Kristin Lavransdatter

Nu slår du håret ut for siste gang.

Du vet ikke, mor Åshild, hvor god min far er.

Ingen kan vite, som ikke kjenner ham, -

- hvor snill han har vært mot meg alle dager.

Og mot ham var jeg så skamløs.

Mens han trodde jeg satt hos søstrene, lå jeg med Erlend i fjøset.

Du evner da ikke å synde så stort -

at Guds miskunn ikke er større.

Hørte han duen klage så

"Høken tok min kjære bort"

Efter han red så langt av lei

Høken fløy ut på vilden vei

Høken fløy til en hage, den blomstrer alle dage

I den hagen er det en hall

Veggene er i purpur kledd

Det ligger en ridder og rinner blod han er drotten, gjev og god

Han ligger under skarlagen blå med Corpus Domini skrevet på

Speil deg nu, Kristin.

For mer enn 600 år siden, noen tiår før pesten kom til Norge, -

- levde det i Gudbrandsdalen en familie man kalte Jørundgårdsfolket.

Da Kristin var syv år skulle hun få følge med sin far -

opp på seteren deres.

Det var en vakker sommermorgen.

Han hadde aldri før vært oppe på fjellene.

Og nærmest Lavrans og barnet red Arne, som var Kristins beste venn.

- Ulvhild skal med! - Du, min lille røver!

Lavrans var blitt gift i en ung alder.

Han var bare 28 år, og yngre enn sin hustru.

Han hadde vært ved hirden, og nytt godt av en god oppfostring.

Men etter sitt giftemål ble han boende i ro på sin gård.

Var det godt?

Kristin visste at her oppe rådde ulv og bjørn, -

- og under fossen bodde troll og tusser og alvefolk.

Og hun ble redd, for det måtte være mangfoldig flere av dem -

enn av kristne mennesker.

Far!

Jesus Kristus.

Faren var blek, som om han så hvilken stor fare hun hadde vært i.

Hun hvisket at det var som en frue som vinket med en krans av gull.

Kanskje det var dvergmøen hun hadde sett.

Kristins lillesøster Ulvhild overøste alle med sin kjærlighet.

Ragnfrid, moren, holdt så meget av sitt yngste barn -

- at hun ved all gleden over Ulvhild blomstret opp, -

- så Lavrans syntes ikke han hadde sett henne så glad og vakker -

- i alle de år han hadde vært gift med henne.

Kan ingen stanse Ulvhilds pine?

Gud hjelpe dere her inne.

Nu vil hun snart glemme smertene.

Jeg har mistet tre sønner.

Jeg kan ikke miste henne også. Hører du, Sira Eirik?

Gud bønnhører ikke alle. Du må ikke prøve å true frem viljen din hos ham.

Jeg har sendt bud på fru Åshild. Vil ikke Gud hjelpe, ber jeg henne.

Ja, du kjenner henne. Og ikke jeg.

Eller jeg gir meg djevelen i vold, hvis han vil hjelpe.

Ragnfrid hadde sendt bud på fru Åshild.

Kristin hadde hørt at hun var en trollkvinne, og at da hun var rik -

- hadde hun gitt første mannen sin gift. Derfor var hun lyst i brann.

Nu bodde hun i et fattig bruk langt borte fra folk -

- med Bjørn, mannen som hun hadde hekset til seg.

Finn Arnesen

Han red fremst i flokken

Fager må være så liten fot

uti skarlagensokken

Og den sangen, den lærte jeg av kongen selv, Ulvhild.

Jeg har hatt min tid, jeg. Og jeg er ikke så dum at jeg klager, -

- om jeg nu må holde meg til saup og surmelk -

- fordi jeg har drukket opp vinen min og ølet.

Gode dager kan vare lenge, de, hvis en steller forsiktig med seg og sitt.

Det vet alle forstandige folk.

Og det er derfor, tenker jeg ...

... at alle forstandige folk må nøye seg med gode dager.

For de beste dagene, de er dyre, de.

Og hva sier du så til meg ...

... som har kastet bort det beste jeg hadde?

Og så ble straffet. Slik jeg er blitt straffet.

Den som handler, spiller, Ragnfrid.

Og den som vil gi livet sitt, han får våge det, og se hva han kan vinne.

Samme natt samlet de dugg til Ulvhilds morgentvett.

Og slik fru Åshild bøyet kroppen så det ut som hun svevet over engen -

- lik dvergfruen. Barnet hvisket at hun hadde sett dvergfruen, -

- men hun turte ikke ta gullkransen, fordi det tyktes henne ikke vakkert.

Det er godt at en ikke tør gjøre det en ikke synes er vakkert.

Men det er ikke så godt når en synes en ting ikke er vakker -

fordi en ikke tør gjøre det.

Det er noe ondt ved henne. Til og med hundene ble stille.

Noen sier at på Haugen om natten går hun som en ulv i skogen.

Ja. Det ville nok være best for deg om du tok efter Lavrans.

Både i sinnet og i skinnet.

Du skulle gifte deg med en ridder, du, Kristin.

Søstersønnen min, Erlend Nikulaussøn fra Husaby, -

- det ville vært en høvelig brudgom for deg, det.

Ja, han kan du vel ikke få.

Men jeg skulle gjerne bredt teppet over dere to i brudesengen.

Han er svart i håret som du er lys.

Og han har vakre øyne.

Slike øyne har du aldri sett, Kristin.

Det var tidlig på høsten, men det var allerede blitt frostvær.

Pilgrimsferden for Ulvhild til Nidarosdomen -

må gå gjennom en snekledd fjellvei.

Stå her stille.

Så faller lyset fra Kristi klede rett på deg.

Ser du, Kristin.

Kirken er Jesu Kristi kropp.

Den er han.

Som din kropp og sjel er uløslig forbundet med hverandre.

Ville du ofre ditt vakre hår og tjene Vårherre som nonne?

Jeg må gifte meg med Simon Darre.

Da får du se etter meg når du feirer bryllupet ditt, -

- for jeg reiser på solstrålen du henger brudekronen din på.

Hun er det eneste jeg eier som Gud ikke har tatt fra meg.

Og hennes lillesøster ... Måtte han holde sin hånd over henne.

Da mine tre sønner døde, ble jeg så alene.

Ikke var det krig heller.

Broder Edwin ...

Krig! Å få kjempe ...

Det var det kjæreste jeg hadde.

Så var det ikke mer krig. Men så fikk jeg mine to døtre.

Og alt jeg hadde levet ble meg kjært i alle fall.

Fordi jeg stod med de to ...

... levende små livene i mine armer.

Du må lære å leve med det.

Å bære skjebnen Gud har gitt deg.

Arne! Kom da!

Arne min ... Er det skrinet mitt?

Biskopen i Hamar hadde lovet Lavrans å hjelpe Arne frem i verden.

Derfor skulle han snart av sted med Sira Eiriks svenn Bentein -

og bli prestelærling.

Så kom dagen da Andres Darre tok med sin sønn Simon til Jørundgård, -

så han kunne få møte bruden sin.

Når jeg ser på dere to, vet jeg at dette er det som alle viser er om.

Og jeg vil skåle med deg, Simon Darre.

Min sønn.

Bedre kan ikke min Kristin fare enn å få dele brudeseng med ...

Så vil jeg skåle for Lavrans Bjørgulfssøn, Olavsridderen, -

- som har gitt min Simon den vakreste møen i hele Gudbrandsdalen.

De sier om deg, Lavrans ...

De sier om Lavrans, Kristin, at friskt mot og livsglede -

- er båret bredt og rolig i hans sinn.

- Skål. - Skål.

- Sier de ikke noe mer da? - Kristin ...

Ta for dere. Nå må dere spise.

Arne ...

Det går en dans på Munkholm

På hvit en sand

Simon. Hunden.

Til Kristin har jeg med en hund.

Som skal trøste deg når jeg har reist tilbake til Oslo.

Husker du sangen fra vårt bryllup, Bjørn?

I mine mareritt, ja. I mine mareritt.

Plutselig tenkte Kristin at lovte hun seg i Guds og Marias tjeneste -

- ville Gud kanskje gi Ulvhild helse og førlighet igjen, -

- og så kunne hun kanskje selv få vente litt med Simon.

Hellige kors! Gi meg et tegn på at du vil gjøre et under med Ulvhild, -

- for da lover jeg å gå i din tjeneste.

Fru Åshild. Har du mer av det sterke vannet du ga til en ung kvinne -

- så hun kunne bli mø igjen før hun gikk i ektesengen?

Nå holder du skitkjeften din, din helvetes unge!

- Aldri kan du bli prest, Bentein! - Gå vekk!

Nu skal du i prestelære, Arne min.

Jeg lot Bentein ride i forveien, jeg, Kristin.

Så får vi være alene.

Så vakker som du er i dag, Arne, -

har jeg aldri sett noen annen.

Ville du heller vært gift med meg enn med Simon?

Det ville jeg vel nok.

Med deg er jeg jo bedre kjent.

Denne får du.

Den kan ligge i skrinet jeg laget.

En spenne. Så kan du tenke på meg.

Jeg glemmer aldri deg og sorgen min.

Du skjønner ikke hvor sår jeg er i hjertet for at jeg skal miste deg.

- Jeg kan nok aldri bli glad igjen. - Ikke snakk slik, Arne min.

Kristin ...

Kan ikke du be Lavrans -

om du får slippe Simon?

Han vil aldri tvinge deg.

Jeg får nok gjøre som de vil hjemme.

Hvis du holdt av meg -

så gikk du til Lavrans og bad ham.

Jeg kan ikke det.

Jeg kan nok aldri få noen mann så kjær -

- at jeg ville gjøre mine foreldre imot for hans skyld.

Nu får du være litt god mot meg også, Kristin. Jeg fryser.

Du sier nok ingenting. Så godt som vi to skal ha det nå.

Kan det ikke skjules, så kan du jo skylde på Arne.

Moren din vil sikkert forstå det.

Kristin, hva har hendt?

Det var sønnen din.

Han gjorde det.

Bentein? Han er jo på vei til Hamar.

Han ligger oppe i skogen.

Jeg traff ham med en sten.

Når far din er tilbake fra Nidaros, så feirer vi bryllup. Vi gleder oss.

- Kongens menn kommer hjem før påske. - Så blir det til våren.

Jesus, Jesus.

Nå kom Arne Gyrdsøn hjem.

Død, på en slede.

Han satt til bords i Hamar.

Og så kom Bentein. Ingen ville snakke med ham.

Arne lot ham sitte hos seg.