kanskje.

Kjære... Hva dere enn krangler om, så kan det sikkert fikses.

Kan vi droppe det?

Moren din har rett. Ingenting er ubotelig.

Vi er ikke dere. Og jeg er ikke deg.

Du var så glad forleden. Det kan ikke bare forsvinne.

- Hva enn han eller du gjorde. - Ja, mor slapp far inn i huset igjen.

Hvordan visste du det, vennen?

Jeg så ham gå i går kveld. Gjennom vinduet mitt.

- Var far i huset? - Det sa du ikke til oss.

- Jeg skulle si det... - Dette er skandaløst.

Stille, jeg må snakke med barna.

- Han var syk. Nakken var infisert. - Hva så?

- Vi ville sørge for at han var bedre. - Hvorfor kan vi ikke treffe ham?

- Fordi han er kriminell. - Stille!

- At du slipper ham nær barna... - Det er hans barn!

- Vi vet ikke hva han driver med. - Hva betyr det?

- Ingenting! - Hun går fra forstanden.

Dere er ute av kontroll og vet ikke hva dere snakker om!

Ikke slippe ham inn! Han bør være i fengsel!

Stacey gråter.

- Stace, Stace, det er greit. - Jeg er lei for det, mamma.

Vennen...

Jeg er lei for det.

Nei, det er jeg.

Du gjorde ikke noe galt, og det gjorde ikke faren din heller.

Hva?

Det var meg.

Jeg kjørte på Scotty Lockhart. Det var en ulykke.

- Kjørte du? - Jeg er lei for at jeg løy.

- Hva er dette tøyset? - Dere må få vite det.

Familien Lockhart må også vite det. Jeg må si det til hans stakkars mor.

Bruce!

- Jeg skal si det til henne. - Nei, faen heller!

- Kom hit, Helen. - Mamma!

- Hva foregår?! - Dere er helt sprø!

Dere skremmer meg. Hva foregår?

- Hva faen er det? - Panikkrom.

Inn med deg!

Herregud... Hva trenger dere et panikkrom til?

Til situasjoner som dette.

- Og i tilfelle innbrudd. - Det er som der folk har sexslaver.

Du kommer ikke ut før du er rolig nok til å snakke med Jon Gottlief.

Forsto dere meg ikke? Jeg kjørte på Scott Lockhart.

Jeg lot Noah havne i fengsel og lot barna tro det.

Du er sliten. Stresset av Noahs løslatelse er åpenbart for mye.

- Nei, det er ikke det. - Vi sender deg bort for å hvile.

- Vi bør ringe Gottlief. - Det er gjort.

Hør på meg. Jeg drepte noen.

Aldri si det igjen.

Våkne, Helen. Sier du det til Cherry, kan familien saksøkes. Vil du det?

- Det ville være egoistisk å tilstå. - Egoistisk?

Hvor mye tror du barna tåler?

De har alt sett faren i fengsel. Vil du la dem se moren der også?

- De fengsler henne ikke. - Det kan de.

Herregud, dette er ille. Hun vil ikke klare seg der.

Helen!

Helen!

- Det var en avtale! - Det var ikke en avtale!

CHERRYS PAIER

Helen?

- Alison? - Herregud.

- Hva gjør du her? - Jeg bor her. Hva gjør du her?

Jeg tok med barna til besteforeldrene deres.

- Hvordan har de det? - Bra.

Jeg savner dem. Kan du hilse fra meg?

- Har du sett Noah nylig? - Ja, i går.

- Vet de hvem som gjorde det? - Nei, det gjør de ikke.

- Herregud, det er så rart. - Veldig rart.

- Hvor gammel er Stacey nå? 10? - Hun er 11 år.

Hvordan forteller man en 11-åring at noen prøvde å drepe faren?

- Unnskyld. Du vil nok ikke... - Du stjal ektemannen min.

Ok... Ja... Jeg tror vi vil ha to Jamesons med is.

- Er du engang lei for det? - Lei for det? Ja og nei.

Jeg er ikke ene og alene ansvarlig.

Men jeg liker ikke å vite at mine handlinger forårsaket smerte.

Jeg mente ikke å stjele Noah.

Vi møttes, og det ene førte til det andre. Og så falt alt sammen.

Nå som jeg ser tilbake og prøver å komme meg på beina igjen-

- kan jeg si hvorfor jeg tror det skjedde.

Men hvor mye av det betyr noe?

Det betyr mye for meg.

Ok. Hvis det hjelper deg å tro at alt var min feil, så er det greit.

- Er noe din feil? - Ja.

Unnskyld. Unnskyld.

Da jeg mistet Gabriel, sluttet jeg å tro på årsak og virkning.

Men i lang tid etterpå...

...følte jeg at ingenting betyr noe. Det var da jeg møtte Noah.

Ironien er at han så likegyldigheten min som en slags frihet.

For det var det han så desperat ønsket.

Jeg var ikke fri. Hemningsløsheten var bare jeg som ga faen.

Siden jeg fikk Joanie, har jeg våknet og begynt å bry meg igjen.

Og det er jævlig smertefullt iblant.

Noe har forandret seg. Jeg vet at absolutt ingenting varer evig.

Og alle, du, meg, Noah-

- kan bare styre våre egne valg, ingen andres.

Vi kan ikke redde hverandre. Vi kan bare redde oss selv.

Jeg må fortelle deg noe om den kvelden Scott døde.

Nei, det må du ikke.

- Ikke? - Nei, jeg vet det.

- Fortalte Noah deg det? - Nei. Jeg var der.

Hva?

Jeg sto i veikanten, Helen.

Scott og jeg kranglet, og jeg dyttet ham.

- Du gjorde hva for noe? - Han angrep meg.