Catching Killers

Klokken tre om morgenen fikk jeg telefonen.

Det hadde vært en trippelskyting den kvelden.

Tre individer skutt

i byen Phoenix.

EN NETFLIX-SERIE

Jeg dro til James Hodge først.

Han sa: "En jævel skjøt meg."

Hele ryggen hans var dekket av skader fra hagleskudd.

Den neste jeg møter er Miguel Rodriguez.

Miguel sa han hadde gått på et fortau

da et kjøretøy kjørte forbi ham og skjøt.

Daryl Davies ble skutt med hagle på venstre side,

fra et kjøretøy.

Daryl var sint,

og sa: "Hva slags drittsekk

skyter noen som bare går rundt og passer sine egne saker?"

Jeg ser på ham, sier: "Ja.

Hva slags drittsekk gjør noe sånt?"

Det fantes ikke bevis.

Ingen vitner.

Og ingen ledetråder.

For noe dritt å etterforske.

LYSTDRAP

- Jeg er Clark Schwartzkopf. - Beklager, et øyeblikk.

Ok.

Én gang til.

Ok.

Jeg er Clark Schwartzkopf.

I 2006 var jeg etterforsker ved avdeling for voldsforbrytelser

hos politiet i Phoenix.

Jeg har alltid vært gatepoliti. Jeg ville aldri jobbe i ledelsen.

For meg var kampen ute på gata, og jeg likte å være der.

Meg mot dem.

Men denne saken ble den største utfordringen

jeg hadde møtt i hele mitt liv.

Det blir en skikkelig solfylt dag i Phoenix.

Vi forventer en makstemperatur på 42 grader.

Sola sto akkurat opp, og jeg fikk en telefon.

Det har vært to tilfeldige hagleangrep.

Jeg skynder meg til åstedet, som er en brennevinsbutikk.

Vi kommer hit og finner ut

at Federic Cena har blitt skutt i ryggen.

Vi fant et blodspor som begynte her, helt bort hit,

til inngangen, og så gikk han over gata.

Vi fulgte det til den store, hvite bygningen, som er veteransykehuset.

I denne saken, og i disse sakene,

var det ikke nok informasjon til å gjøre noe med.

Men patruljelederen som var ansvarlig for skytingen

fortalte at en ung mann ble skutt forrige måned.

Han hadde blitt skudd i ryggen med hagle

og overlevde.

Forskeren vår sa:

"Å, forresten,

Scottsdale hadde et drap samme kveld

av en kvinne som ble skutt med hagle."

Hvis disse to kan skje,

og vi ikke vet noe om dem,

hvor mange andre er det der ute?

Et av de første jeg fant, var drapet på en ung mann,

skutt mens han gikk langs veien

og prøvde å haike til Los Angeles.

Og så er det en enorm forbryterbølge

som skjer nesten seks måneder tidligere.

Fire personer ble skutt,

to døde.

Samme fremgangsmåte.

Skyting på kvelden,

tilfeldige forbikjøringer.

Vi har et problem her.

Det er en veldig stor mulighet

for at vi har noen, eller en gruppe med folk der ute,

som skyter tilfeldige fotgjengere

på hovedveier i byen Phoenix.

Og jobben min var

å ta dette opp rangstigen og si:

"Dette skjer, og vi må gjøre noe umiddelbart.

- Sånn ja. - Ok.

ASSISTERENDE POLITISJEF KEVIN ROBINSON

Ok. Ikke noe problem.

Jeg heter Kevin Robinson, og i 2006

var jeg assisterende politisjef for etterforskningsavdelingen i Phoenix.

Clark Schwartzkopf er en jeg hadde kjent

lenge i uniform, den gangen som etterforsker.

Han er en veldig hyggelig person,

veldig smart.

Han er intens.

Og Clark hadde kommet til den konklusjonen

at det var en serieskytter i Phoenix.

Fire personer,

alle drept av samme individ eller individer av ukjente grunner,

som virkelig får deg til å fatte interesse.

PHOENIX BY

Jeg drømte om å bli politi siden jeg var liten.

Jeg så politibetjenter,

og jeg så meg selv som en som kunne beskytte folk.

Så jeg følte meg veldig ansvarlig ikke bare for meg selv og andre betjenter,

men alle som bodde i Valley.

Den 8. juli ble jeg vekket klokka ett på natta.

Det har vært to tilfeldige hagleangrep.

En hvit kvinne ved navn Ashley Armenta

hadde blitt skutt i hodet med hagle.

Det første jeg tenkte var: "Hun overlever ikke."

AKUTTMOTTAK

Da jeg kom til sykehuset, viste de meg røntgenbilder

av der hun ble truffet.

Til min overraskelse satt hun oppreist, i en skjorte,

helt bevisst.

Hun sa "Mannen min og jeg kranglet litt,

og jeg var dum nok til å forlate bilen for å gå."

Og ut av det blå,

sa hun at hun fikk en pussig følelse av at noen så på henne.

Det fikk håret til å reise seg på hodet.

Hun kjenner det hun beskrev

som en mengde bistikk i bakhodet.

Og hun sier: "Herregud. Jeg har blitt skutt."

Hun ser bilen kjøre sakte bort.

Jeg ble skremt av

hvor dyktige de var.

Hvordan de klarte å snike seg inn på folk.

Hvordan de klarte å rolig heve et våpen.

Det er skremmende å tenke

på at noen kunne gjøre dette gang på gang.

Jeg sier: "Kan du beskrive bilen?" Hun sier: "Ja.

Uten tvil."

Det var en 2000-modell Toyota Camry,

lyseblå farge.

Jeg har nå merket og modellen

til skytterens kjøretøy,

som er stort.

Tretten tilfeldige skytinger uten noe synlig mønster.

Det er grunn til bekymring i hele byen.

Mens jeg kjørte på jobb, ringte svigerinnen min,

og hun var åpenbart ute av seg.

Hun ville vite: "Var det trygt?"

Var det trygt for henne og barna?

Burde de gå ut eller bli inne?

Skal hun holde barna hjemme? Burde de ikke gå på kino?

Det jeg ville si var: "Selvsagt går det bra."

Men jeg kunne ikke si det.

Hvem som helst kunne bli et offer.

Jeg følte jeg måtte gjøre det bedre.

Vi må øke innsatsen,

og det betydde å virkelig trappe opp og aktivere en operasjonsgruppe.

Hvis det redder én persons liv, er det verdt det.

Jeg tenkte: "Greit, det er lørdag."

Det var min sønns bursdagsfest den dagen.

Jeg gledet meg

til å tilbringe kvalitetstid med ham og vennene hans.

Og telefonsamtalen kom.

Det er sjefen min, og han sier:

"Vi skal opprette en operasjonsgruppe,

og du blir ansvarlig for den."

Jeg husker at sønnen min sto der, og jeg sa til ham:

"Jeg skal gjøre alt jeg kan for å rekke bursdagen din."

Han så på meg, ristet på hodet,

trakk på skuldrene og gikk bort.

Han visste at faren hans ikke kom hjem den dagen.

Det føltes grusomt.

Men jeg skal ta et standpunkt

og gjøre det jeg kan for å stoppe drapene.

Jeg stiller meg foran etterforskerne

og begynner å forklare hvorfor de er der.

Vi har en rekke tilfeldige skytinger.

Vi har en endelig beskrivelse av bilen vår,

2000-modell Camry, lyseblå farge.

Dere skal være der ute hver kveld

mellom klokka ti og tre.

Det var da de angrep mest.

Vi skal kaste et bredt nett og håpe at vi fanger noe i det.

Etter orienteringen, ville jeg gå på gata. Jeg ville se hva han så.

Og det jeg så, var ærlig talt skremmende.

Fotgjengere overalt.

Mørke steder der du lett kan gjemme deg.

Alle som var alene på hovedveien var et mål.

Den beste måten å slippe unna med denne typen skyting på,

er å ha noen andre med deg

som kan se etter vitner og folk rundt.

Så det er minst to gjerningsmenn i disse drive-by-skytingene.

Det er ingen seksuell motivasjon. Ran og penger er ikke et motiv.

Så det er nok spenningsdrap.

Ren og skjær ondskap.

Over en uke senere

ble jeg oppringt av en etterforsker.

Han hadde nettopp fått en telefon

fra en person ved navn Ron Horton.

Han sa han hadde oppgitt en mann som het Sammy Dieteman

som en mulig skytter.

Og for første gang

ble jeg faktisk ivrig

fordi vi hadde et ledespor.

Vi er foran den tidligere meksikanske restauranten

kalt The Taste of Mexico.

Da jeg så Ron kjøre inn på parkeringsplassen herfra…

introduserte jeg meg og sa: "Er du Ron Horton?"

Han sa: "Jeg er Ron Horton."

Jeg sa: "Ok, la oss gå inn og dele et måltid,

så kan du fortelle meg hvorfor du tror Samuel Dieteman er en av skytterne."

Ron sa at Sam sa til ham: "Jeg tror jeg skjøt og drepte en kvinne."

Sam sa: "Vi kaller det hobbyvold.

Det er en hobby."