The Lodgers

Oversatt og synket til norsk av Jarli 2018.

Rachel.

Det er midnatt, de kommer.

Edward.

Gratulerer med dagen, Edward.

Stopp.

Det gjør vondt i øynene.

Skal du ikke ønske det samme til meg?

Hva er det å være glad for?

Vel, vi skal ta vår tur i dag, skal vi ikke?

For å feire?

Feire?

Det er ikke noe håp for oss nå.

Edward, jeg vet du er sint...

Det er ikke mitt sinne du skal frykte.

De holder oss trygge.

Kan du ikke gjøre de få tingene de spør oss?

Ingenting skjedde.

Ikke enda.

Den første klokkeslettet hadde slått Rachel.

Edward, ikke vær slik, vær så snill.

Ikke på vår 18 årsdag.

Jeg mente ikke å ta risikoen.

Det var bare det at jeg var ute ved sjøen.

Jeg leste og jeg mistet oversikten over tiden.

Innsjøen?

Vet du, det er like vakkert nå som da vi lekte der.

Jeg trodde ikke du ville bli så...

Skal vi ikke være redde?

Skal vi ikke begge være redde?

Vi kan få reprimande for det du har gjort.

Edward, du gjør meg vondt.

Edward, vær så snill!

Du kjenner reglene som vi er styrt etter, søster.

Likevel fortsetter du å skade oss, -

- så hjelp meg til de lovene jeg vil appellere.

Edward, la meg gå.

Du vil be dem om unnskyldning.

Nei!

Du vil!

Edward, la meg gå!

Kom deg opp!

Edward!

Si det!

Si det og gjør oss trygge igjen!

Jeg vil ikke be om deres tilgivelse!

Jeg har ikke gjort noe galt!

Gjør det!

Si reglene!

Jeg vil ikke.

De lytter.

Du vet at de lytter!

Jentebarn!

Sånn, er du fornøyd?

Du og jeg vil aldri gjøre det mor og far gjorde.

Sean!

Du er hjemme!

Vi trodde kanskje du aldri kom tilbake.

Det går bra, Kay, ingen vil høre oss.

Ja, berør meg der, ja.

Berør meg der...

Stopp med det, Dessie.

Jeg liker det ikke.

Kom igjen, hold hånden varm.

Hva er det?

Hold kjeft!

Kom ut da!

Tispe!

Jeg ser deg. "

Måten de ser på meg, -

som om jeg ikke har rett til å være her.

Vi forstod hvorfor du dro, sønn, -

- men de andre, de har sin egen krig å kjempe.

Jeg ser dem ikke kjempe.

Sean!

Kay?

Jeg kjente deg ikke...

Kay, hvor har du vært?

Løpt rundt i skogen for ingenting?

Nei, mamma.

Kom inn, hvis du vil.

Venner av deg?

Nei.

Listen.

Spesiell dag for deg i dag, er det ikke, -

for deg og din bror?

Skynd deg, vær så snill.

Hvem er det?

Det er henne oppe fra det store huset.

På kreditt, vær så snill.

En uke er alt vi kan klare.

Du får pengene dine.

Vent.

Dette også.

Til gården?

Det kom for en uke siden, eller så.

Vi har så lite post til gården at jeg nesten glemte.

Ja, sikkert.

Hva kan vi gjøre for deg?

Så du noen i skogen i morges, gjorde du?

Det var ingenting å se.

Hei.

La henne være.

Hold deg unna dette, forræder.

Skal ikke du være ute å kjempe sammen med de engelske?

Hva er feiden her, da?

Hæh?

Tok du med vennene dine.

Navn.

Hallo.

Hva gjør du i skorsteinen min?

Shh.

Du er trygg nå.

Hallo.

De mennene, forstyrret de deg?

Hvis jeg er forstyrret, er det av deg, sir.

Jeg ville bare se til at du hadde det bra.

Som du kan se.

Kjenner jeg deg?

Sean Nally er mitt navn.

Mamma pleide å ta vasken opp til ditt hjem.

Du ville bare vært et barn da jeg dro i krigen.

Et skitten ansikt som stirret gjennom porten, kanskje.

Vi visste bedre enn å stirre tilbake.

Du vil vel ikke følge meg hele veien hjem, haltende slik, vil du?

Jeg ville hvis du ba meg om det.

Og hvis jeg ikke gjør det?

Da ville jeg spørre om lov.

Jeg må gå, jeg er ventet.

Mødre elsker fugler.

Bermingham.

Hva ser du?

Rachel, -

god søster, være.

Edward?

Jeg var redd.

Hva tok så lang tid?

Jeg visste ikke om jeg ville komme tilbake.

Er det et brev?

Det er fra en advokat i Bermingham.

Han sier at det ikke er noe igjen av formuen.

Han vil at vi skal selge huset.

De ville aldri tillate det.

Han sier at vi ikke har noe valg.

Nå som vi har nådd alderen, har vi rett.

Ved hans lover, kanskje, -

ikke av oss.

Han truer med et besøk.

Det kan han ikke!

Du har vært ved sjøen igjen.

Disse timene er mine egne.

Rachel, jeg...

Du vil vel ikke følge meg hele veien hjem, haltende slik, vil du?

Og hvis jeg ba deg om?

Hvis jeg ba deg om å følge meg...

her.

Følg meg her.

Hvem er det?

Det er meg, selvfølgelig.

Ja?

Den nattkjolen var mors.

Så var det.

Du har såret meg i dag.

Jeg mente det ikke.

Edward, vi hadde slike planer for i dag, -

- bare å gå rundt omkring, og selv det kunne du ikke.

Jeg beklager.

Jeg husker hvordan hun elsket disse fuglene.

Jeg tror hun forsto dem, -

syngende i buret sitt.

Hun sa at så lenge hun kunne høre fuglesang, visste hun at hun levde.

Kanskje hun fortsatt gjør det.

Du vet at fugler kan fly gjennom denne verden og inn i den neste.

De kunne leve tusen liv og aldri vite hva de vet.

Det er bare historier, Edward.

Hun forlot dem for å dø, -

som oss.

De lærte oss å leve etter reglene.

Dette er ikke å leve.

Aldri dra, -

- aldri kjenne en annen sjel, låse deg selv inne, natt etter natt etter natt?

Du vet at vi ikke kan fortsette dette lenger enn mor og far gjorde.

Men dette stedet tilhører oss, og vi til det.

Det er ingen annen måte.

Du vet at jeg vil dø hvis du forlater meg.

Vi kunne prøve igjen i morgen.

Det er for sent.

- Vi er gamle nok nå og... - Stopp!

Hvorfor skal vi bli straffet for det? Vi har ikke gjort noe galt.

Nei, det er ikke for hva vi har gjort, det er hva vi er.

Men hvem skal vi skylde på da, Edward?

Ikke deg, ikke meg.

Det er feil.

Hvordan kan skjebnen ta feil?

Edward...

Jeg har tappet i et bad.

For meg også?

Nei, Edward.

Vi er for gamle for det nå.

Ta denne tingen tilbake til rommet ditt, når du går.