The New Yorker at 100

Velkommen til The Daily Show! Jeg heter Jon Stewart.

David Remnick kommer. Han er redaktør i magasinet The New Yorker.

For en lærd gjeng, altså.

The New Yorker har 100-årsjubileum

og vi skal snakke om forskjellen på omlydstegn og trema.

- Tenk at man faktisk må gå ut dit. - Det går kjempebra. Skal du vinke? Ja.

Ta godt imot David Remnick!

Hundre år med The New Yorker.

Og her har vi en godbit. Vet ikke om dere ser dette. Det er badedraktutgaven deres.

Mr. Dewey. Truman Capote fra The New Yorker.

- The New Yorker? - Ja, The New Yorker.

Alle elsker vitsetegningene deres.

Hundrevis av aviser og blader sliter med å overleve,

mens The New Yorker klarer seg helt utmerket.

Er det bare 100 år gammel? Se hva det har fått til, da.

De vant i går Pulitzerprisen for gravejournalistikk i langlesningsformat.

Kokken Anthony Bourdains artikkel går sin seiersgang i restaurantbransjen.

Pauline Kaels anmeldelser endra ikke bare filmanmeldelsene, men filmen selv.

The New Yorker. "Hadde vært mer apatisk om jeg ikke var så letargisk."

Nå tok jeg den! Det var litt morsomt. Da.

For folk som meg fra Midtvesten

får man et innblikk i livet i New York av å lese The New Yorker.

Skriver for The New Yorker. Et magasin...

Jeg kjenner til det.

Forsvarsdepartementet er på defensiven.

Det benekter innholdet i en artikkel i New Yorker.

Omslaget på siste utgave av The New Yorker skaper diskusjon.

For første gang støtter magasinet en presidentkandidat.

En lederartikkel i ukas utgave...

Din eneste underholdning er denne kjempebunken med The New Yorker.

Gi deg. Vi vet da begge at jeg ikke kommer til å lese dem.

100 ÅR MED THE NEW YORKER

Hvordan går det, Emily? Du lever. Hei, Louisa. Alt vel?

Vi har mye på tapetet, så vi får få opp farta.

IDÉMØTE

Vi har en bølge med historier om at rike menneskers favoritteiendeler

er dinosaurfossiler.

Siden 2022 har det vært stor mangel på Adderall.

Vi bør skrive et portrettintervju med Koji Murata,

oppfinneren av verdens første satellitt i tre.

Alle gode historier vi har levert de siste 100 årene begynner med en god idé.

Journalistene våre følger idéene akkurat dit de fører dem.

Redaktørene jobber med journalistene

og plukker fra hverandre og pusser på hver eneste setning, hvert et ord.

"...det var ikke mye redaksjonell inn- blanding, til å begynne med." Komma der?

Så sender stykket til faktasjekkavdelinga

og går gjennom en prosess som har blitt sammenlikna med koloskopi.

Vi oppgir at kattene heter Tiger, Lover Boy og Gummy Bear. Stemmer det?

The New Yorker er et mirakel. Ok?

REDAKTØR (1998-NÅVÆRENDE)

Det kan huse et portrett på 15 000 ord av en musiker den ene uka,

eller en reportasje på 9 000 ord fra Sør-Libanon

spekket med vitsetegninger.

Det er aldri et fotografi på omslaget.

Ingen bikini, ingen filmstjerne.

Men magasinet lykkes likevel.

Magasinet eksisterer fortsatt. Det blomstrer og vokser.

Det vil fortsette å blomstre i både to og tre århundrer.

Og det er fantastisk.

1920-TALLET

De glade 1920-åra i New York.

Byen bobla over av finansmenn og ukonvensjonelle kvinner.

Storband, Babe Ruth

og over 30 000 illegale kneiper og barer.

Så kom Harold Ross, som mot manges formodning grunnla The New Yorker.

En kjederøyker med bannskapens nådegave.

Ross ble en del av gruppe deltidsansatte skribenter og humorister

som møttes daglig på Algonquin Hotell til flytende lunsj og munter skravling.

"Alt jeg liker er enten umoralsk, ulovlig eller fetende,"

sa en i flokken hans vittig.

Da klekka Ross og kona Jane Grant ut idéen om en ny type humormagasin.

Et ukeblad for de sofistikerte på Manhattan, sa de til folk.

Ikke noe for den vesle, gamle damen i Dubuque.

Det ironiske var at Ross selv droppa ut av videregående i en gruveby i Colorado.

Han rekrutterte kløktige venner til å skape frekke artikler

og vitsetegninger om samfunnet og om kulturlivet.

Han hyret inn en designer for å skape en karakteristisk skrifttype

og en maskot som gjorde narr av magasinets raffinerte preg.

På spøk ga de den pretensiøse snobben økenavnet Eustace Tilley.

Og med det var The New Yorker født.

De 100 årene som fulgte ble prega av overlevelse,

sta motstandskraft, djerve endringer

og av journalistikk, fiksjon og vitsetegning med stor innflytelseskraft.

100-årsjubileumsnummeret vårt kommer ut om noen måneder.

Vi må finne helt framifrå til omslaget.

Fram til du finner omslaget vet du ikke hva slags personlighet utgaven får.

Det er ikke noe man bare kan slenge på i siste øyeblikk.

Omslaget må snakke til tida der og da,

men samtidig være et tidløst kunstverk

som man bør kunne ramme inn og henge opp på veggen.

Å strebe etter det uke etter uke gjør meg konstant engstelig,

selv etter 30 år.

Før jeg kom til The New Yorker

drev jeg et karikaturmagasin med undergrunnsvitsetegnere.

Jeg elsker å jobbe med kunstnere som har sterke synspunkter, ulik stil

og ulike historier de ønsker å fortelle. Det prøver jeg å tilføre The New Yorker.

Før 100-årsjubiléet kom David Remnick til meg og sa:

"Vi må bruke Eustace Tilley fra det første omslaget."

Jeg måtte bite meg i tunga for ikke å si: "Å nei!" Ikke sant.

Jeg forstår innfallet, men jeg vil gjøre noe innovativt som ikke er gjort før.

Og da må jeg komme fram til noe, da.

- Vi får se hvordan dette går. - Det blir bra.

The Talk of the Town åpner magasinet. Det vekker appetitten. Korte stykker.

Små vignetter eller små reportasjer. Hver og en forteller en liten historie.

Kanskje jeg spiller biljard med et band eller henger med John Belushis fotograf.

Vanligvis er stykkene ganske avsluttende,

men det jeg jobber med nå, har åpen ende.

Ok.

Du har kanskje sett at politikk trekker folk unna hverandre om dagen.

Derfor ville jeg ta turen ut og ta tempen på byen.

Det blir som en slags fisketur.

Man vet aldri. Man går nedover fortauene

og ser hva byen snakker om nå.

- Mark. Hyggelig. - Hyggelig.

- Jeg skriver for The New Yorker. - Akkurat.

Jeg jobber i The New Yorker. Kjenner du til det?

Når jeg går inn i modus og ser etter folk og spennende ting i New York,

er det nesten som å være dopa eller noe. Alle mennesker ser spennende ut.

Det er som et underverk.

- Barnebarnet ditt. - Ja.

- Så nusselig. - Nusselig, ja.

Kan jeg snakke litt med deg? Vil du snakke med meg?

- Nei. - Ikke?

- Nei. Beklager. - Sikker? Kom igjen, mann!

Jeg svetter nervøst. Kom. Jeg skriver for The New Yorker.

Kan jeg stille deg noen spørsmål? Jeg snakker bare litt engelsk.

- Hva er morsmålet ditt? - Mandarin.

Da kan jeg ikke noe.

- Hei. Jeg heter Nick. - Hei.

Jeg skriver om stresset alle lever i nå med tanke på den politiske situasjonen.

Hva tenker du for tida? Hvordan er humøret? Sover du om natta?

