Evil Dead Burn

Dette er dr. Benjamin Price, professor i oldtidshistorie.

Fjerde post.

Den myteomspunne Necronomicon.

Dødeboken er ikke bare en myte.

POSTMANN OPPDAGET KULT

De vises krets har funnet den.

Tross mine advarsler, leste de utdrag fra boka.

Det slapp ut demoner som er like ondskapsfulle som djevelen selv.

Gud hjelpe oss!

Femte post. Vi har funnet noe.

Noe svært kraftig som kan sende dem tilbake til helvete.

Hvis de kommer tilbake, har jeg gjemt det et trygt sted.

Der må det bli liggende.

Hvis det pakkes opp, vil de merke det.

De vil lukte det i bakken.

Smake det i luften.

Da vil ingenting stanse dem før det er ødelagt.

Jeg mener det. Han hoppet ut og løp nedover gata.

- I bare trusa! - Hvem gjør sånt?

Ikke sant? Skikkelig tulling.

- Ikke si at det er Emma. Ikke ta den. - Hva om det er krise?

Det er ikke krise. Historien om tjernet gjorde henne redd.

- Legg mobilen i bilen neste gang. - Ikke bland deg.

Nå drar vi.

- Kødder du? - Ikke ta telefonen, Leo!

- I så fall drar jeg. - Slapp av, mann!

- Hei, babe. - Din jævla...

Jeg skulle akkurat ringe deg. Vi har vært ute på vannet.

Leo!

Sées i morgen. Ha det.

Jared, nå drar vi! Ikke kødd med meg.

Jared!

- Hjelp! - Hva faen? Jared!

Jared!

Hvor er du?

Leo!

Hjelp!

Herregud. Fy faen.

Jeg har deg.

Jeg har deg.

Hva faen?

Jeg har noe til bursdagsbarnet.

- Nydelig. - Litt mye, men du fortjener det.

Gratulerer med dagen!

- Jeg henter mer sjampanje. - Alice! Kom hit.

Hva var det? Plystret du på meg?

Bare tøyser. Du hørte ikke etter.

- Kanskje vi burde roe det litt. - Det er jo Josephs bursdag.

- Vi kan drikke litt. - Bare god stemning!

La oss åpne gaver.

Joseph, gratulerer med dagen. Denne er fra oss to.

Det trengte dere ikke.

- Wow, tusen takk. - Det er en penn.

Ingen hvilken som helst penn. Det er en Belvoir.

- De koster tusenvis. - Mer. Det er ikke poenget.

Jeg ville oppmuntre deg til å skrive ferdig boken din.

- Ikke veldig diskré. - Dette er den femte han har begynt på.

- Den fjerde, faktisk. - Ok, beklager det.

Bildene til Alice var greie nok før. Men kameraet gjorde en stor forskjell.

- Noen ganger trenger man en dytt. - Apropos det.

- Her. - Enda en?

- Gratulerer med dagen. - Fin innpakning.

- Så fin du er! - Alle blir fine i svart-hvitt.

- Har du med din egen gave også? - Ingenting opp mot din Belvoir.

- Vår Belvoir. Fra oss begge. - Takk, begge to. Så flinke.

- Jeg glemte at amerikanere klemmer. - Svigerinneklemmen.

- Prøver du å kysse kjæresten min? - Vi franske sier hei med en runk.

Elegant. Apropos diskré, Alice.

- Han er sur for gaven min. - Nei da. Men slutt å drikke.

- Vi feirer jo. - Ja, men ro deg ned!

- Greit. Ferdig. Røyk? - Lov meg at vi aldri blir gift.

- Hun mente ingenting med det. - Jo, hun gjør det for å terge meg.

Røyken også. Vi diskuterer barn, men hun vil ikke slutte.

- Latterlig. - Du vet hvordan han er.

- Kan jeg bomme en røyk, sjef? - Jeg er ikke sjefen din, Mike.

- Du er jo sjef. - Fryser du ikke i den T-skjorta?

Nei. Det er som en ovn der inne. Og musikken er altfor høy.

Jeg har prøvd å si ifra.

Ja, bare sleng dritt om meg til mine ansatte.

- Vi bare prater. - Det er ikke din skyld.

Alice, bli med inn igjen.

Kom her.

- Ikke rør meg! - Hei, bare slapp av.

Ikke fremstill meg som en dritt her.

Du fremstiller meg som en hysterisk dranker.

Beklager det. Nå går vi.

Se på meg.

Jeg hater når du er så barnslig.

- Ikke kall meg det. - Kutt ut!

Ikke rør meg, sa jeg!

Faen!

Det er din skyld at jeg blir sånn. Jeg var aldri sånn før.

Ingen av eksene mine gjorde meg så forbanna. Hvorfor det, tror du?

Hvis vi ikke kan prate sammen, hvordan skal vi komme videre?

Ja, gå tilbake til Mike! Gi ham en røyk til!

- Hva med en runk også? - Dra til helvete!

- Joe. - Nei.

Gi meg nøklene. Jeg kan kjøre deg hjem.

Will!

Jævla bitch.

Hei, ikke rør deg!

Jeg ringer 911.

Faen.

Will?

Vi fant deg.

Før oss til familien din.

Hva faen?

Kunda.

Astratta.

Montosse.

Hjelp meg!

Hjelp!

Canda.

Hjelp!

- Far, jeg må stikke. - Ok. Det går fint. Du er sterk.

Fokuser på Will, ikke foreldrene. Kanskje dette fører dere sammen.

Jeg vil ikke treffe dem.

Takk.

- Tar du sovepiller? - De funker ikke.

- Når kom dere? - For noen dager siden.

Joseph bor liksom her nå. Foreldrene ga ham hytta. Se opp.

- Når fikk du pistol? - Den er Josephs, ikke min.

- Han føler seg tøff. - Joseph, tøff?

Søtt.

- Hei, Polly. - Hun husker deg nok ikke.

Det har bare gått et år.

Vi bruker nok samme størrelse.

Så stor du har blitt, Max! Jeg har savnet deg.

- Tror du ikke oppussingen vil... - Nei, de skal stoppe klokka 12.

De avrunder når som helst nå.

Vi er samlet her i dag...

Vi er samlet her i dag for å minnes William Price.

For å ære og minnes ham.

For så lenge minnene lever,

vil William alltid være med oss.

Jeg vil nå be Susan Price,

Williams mor, si noen ord.

Bonnie, hva gjør du?

- Nei, det er Susan, bestemor. - Det nytter ikke.

William.

Den fine gutten min.

Jeg kunne sagt mye om at han var søt som barn.

En eksemplarisk tenåring. En mann som gjorde oss så stolte.

Han var så glad i fransk mat

at da han studerte i Paris, fant han seg en fransk kone. Alice.

Will ønsket å stifte familie.

Dere ville blitt flotte foreldre.

Vi kunne blitt bestefar Edgar og bestemor Susan.

Jeg ville gjort hva som helst for å samle oss igjen.

Takk, Susan. Jeg beklager bråket.

Alice, vil du si noen ord til minne om din mann?

Jeg har ikke skrevet tale.

Ok. Wow...

Da vil jeg spille en sang som William var veldig glad i.

Bryllupssangen deres.

Jeg vil ta farvel med min sønn for siste gang.

Vel, du kan hente asken om noen dager.

- Du har ikke lov til å være her. - Sir, min sønn har gått bort.

Fem minutter. Ikke si noe. Ellers får jeg kjeft.

- Takk. - Kondolerer.

Faen! Will!

Hold ut!

Will, jeg kommer! Hold ut, Will!

Jeg kommer!

Hva faen?

Bli med oss. Vi sées der.

- Er det langt? - Mindre enn fem minutter.

- Alt i orden? - De vil jo ikke ha meg der.

- Det er ikke sant. - Det er plaster her.

De vil at alle skal være samlet. Du er med i familien.

Mor ble rørt av at du godtok kremasjon istedenfor begravelse.

Og at det ble der hun ville. Hun setter pris på deg.

Kanskje. Jeg vet ikke.

Men far kan ikke fordra deg.

- Det er så falleferdig nå. - Har du vært her før?

Vi giftet oss her.

Mor, far?

Kommer snart.

- Bestemor, vet du hvor mor er? - På skolen. Den er ferdig klokka fire.

Ja, takk.

Mor?

- Hva gjør du? - Hva tror du? Du inviterte Alice.

Hun var Wills kone.

La meg gjøre det.

Da vi ga deg stedet, ba jeg deg kaste alt.

- Hvorfor er disse tingene her ennå? - Jeg ville beholde noe etter bestefar.

- Det var som å kaste ham ut. - Han kastet oss ut.

Noen av tingene er jo fascinerende.

Det slapp ut demoner som er like ondskapsfulle som djevelen selv.

- Fascinerende, synes du? - Inspirasjon til boken min.

- Handler den om bestefar? - Nei, ikke ham. Forskningen hans.

Forbannelser og demoner.

Han hadde samlet mye rare greier rundt i verden.

Han var visst med i et slags hemmelig samfunn.

Det var en kult.

De var historikere. Han skrev ned alt i boka si.

- Jeg hadde tenkt å si det. - La meg si deg noe.

Far var ingen god mann, Joseph.

Da mor begynte å bli surrete, trakk han seg unna.

Han var mer sammen med De vises krets enn med oss. Alltid ute på ekspedisjon.