Pole to Pole with Will Smith

DAG 100

89 GRADER NORD

Dette er kapteinen som snakker fra broen.

Nordpolen er rett foran oss.

Jeg er ingen profesjonell dykker, men dette virker ikke som dykkervær.

Hvor mange har du tatt med for å dykke i dette været?

-Du er den første. -Jeg er den første.

Dette er ingen god idé.

-Ok. -Jeg kan gå.

Kom igjen, Will.

Vi har én sjanse.

DAG 100

På 100 dager skal jeg krysse de sju kontinentene...

...og oppsøke noen av verdens mest ekstreme steder...

...for å se planeten vår slik vi aldri har sett den før.

Det er galskap.

Jeg skal seile på havet, vandre i enorme ørkener

og bestige høye skoger.

Jeg skal nå nye grenser, oppdage nye arter...

...og prøve nye måter å leve på.

For å virkelig forstå planeten vår går jeg inn i det ukjente.

En reise til utkanten av vår verden

for å se den fra pol til pol.

VEST-ANTARKTIS

Der er det! Antarktis.

Se der nede. Ingen trær, ingen fugler, ingenting.

Bare snø og is.

Det er et frossent kontinent,

og ingen bor der nede bortsett fra noen få oppdagere

og forskere. Dette blir sprøtt.

Da jeg var liten, ville jeg bli oppdager.

Jeg hadde en mentor som het dr. Allen Counter.

Han var en genial forsker og en fryktløs oppdager.

Jeg kalte ham den svarte Indiana Jones.

Han dro alltid på utrolige eventyr,

og han inviterte meg med.

Jeg ble aldri med, men sa: "Jeg blir med neste gang."

Han pleide å si:

"Svarene på alt som er viktig, er der ute i utkanten av vår verden."

Han døde for noen år siden.

Siden har jeg lurt på hva det var han ville at jeg skulle oppdage.

Jeg har bestemt meg for å lete selv.

Jeg skal begynne reisen med å prøve å berøre det aller mest ekstreme,

bunnen av planeten, Sydpolen.

Dr. Counter, dette er for deg.

Hei.

Hva skjer? Herregud.

-Richard. -Flott å møte deg.

Velkommen til det syvende kontinentet.

Kompis...

Det er iskaldt.

-Og du tok med deg fint vær. -Er dette fint vær? Ok, kult.

La oss dra til baseleiren.

Jeg heter Richard Parks. Jeg er polaratlet.

Det siste tiåret har jeg gått lenger på ski alene

uten støtte i Antarktis enn noen andre i historien.

Jeg er stolt av å være den første fargede personen

som går på ski alene til den geografiske Sydpolen.

Det er en av de tøffeste menneskelige bestrebelsene på planeten.

Miljøet støtter ikke liv.

Jeg har opplevd vind på over 110 km/t og temperaturer på -52.

All eksponert hud kan få frostskader,

en av de mest smertefulle skadene jeg har hatt.

Det er et veldig farlig sted. Min jobb er å holde Will i live.

Velkommen til baseleiren. Som du ser, liker vi kart her.

Jøss. Dette er kult.

Det mest avgjørende med en kartscene er hvordan du plasserer hendene.

Ok.

Dette skjer ikke fort nok, vi må få dem ut derfra.

Ålreit.

Seriøst, Will, dette er det mest fiendtlige miljøet på planeten.

Risikoen for død er veldig alvorlig. Det er liten feilmargin.

Så vi må passe på hverandre og være skjerpet i alt vi gjør.

Greit, så jeg skal slutte å tulle.

Ok. Vi er i Vest-Antarktis for øyeblikket.

Og vi er her i Heritage-fjellkjeden en del av Ellsworth-fjellene.

Og dette lille krysset markerer den geografiske Sydpolen,

og det er bunnen av planeten vår.

-Og hvor langt er det dit? -Omtrent 110 mil herfra.

Jøss.

Det er så langt fra alt og alle jeg noen gang vil ha vært i livet.

-Ja. -Ja.

Antarktis er større enn USA,

og Sydpolen ligger i midten.

Først skal vi vandre gjennom Ellsworth-fjellene

til en avsidesliggende flybase for så å fly til en stor isbre,

som kalles Antarktisplatået,

hvor vi fortsetter på ski til Sydpolen.

Det frosne kontinentet skal ha noen av planetens dypeste hemmeligheter.

Hvorfor kan de ikke være på Bahamas?

Jeg vet at du vil møte forskerne som driver med forskning i Antarktis.

Så før vi drar til Sydpolen,

skal vi dra innom en forskningsutpost som heter Criosfera 1.

-Hvem er der ute? -Det er tre brasilianske forskere.

De er noen av verdens mest avsidesliggende mennesker.

-Og de er der ute alene? -Ja.

Ålreit. Så de er kanskje litt gale, og vi må være forberedt på det også.

Greit.

-Når sto du sist på ski, Will? -For omtrent ti år siden.

Ok. Du vet hva de sier?

Ja, det er som å sykle.

Jeg har en vits til deg. Hvordan finner du Will Smith i Antarktis?

Du følger fresh prints!

Første gang på kontinentet Antarktis.

Jeg er nå offisielt en polaroppdager.

Det stemmer.

-Hvor skal du, kompis? -Opp.

Jeg mener at alle på kontinentet bør gjennomgå essensiell trening.

Hvordan føler du deg?

Den første etappen var en sjanse til å teste Will.

Jeg håper vi skal rundt fjellet.

Herregud.

Alt i Antarktis jobber mot deg.

Og selv de enkleste funksjoner, som å puste, er en utfordring der.

Luften er utrolig tørr der.

Bare å puste gjør oss dehydrerte.

Stopp og drikk litt.

Hydrering er viktig her ute.

Antarktis har 60 % av verdens ferskvann.

Men det er verdens største ørken.

Så dette er en ørken.

-Jepp. Sprøtt, ikke sant? -Jeg føler ikke at jeg er i en ørken.

-Ikke som man forestiller seg. -Når du ser snø, antar du vann.

En snøørken. Det er utrolig.

Når jeg tenker på ørken, tenker jeg på gyllen sand.

Intens varme.

Solen som steker.

Men ørkener defineres av hvor tørre de er,

og Antarktis får mindre regn enn Sahara.

Snøen smelter nesten aldri,

så det er både det kaldeste og tørreste stedet på jorden.

-Hva syns du, Will? -Dette er spektakulært.

-Stort, hva? -Spektakulært.

Mesteparten av tiden er jeg her ute alene.

Det er sprøtt.

Det er fint å ha noen å snakke med som er ekte.

Jeg vil vite hvordan du klarte dette, alene,

i nesten en måned 12 timer om dagen.

-Hvordan? -16, faktisk, Will.

16 timer?

Den største utfordringen har alltid vært den emosjonelle tilstanden.

-Noen dager var enkle, andre et slit. -Ja, skjønner.

Musikk fikk meg gjennom det, hjalp meg å takle det.

Jøss. Har du en antarktisk spilleliste?

Ja, jeg har den her om du vil høre på den.

Absolutt.

-Vær så god. -La oss høre hva du har.

La meg høre. Ok.

Ok.

Sånn, ja.

Sånn, ja.

Man går ned.

De sier: "Dans som om ingen ser på."

-Ingen ser på. -Jeg er tilbake!

-Ser du hvor lett det er å bli glad? -Ja, mann.

Antarktis er ulikt alt annet jeg har sett.

Landskapets skjønnhet og råskap er utenomjordisk.

Du kan gå på is som er fem kilometer tykk.

Snøflakene glitrer som diamanter.

Noen steder føles det som bakken kan sluke en hel.

CHARLES PEAK VINDKURVE

Herregud.

Imponerende, ikke sant?

-Jøss. -Ja.

Vi skal møte flyet på den andre siden av fjellene,

-men først må vi klatre opp isveggen. -Virkelig?

-Det er høyt. -Ja, den er stor.

Vi skal klatre rett opp dit.

-Hva tenker du? -Jeg tenker at jeg ikke liker det.

Jeg vil teste deg, Will.

Jeg vil at du skal gå inn i neste fase av ekspedisjonen, herdet og klar.

Ok.

-Men det blir skummelt. -Vis vei.

-Fantastisk. Vi ses på toppen. -Greit.

Ålreit.

Klatreturen er omtrent 90 m rett opp med hard is.

Og det er skummelt, for du er på en glatt bakke.

-Sånn ja, Rich, bra jobbet. -Takk, Will.

Du vil ikke falle ned en 90 m høy isvegg.

-Nå er det din tur, Will! -Beklager, jeg hørte deg ikke.

-Nå er det din tur! -Ok!

Vi hadde nesten ikke hatt noe vind, blå himmel.

Men været kan være uforutsigbart og utrolig ustabilt.

Og ting kan eskalere og gå galt veldig fort.

Will, opp med farten, kompis.

Du vet at vinden blåser nå, ikke sant?

Det var ingen vind da du klatret, Rich.

Alle vet at det blåser om ettermiddagen.

Jeg kommer!

Will!

Vinden tiltar!

Herregud.

Det er som en orkan.

Herregud.

Jeg setter meg litt. Vinden blåser i ansiktet mitt.

Jeg gir meg ikke så ofte.

Jeg pleier ikke å gi opp.

Vinden skjærer som en kniv.

Jeg har ikke følelse i leppene.

Men i Antarktis har du et øyeblikk der du tenker: