Frankenstein

PRELUDIUM

LENGST NORD, 1857

Kaptein!

Kaptein!

Kan vi snakke sammen?

Vi må bryte gjennom isen.

Mennene er sultne og slitne.

Vi kan ikke holde denne farten uten konsekvenser.

Hør etter, menn!

Jo mer vi utsetter arbeidet, jo fastere grep får isen.

Arbeidet fortsetter.

Roter hver gruppe.

Med all respekt...

Mennene trenger garantier.

Garantier?

Ja. At vi drar tilbake til St. Petersburg så snart vi har frigjort skipet.

De tror ikke vi blir sjødyktige lenge, og vil vite...

Hør etter!

Det er verken opp til dere eller denne styrmannen å mene noe.

Vi har påtatt oss et oppdrag, og skal fullføre det.

Vi skal nå Nordpolen.

Er det forstått?

En eksplosjon, kaptein.

Rundt tre kilometer unna.

Hent mennene.

Sledehundene er uskadde.

Så hvor kommer alt blodet fra?

Her borte, kaptein!

En såret mann. Han har mistet mye blod.

Skade i skulderen og benet er brukket.

Bjørneangrep?

Det tror jeg ikke.

Larsen, hjelp meg med støvelen.

Et kunstig ben.

Legg ham på båren.

Tilbake til skipet! Nå!

Larsen, den skapningen kommer.

Gjør klar til skyting!

På min kommando.

Sikt!

Skyt!

Neste gruppe!

Skyt!

Alle til skipet!

Hvor er mannen vi tok om bord?

Hvor?

Hva er den skapningen? Hva vil den?

Bring ham til meg!

Larsen, hent muskedunderen!

Victor.

Victor!

Jeg drepte den.

Jeg drepte den.

Den lever fortsatt!

Leideren!

Trekk opp leideren!

Bring ham til meg!

Hvor mange flere skudd?

Ett, men jeg kan ikke drepe.

Jeg vet det.

Sikter ikke på ham.

Opium mot smerten. Drikk.

Hvor er jeg?

Det kongelige danske skip Horisont.

Jeg er kaptein Anderson. Doktor Udsen.

Hvor mange av dine menn drepte den?

Seks.

Den kommer tilbake og dreper mange flere.

Alle, om nødvendig, med mindre dere gir meg til den.

Nei. Den er borte.

Den sank ned i isvannet. Den er død.

Nei, det er den ikke!

Den kan ikke dø.

Jeg har prøvd å ødelegge den.

Enten dere tror meg eller ei,

kommer den tilbake... etter meg.

Og når den gjør det,

må dere love at dere setter meg ut på isen

og lar den ta meg.

Vær så snill.

Hva slags skapning er det?

Hvilken djevel skapte ham?

Jeg.

Jeg.

Jeg skapte ham.

Jeg hadde besluttet at minnet om min ondskap skulle dø med meg.

Den er klar.

Noe av det jeg skal fortelle, er fakta.

Noe ikke, men alt er sant.

Jeg heter Victor.

Victor Frankenstein.

Det var min far som ga meg det navnet.

Vet du hva det betyr?

Ja, det tror jeg. Erobrer.

En som vinner alt.

Ja. Det begynte med ham.

Min far.

Og min mor.

Victor!

DEL I VICTORS FORTELLING

Victor!

Victor!

Kom ned. Din far kommer.

Jeg er her, mor.

Jeg er her.

Min far var baron og fremstående kirurg.

Han giftet seg med min mor av praktiske årsaker,

da medgiften var anselig og stamtavlen adelig.

Det ga min far midler til å opprettholde sin rang og familiegodset.

Han var fraværende fra våre liv,

men når han kom hjem, sto hele husholdningen på pinne.

Claire, kjære.

Resten av tiden...

Victor.

Far.

Resten av tiden var mor min.

Nei, sett det her.

Saltet i kjøttet beriker både ditt

og barnets blod.

Du spiser jo for to.

Spis.

Det er næringsrikt.

Skytsengel,

gode følgesvenn.

Bli ved min side og forlat meg ikke.

Gi meg ly under din kappe og...

Jeg hørte dem krangle intenst gjennom veggen

om penger, eiendommen... og meg.

Stemmene deres fylte meg med frykt.

Mannen avskydde oss begge.

Vårt ravnsvarte hår og våre dype, mørke øyne.

Selv vår stille, til tider nervøse natur,

virket å irritere ham meget.

Skriv ned så nøyaktig du kan den gamle kategoriseringen

av væskene i menneskekroppen.

Blod, sort galle, gul galle og flegma.

Gjennomsnittlig vekt på en manns hjerte?

Mellom 255 og 312 gram, far.

Gjennomsnittlig vekt på en kvinnes hjerte?

Mellom 227 og 283 gram.

Hvorfor det, tror du?

Forskjellig masse i kvinnehjertet?

Følelsesdybde?

Tendens til melankoli?

Masse. Blodvolum, far. Muskelutskylling.

Nettopp. Det finnes ikke noe åndelig innhold i vevet,

og ingen følelser i en muskel.

Beskriv nå hovedfunksjonen til trikuspidalklaffen, takk.

Jeg husker ikke, far, men jeg kommer nok på det.

Det gjør du nok.

Elfenben blør ikke, Victor,

men det gjør kjødet.

Hver gang du prøver å huske et faktum, kan pasienten dø.

Forstår du det?

Hovedfunksjonen til trikuspidalklaffen

er å hindre tilbakestrømming av blod inn i vena cava.

Nei, ikke hendene dine mer.

De er nå instrumenter for ditt håndverk og din vilje,

og vi må ta vare på dem.

Men ansiktet ditt er forfengelighet.

Du bærer mitt navn, Victor, og med det mitt omdømme.

Jeg ber deg huske det.

Jeg føler at du har noe veldig bra.

Tre...

To...

Én...

Det er umulig.

Jeg stokker.

Mor?

Far!

Far. Det er mor.

Jeg trenger varmt vann og rent sengetøy. Mye. Nå.

Skal bli.

- Nei, Victor! - Mor?

Far!

Redd henne. Vær så snill!

Min mor, som hadde blitt en del av meg,

hun jeg trodde aldri ville bli borte,

hun som var livet... var nå døden.

Øynene slukket

og smilet overlatt til den kalde jorden.

Gå!

Gå, alle sammen!

En del av universet hadde blitt uthult,

og himmelhvelvingen var nå permanent mørk.

Dekk øynene.

Ikke se før jeg sier ifra.

Nå.

William ble full av solskinn og smil.

Han hadde en roligere og mildere natur, klart favorisert av min far.

Takk, far.

Bare hyggelig, gutten min.

Han var brisen, jeg var stormskyen.

Han var latter, jeg var bekymring.

Ta tømmene.

Se på meg, far.

Det var noe mer.

Det vil si, noe manglet.

Min mor hadde dødd

i hendene på den tidens mest fremstående lege: