Fountain of Youth

KASEM

Ta telefonen!

Hei, Kasem. For et sammentreff. Hva gjør du her?

- Du har noe som ikke er ditt. - Har jeg?

Det veldig dyre maleriet som du har i en rull på ryggen.

- Det tilhører sjefen min. - Gjør det det?

Det er litt tvetydig hvem som eier det.

Tvetydig.

Det er åpent for fortolkninger, forvirrende, svevende eller bare uklart.

La meg gjøre det utvetydig. La meg gjøre det helt klart.

Ok.

Det er ikke nødvendig.

La meg finne et sted å stoppe. Jeg er litt innesperret.

Forsiktig. Flytt dere. Unnskyld.

Pass på.

Unnskyld.

Pass opp.

Pass opp.

- Hvor er du, Luke? Flyet går. - Jeg kommer meg ikke til flyplassen.

Hallo?

Ta toget fra Bangkok til Chiang Mai. Vi møtes på flystripen.

Unnskyld. Unnskyld.

Tut, tut! Her kommer jeg. Tut, tut.

Unnskyld! Unna vei.

Unnskyld. Gi plass. Unnskyld.

Gå, gå, gå!

Pass på.

Du snakker i søvne.

Jeg får høre det.

Noe...

skandaløst?

Hvor setter du grensen? Ikke noe inkriminerende.

- La meg prøve igjen. - Vi har nok ikke tid til det.

Har vi gått litt langt? Bør vi begynne med navnene?

Jo mindre du vet, desto bedre, Mr. Purdue.

- Du er ikke på ferie. - Nei.

- Forretninger. - Hva slags forretninger?

Jeg finner sjeldne og unike malerier.

Av og til i lærhylstre.

For et sammentreff.

Hvor går vi nå?

Jeg tror du vet hvor vi skal.

Jeg er den som viser nåde.

Mine medarbeidere dømmer.

Du kan velge.

- Det er en tredje mulighet. - Jaså?

Du har dessverre oversett alle mine livvakter.

La deg ikke lure av deres ufarlige framferd.

De er alle ulver i fåreklær. Enten overgir du deg nå,

ellers blir jeg nødt til å slippe løs krigens hunder.

- Jeg tror jeg har overtaket. - Da så...

Vi velger nåde.

Jeg liker en lykkelig slutt.

- Ble du ikke sendt av Kasem? - Hvem er Kasem?

- Luke? - Toget fungerte heller ikke.

Hva?

Å nei.

Hva mer har du?

Et øyeblikk.

Det er en busstopp en times gange fra deg.

Kom og hent meg.

Ingen flere motorsykler. Ingen flere tog. Jeg vil ikke gå. Ikke ta bussen.

Du må hente meg, Murph.

Mr. Cross vil ha teppet i gangen fra Strathmore Gardens,

portrettet, gulvuret, sofaen fra stuen...

Den grønne?

- Du hater den. - Kan vi fortsette?

Det var ikke det vi ble enige om, Harold.

Vi skulle gjøre dette på en vennlig måte med en nøytral mellommann.

Ikke vær så naiv, Charlotte. Hvor trodde du vi endte opp?

Ikke i 17. etasje med advokaten din i strupen.

Det er som det er. Vi er hvor vi er.

Jeg bryr meg ikke om møblene,

men jeg vil ikke krangle om vår sønns foreldrerett.

Få deg en advokat.

Kan du låse den vestre fløyen, Emily? Jeg vil sjekke Holbein-restaureringen.

- Ok. Vi ses. - Et fantastisk maleri.

- Nydelige silketøfler. - Hvorfor er du i England?

Det har gått nesten et år. Får ikke en bror besøke lillesøsteren?

- Hvordan har familien det? Unge Thomas? - Bare bra.

Han er fantastisk.

- Og mannen? Henry? - Harold.

Ikke så fantastisk. Han er like lojal som en hannkatt.

Trist å høre.

Men du er mesterverket, og han er en ape.

- Det ville aldri gå. - Ikke nå. Det er for nytt.

- Har du problemer igjen? - Er dette virkelig ditt kall?

Takk. Jeg er reddet. Er du livscoach nå?

Ikke nødvendig. Det er bare en brors plikt.

Jeg liker det jeg gjør og jeg er god.

Jeg vet at du må si det, men vi tre opplevde mange eventyr.

- Savner du det ikke? - Jo, men det er ti år siden nå.

Pappa døde. Jeg fikk barn. Jeg hadde en jobb og måtte bli voksen.

Hva skjedde med deg?

Vel... du kaller deg for kurator,

men jeg ser en unaturlig revne i den hellige familien

mellom Maria og Jesus-barnet.

- Nei. - Jo. Hos den yngre Levenstede.

- Jeg ser ikke noe. - Ikke?

Se mellom de to englene og mellom gloriene.

Følg den linjen rett gjennom frelseren og inn i hans ti små,

men tjukke og rosa tær.

Og der, i den blå fløyelen...

...finner du den.

Luke! Luke!

Hva gjør du?

Luke!

Luke!

Luke!

Luke! Ikke gjør det mot meg!

Luke! Hva er dette?

Du kom nettopp. Stjal du den også?

- Gi meg maleriet! - Sett deg inn, så skal du få det.

Nei.

- Nå eller aldri. - Nei.

- Du kommer deg ikke unna. - Du undervurderer bilvalget mitt.

- Gi meg maleriet. - Gi deg, Charlotte.

- Du er ikke her for det. - Hør på meg. Gi meg det.

Du vil ikke ha maleriet. Du vil ha livet ditt tilbake. Unnskyld!

- Herre Jesus... - Og hans små tær.

Nå må du stoppe!

- Oi! Ta imot, Murph. - Går det bra, Deb?

Ja. Alt bra.

- Deb! - Jobber du med pappas team?

- Deb. Murphy. - Charlotte.

- Hva gjør du med maleriet? - Han har hansker.

Alt er som før.

Du har premien din, men i morgen holder ikke det. En vrangforestilling.

Du tror du blir fornøyd når du har skatten i hånden, men du blir aldri fornøyd.

Du søker skatten ved enden av regnbuen.

Jeg tror iallfall på noe.

Du har overtalt deg selv om at det ikke finnes en skatt.

Du har valgt bekvemmelighet og forutsigbarhet og satt livet på vent.

Men livet handler om eventyrene.

Folk klatrer ikke opp fjell bare for å finne en skatt.

Jeg kan ikke forsone meg med

at reisen er viktigere enn premien, som pappa mente.

Men jeg vet at man må dra på reisen. Murph?

- Ingenting. - Ikke bra.

- Hva? - Ingenting. Ingenting.

Unnskyld. Til dere begge. En lang dag.

- Slutt. - Du har rett og jeg tar feil.

Jeg er glad i deg, søster. Jeg skal fikse dette.

Du får maleriet. Jeg kjører deg tilbake. Men jeg ser at du gjør den greia di.

Du må puste. Hun slutter å puste når hun blir sint.

Kom igjen. Vi kan gjøre det sammen.

Jeg er glad i deg. Tilgir du meg?

- Nei. - Ok. Vi skal bare puste nå.

La oss lukke øynene. Og på tre. En, to, tre.

- Luke. - Bevisene mangler. Kan du hjelpe meg?

Hei.

Hei. Går det bra?

Ja?

Sikker? Ok.

Tilgi meg alle spørsmålene, men du er kurator og har vært savnet i flere timer.

Hvis jeg var involvert i tyveriet, ville jeg ikke kommet tilbake.

Du ville ikke vært den første.

En velkjent klisjé underbygger fenomenet.

Og du er?

Spesialetterforsker Jamal Abbas fra Interpol.

Charlotte Purdue, uriktig anklaget.

Visste du at din bror er knyttet til flere kunsttyverier?

Han nevnte ikke det.

- Hva nevnte han? - Jeg prøvde å stoppe ham.

Jeg så det på overvåkningsvideoen. Kan du iallfall si hvor han er?

Om jeg visste det, ville jeg sagt det til deg.

Han satte meg i en vanskelig situasjon.

Jeg ønsker verken en fengselsstraff eller arbeidsledighet.

La meg hjelpe deg.

Men om det senere viser seg at du på noen måte er uærlig...

Jeg kommer ikke med usannferdigheter til en person kledd i hundetannsmønster.

Takk. Det er bortkastet på de fleste mistenkte.

- Hva annet stjal han? Er det et mønster? - Beklager.

Er du både politi og kurator?

Det trenger jeg ikke være.

Du er visst ferdig her.

Jeg hørte det. Thomas blir her. Du er medskyldig i et kunsttyveri.

- Advokaten tar kontakt om foreldreretten. - Ikke...

- Det er gjort. - Mamma.

Hei, vennen.

- Du blir hos pappa i noen netter. - Går det bra?

Det vil bli bra.

Greit. Gå nå. Gå og spill musikk.

Takk.

- Charlotte. - Murph.

- Hvordan har du det? - Jeg er ikke så glad.

Hvor er han? Luke!

Lukie!

- Luke! - Ok.

Hun virker litt anspent, så ikke slipp katten ut av sekken ennå.

- Charlotte! Du ser flott ut. - Ikke takket være deg.

- Hva har jeg gjort? - Ganske mye, Luke.

- Deb. - Charlotte.

- Og du er? - Owen Carver. Jeg tar meg av pengene.

Hvem av dere skal forklare hvorfor jeg nå er arbeidsledig?

- Si det. - Ikke ennå.

Vi ser etter ungdomskilden.

Vær så snill. Ikke nå igjen.

- Hva sa jeg om katten i sekken? - Katten likte seg ikke der.

- Og du betaler? - Skyldig.