Joel Kim Booster: Psychosexual

NETFLIX PRESENTERER

Herregud! Hallo, Los Angeles!

Hva? Få høre. Litt til.

Det stemmer. Herregud. Hallo, dere.

Jeg er så glad for å være her. Jeg vet hva dere tenker.

"Herregud, vi visste ikke at han var sexy også."

Jeg er flott. Komikere kan være sexy nå.

Komikere kan faktisk være et syn. Jeg representerer den gruppen i kveld.

Jeg er så glad for å være her i Los Angeles, mitt adopterte hjem.

Herregud, dere er utrolige.

Jeg elsker… En av fordelene med denne jobben er at jeg får reise mye,

men jeg får ikke alltid dra til utrolige byer.

Den siste opptredenen på turneen jeg hadde, var i Boise i Idaho.

Ok… Et "jøss", ok.

Vi har forskjellige oppfatninger. Det var greit. Jeg hadde det fint i Boise.

Men det er ikke mange asiater i Boise.

Det fant jeg ut på den tøffe måten da jeg var på PF Chang's i Boise i Idaho.

Slik folk reagerte på meg da jeg gikk inn på den restauranten,

skulle man tro at jeg var PF Chang selv.

Det var psykotisk. Folk sprang rundt i restauranten.

"Herregud, skal vi knele?" "Jeg vet ikke. Jeg har aldri sett en på nært hold før!"

Jeg gikk rundt som en jævla prins som vendte tilbake til riket mitt.

"Alt lyset berører, er mitt."

"Jeg er ikke min far. Jeg er Kyle Chang.

Vi skal gjøre ting annerledes. Først skal kjøkkenet bli u-fusion.

Alle tilbake til sitt eget land!"

Dere er smarte. Kult.

Jeg elsker det. Dere har mastergrader.

Jeg snakket med en av servitørene på PF Chang's.

Hun spurte: "Hvor er du fra?" "Jeg bor i Los Angeles."

Jeg tuller ikke, hennes svar var: "Ja, men Boise har også mye å tilby."

"Ja, kjerring, jeg vet det. Jeg står i en PF Chang's."

Hva mer kan jeg be om av en by?

"Har dere en Shanghai-burger? Hva? Gi meg den."

Jeg elsker å reise, men… Jeg tror jeg vet svaret på dette.

Er det noen homofile blant publikum? Hvor er dere? Ok.

Dere skremmer dem. De fjerner alle rettighetene. Det er nifst.

Dere… Jeg trenger ikke å forklare

at når vi homofile reiser, må vi gjøre det som kalles for kodebytte.

Det betyr at når jeg er i en republikansk stat, snakker jeg her nede.

Jeg snakker her nede og går som en streit fyr.

Med stive, små skritt. Det er homo å være presis.

Men jeg vil aldri lyve om min seksualitet.

Jeg lyver ikke om å være homofil. Aldri mer. Nei.

Jeg var for lenge i skapet. Jeg vil ikke lyve om seksualiteten min

med mindre Uber-sjåføren ser rart på meg. Da har jeg en jentekjæreste.

Hun heter Jessica, hun er hundefrisør, og jeg elsker å kysse henne.

Med teatergraden min fremfører jeg enmannshowet Toxic Masculinity for Ron.

Han elsker det hver gang.

Det rare med denne impulsen er at jeg gjør det motsatte

når jeg er i en storby som New York eller LA,

særlig rundt kvinner.

Det første jeg vil at kvinner skal vite, er at jeg er homo.

For jeg vet at menn er den største dødsårsaken for kvinner.

Jeg vil berolige dere

og fortelle at det eneste som er i fare med meg, er selvtilliten deres.

Ok.

Elsker den jakken.

Fikk du den fra Amazon? Hva?

Jeg tuller. Jeg gjør det bare mot de pene jentene. De takler det.

Problemet med å veksle frem og tilbake

mellom disse versjonene for å berolige streite folk,

er at jeg av og til surrer men hvilken versjon jeg er ment å være.