Ikke egentlig.

Har dere ulike politiske meninger hjemme?

Interessant at du spør, for faktisk...

Jeg snakka om gjestelista til thanksgiving.

Og gikk rett inn i saken min.

"Hvordan går det, NYC? Kommer vi til å rive oss selv i stykker,

eller fortsette å leve ufullkomne liv, som så ofte før?"

Jeg jobber med det umulig, men det fins en artikkel her.

Til 100-årsjubiléet ville vi lage en rekke videoer.

Ulike journalister, kunstnere og tenkere gir oss en personlig historie

om deres opplevelse av The New Yorker. Stolen er fra vårt første kontor.

- Fra en av de første pultene. - Så flott.

De ble bygga for å vare.

En av de mest behagelige stolene jeg har sittet i.

Denne kunsten er tapt. Å skjære inn rumpeform i tre.

Derfor er den så behagelig. Men det er en tapt kunst nå.

Ingen kan dette lenger.

Har du en yndlingsvitsetegning

som du er spesielt glad i fra disse årene?

Alle Emily Flake har laget.

Favoritten min er ei kvinne på sirkus

som strekker seg ut, og på andre sida ser vi ei løve.

Det sammenfatter vel mer eller mindre de tidlige tjueåra mine.

Alle menn var den løva der.

"OVER, FOR POKKER, OVER!"

En vitsetegner jeg liker godt er Zach Kanin.

En fra ham er "Sisyfos på arbeidsplassen."

Gøy å se for seg Sisyfos i et kontorlandskap

med en jobb han nok aldri gjør ferdig.

The New Yorker-vitsetegningene føles alltid litt smartere enn du er selv.

De er alltid litt sånn, ikke sant?

FOLKA OVENPÅ

Jeg elsker Roz Chast! Herregud, som jeg elsker henne.

NESTE RASERIANFALL 16.00

Det hun tegner, treffer meg virkelig.

Milde måne. Hører du henne?

- Se på den fuglen! - "Se på den fuglen!"

Her har vi en liten babyfugl. Hun liker The New Yorker. Hun gjør jo det.

Det er godt å tygge på.

Her har vi noen plakater. De kommer fra Ghana.

Det kan nok ha vært en bryllupsgave.

Her er Charles Addams' skjerf.

Det er noe helt for seg selv.

Han var den første tegneserieskaperen jeg forelska meg i som barn.

Jeg trekkes veldig mot ting som er veldig mørke, men også morsomme.

Bare se for deg det i dag. "Dette er fullstendig uakseptabelt!

Skjønner ikke hvorfor det er morsomt. Sårende!

Jeg kjenner en som ble skada av brennende olje. Det var ikke morsomt."

Jeg har aldri vurdert noe annet enn å tegne siden jeg var tre-fire år gammel.

Man driver ikke med dette med mindre man ikke kan drive med andre ting.

DEN SISTE POWERPOINT

SKADA? HVA VAR DET JEG SA? MEN DU HØRTE IKKE ETTER

STORE FUGLELAMPER

Det må stå én her.

Jeg skriver ned idéer gjennom hele uka.

De er halvveis... Det er sånt jeg driver og tegner.

Vanligvis skriver jeg liksom...

"Ape rasler med cymbaler, hobbybonde,

gjeldstak, que sera sera, Uhyggelig dal. Tre i et forhold."

Det er bare idéer. Halvtygde idéer.

Den var det jeg så etter.

Jeg tegner vel i stor grad for å føle meg mindre alene.

HVORFOR ER JEG HER?

Jeg er ikke den eneste som syns at dette er så deprimerende

at jeg knapt orker å stå opp når jeg tenker på det.

Jeg står opp veldig tidlig, heller nedpå en kopp kaffe,

begynner på en podkast eller tre...

- Hei. Velkommen til Haaretz-podkasten. - ...så trener jeg litt for ikke å dø.

Jeg er 65 år gammel. Når jeg går ut på fortauet om morgenen