Nylig kom jeg hjem sent på kvelden og parkerte i gaten.

En kvinne gikk tur med hunden sin alene, og jeg tenkte:

"Faen, jeg må få henne til å føle seg trygg.

Hvilken versjon av Joel var det igjen? Å nei. Jeg husker ikke."

Jeg endte opp med å hoppe frem og si: "Jeg elsker skoene dine."

Det fikk henne ikke til å føle seg trygg. Nei.

Jeg sa: "I den oktaven høres det nedsettende ut. Beklager.

Jeg er lei for det." Dere er kjempemorsomme.

Jeg må ta en rask pause for å ta meg av litt husarbeid.

Dette spørsmålet er ikke bare om egoet mitt.

Det vokser til en fantastisk vits.

Men hvem av dere her i kveld visste hvem jeg var

og kjente arbeidet mitt fra tidligere?

Stopp.

Jeg sa… Hold opp, sa jeg.

Dere er besatt av meg. Vil dere ha en medalje?

Jeg elsker dere. Takk for at dere kom.

Men enda viktigere, hvem kom på showet i kveld

uten å ane hvem jeg var,

uten å ha hørt om meg før?

Jeg trengte absolutt ikke applaus for det.

Det føltes skarpt.

Takk, tror jeg.

Så fra den andre gruppen.

Dette er viktig for showet. Jeg trenger en streit, hvit mann.

Jeg er den eneste som sier det nå. Jeg trenger en streit, hvit mann.

Tyst på vennene deres. Hvor er de?

De streite, hvite mennene som ikke visste? Ok, der på bakerste rad. Jeg elsker det.

Hva heter du?

-Ben. -Ben? Jeg har ikke hørt om deg heller.

Bare så du vet det, vi er enige der. Du er fremmed for meg også.

Her er greia, Ben, ok?

Jeg vet nøyaktig hva du tenkte da jeg kom ut på scenen i kveld.

Jeg kom ut på scenen, og du tenkte:

"Her er enda en homofil, asiatisk komiker med homofile, orientalske vitser.

Nok en homofil asiat.

Akkurat det jeg ville se, en homofil, asiatisk komiker."

De ordene gikk gjennom hodet ditt. "Homofil, asiatisk komiker".

Han rister på hodet, ja. Ok…

Jeg skjønner. For her er greia.

Jeg har drevet med dette i om lag elleve år. Lenge.

Mange av greiene mine har havnet på nettet.

Under nedstengningen ville jeg gjøre det fantastiske

som kalles "å lese kommentarene".

Veldig sunt.

Da jeg leste kommentarene, var det mange som Ben.

Mange heterofile, hvite menn som sa ting som:

"Han snakker kun om å være homo." "Han snakker kun om å være asiat."

Hvordan forholder jeg meg til det? Hvordan skal jeg kunne le da?

Jeg tenkte "å nei". Det var ikke det jeg mente.

Jeg vil være en komiker som appellerer til alle grupper,

særlig den viktigste.

Jeg var lei meg. Jeg måtte gjøre noe. Det er der du kommer inn, Ben.

Dette er det som skjer. Du er blitt rykket ut av ubemerketheten.

Du er på verdensscenen nå.

Du representerer nå alle streite, hvite menn i USA, ok?

Ja.

Greit. Hvorfor klapper vi for det?

Dette føles plutselig som et Trump-møte.

Ben, det jeg skal be deg om nå,

vil sørge for at vitsene mine treffer deg og folkene dine.

Jeg teller til tre.

Jeg ber deg bare om å gi meg din mest naturlige latter.

Alle andre holder kjeft.

Ok. Én, to, tre.

Ben, kom igjen.

Ben, gi meg en ekte… Le som om jeg er Louis. Kom igjen.

Gi meg noe ekte her.

Du har én sjanse til. Én, to, tre.

Jeg må vel lytte etter en hvit mann i pine resten av showet.

Sånn vil det gå.

Du er viktig. Vi vil sjekke regelmessig

hele kvelden. Jeg må høre hva du tenker.

Det var mange som ikke hadde hørt om meg.

For de menneskene skal jeg fortelle hvem jeg er.

For det første ble jeg adoptert. Foreldrene min er hvitere enn nysnø.

Derfor har jeg det teite navnet Joel Kim Booster. Åpenbart ikke asiatisk.

Det har aldri hindret noen

i å prøve å uttale det som et asiatisk etternavn.

Jeg vet hva dere tenker. "Hvordan gjorde de det?"

Det er så greit lydmessig. B-O-O-S-T-E-R.

Men likevel gir jeg dem ID-kortet hver gang jeg sjekker inn på et hotell.

De ser på det og på meg. "Det var ikke det jeg forventet."

Så sier de: "Ja, rommet er klart, Mr.…

Boo-star.

"Det er ikke en uttale av navnet mitt. Du bruker en støtende, asiatisk aksent."

La oss gjøre det bedre på dette Marriott Courtyard, takk.

Det er skandaløst. Men ja, jeg har en hvit familie.

Min mors side av familien er fra sørstatene.

Jeg har familie i Alabama, Tennessee og South Carolina. Overalt.

Jeg elsker den siden av familien. Virkelig. Jeg elsker dem.

Den siden av familien er fiksert på én ting

som jeg har skjønt ved å følge dem på sosiale medier.

Som dere har gjettet, er den siden av familien besatt

av statuer.

De elsker statuer. De får ikke nok av dem der nede.

Jeg snakket nylig om det med mamma på telefonen.

"De river ned alle statuene av Robert E. Lee og Jefferson Davis.

Hva blir det neste? Statuene av George Washington

og Christopher Columbus?"

Jeg sa:

"Mamma, jeg bryr meg ikke. Vet du? Det er ikke…

Du har misforstått hvem du snakker med.

Jeg har en datamaskin i lommen med homseporno og Candy Crush.

Jeg driter i statuer. Ok, mamma?"

Her er en idé. Sett en USB-port

i ræva på George Washington, så bryr jeg meg.

Her er min idé til statuer.

La oss rive ned hver eneste jævla statue i landet

og erstatte dem med ladestasjoner!

-Krangelen er over. -Ja!

Det var til tider anstrengende å vokse opp i en hvit familie med dette utseendet.

Som synlig minoritet lærte jeg raskt

at mange utenfra gruppen vil prøve å sykeliggjøre adferden din.

De vil at alt du gjør, skal representere resten av gruppen.

Nylig skjedde det et eksempel på dette. Jeg var på et houseparty i Los Angeles.

Det var tre andre asiater der. Ingen av oss kjente hverandre.

Vi kom med vår egne, hvite venner.

Jeg dro på den festen, og jeg tuller ikke. Jeg finner ikke på det. Dette skjedde.

Jeg gikk inn og innså at alle vi fire

hadde på oss noe med Den tasmanske djevelen på.

Jeg sa: "Å nei!" Jeg samlet alle på kjøkkenet.

"Noen må dra hjem og skifte. Vi lager nye stereotyper."

Det var for sent. Det var hvite jenter som sa:

"Ja, det er den tasmanske djevelens år.

Astrologien deres er annerledes enn vår. Han er viktig i deres kultur.

Han er stormarskalken i opptogene deres."

Det er veldig gøy.

Men det er asiater her i kveld, ikke sant? Ja.

De føler seg trygge nok til å huie bare på Netflix-opptaket mitt.

Det er kult. Problemet med oppveksten min er

at som voksen føler jeg meg asiatisk-amerikansk.

Jeg føler meg etnisk forbundet som en asiatisk person i USA,

men jeg mangler den kulturelle særegenheten fra det koreanske,

for jeg ikke fikk koreanske tradisjoner av besteforeldrene mine som barn.

Hvor er koreanerne i kveld?

Hvor er dere?