200 บรรทัดแรก
Dere kjenner denne historien.
Lynet.
Et galt geni.
En redselsfull skapning.
Verden husker naturligvis monsteret, ikke mannen.
Men hvis man ser nøye etter, kan det ligge mer i en historie.
Noen ganger er monsteret mannen.
LORD BARNABYS SIRKUS OG MENASJERI
Jeg har reist med sirkuset så lenge jeg kan huske.
Sirkus liker å tenke på seg selv som familier.
Men alle har jo en klovn.
Jeg hadde ikke et navn den gang. Jeg var bare "pukkelryggen".
Eller "misfosteret", hvis de ville være snille.
Men sannheten er at jeg ikke hatet dem.
Det er vanskelig å se ondskap når du aldri har opplevd godhet.
Dessuten hadde jeg alltid noen å se opp til.
Når jeg ikke opptrådte, var jeg truppens lege.
Jeg ble fascinert av legevitenskapen.
Spesielt menneskets anatomi.
Jeg ville forstå alt ved
dette indre universet som gjør oss til dem vi er.
Hjerne, lunger, knokler, muskler.
Hjertet.
Jeg vet ikke hvorfor livets vitenskap fascinerte meg.
Jeg tror den hjalp meg med å flykte.
Herregud!
Du tror du er så smart, hva?
En ekte intellektuell.
Så pinlig!
Din tur!
Jeg ante ikke at en kjølig London-kveld
ville jeg møte mannen som skulle endre mitt liv for alltid.
Mine damer og herrer!
Se de halsbrekkende kunstene til vår vesle fugl:
Den vakre Lorelei!
Lorelei!
Lorelei! Lorelei!
Å, Lorelei!
Hun får ikke puste!
Tidligere skader?
Hun brakk armen for et år siden og kragebeinet før det.
Herregud.
Nytt kragebeinsbrudd, skulder ute av ledd, skaper trykk på lungene.
Hun får ikke puste. -Hva kan vi gjøre?
Ingenting, er jeg redd. Har ikke redskapene.
Kraft
Sett bein på plass
Har du et lommeur? Gi meg det.
Jeg gir deg ikke... -Nå, ellers dør hun!
Kom igjen!
Kragebein
Vent.
Brystbeinet tvinges i gal stilling, ikke sant?
Ja. Klar? -Ferdig?
Tre, to, én...
Ja! -Sånn ja.
Du reddet meg. -Pust.
Takk.
Det var utrolig. Hvorfor har du på den latterlige sminken?
Jeg er klovn. -Du er ikke klovn, du er en lege
som utførte et inngrep på under et minutt, uten forberedelser.
Jeg er en klovnelege.
Ikke få panikk! Det er en del av nummeret!
Du er bortkastet her.
Jeg er en del av sirkuset. -Du skal forlate det fordømte sirkuset.
Hva er det som skjer?
Er du lege? -På mine gode dager.
Chiswick Cross-hospitalet ligger like ved. Jeg kan følge mennene dine dit.
Få henne ut herfra straks! Gå bakveien.
Hun må ikke opprøre publikum.
Hvor skal de med det stakkars mennesket?
Sir! Kan jeg få vite navnet ditt?
Mine damer og herrer!
Den menneskelige kanonkule!
Nei, vær så snill!
Din rotte! Vil du dra din vei? Jeg eier deg!
Jeg har fått nok av disse bøkene! Du tilhører sirkuset! Brenn dem!
Vær så snill, det er alt jeg har.
Nei! Nei!
Kom deg vekk derfra!
La det være en lærepenge!
Inn! Du skal ingen steder!
Vet du hvordan det gikk med Lorelei?
Svermer vi?
Hun vil antakelig dø, det vet du.
Disse bylegene og de skitne sykehusene deres.
Hva er det du gjør?
Kraftig magnet. Burde virke. Pleier å gjøre det.
Du vet ikke hva han gjør med meg.
Gjør jeg ikke? -Jeg kan ikke bare dra.
Selvsagt kan du det. -Nei, de eier meg!
Du er bedre enn dette. Du kan bli bedre.
Jeg kan få deg ut, men du må stole på meg, forstår du?
Velg nå, eller bli her resten av ditt liv.
Vekk fra buret! Hører du?
Få den opp!
Ta ham! Han er sirkusets eiendom!
Saken er...
Han ranet oss!
Pukkelryggen! Han angrep meg og ranet sirkuset!
Ta ham!
Etter ham!
Ikke rør ham!
Løp!
Nå har jeg deg.
Hva skal vi gjøre? Hva gjør vi nå?
Helvete.
Hvordan kommer vi oss ut herfra?
Du kjenner dette stedet! Hvordan...
Hvor er de?
Jeg er ikke i sirkuset. -Hva?
Ja, veldig bra.
Kom!
Jeg har aldri vært utenfor sirkuset før, sir.
Øynene åpne, døren igjen. Av med jakken.
Av med jakken.
Vi skal ta på oss noe mer behagelig.
Hva er det til?
Neste punkt.
Nei. Hva skal du gjøre med meg?
Slettes ingenting.
Ikke vær redd.
Se.
Dette vil gjøre bitte lite grann vondt.
Hva er det du gjør med meg? -Hør på meg!
Du er ikke
en pukkelrygg.
Ikke en ekte en, i hvert fall. Nei.
Du har en abscess som lager en væskefylt lomme, en ganske
stor væskefylt utposning.
Det gjør vondt! -Ja, det tror jeg nok.
Du aner ikke hvor ofte jeg hører det.
Med denne størrelsen vil jeg tro den har vært ubehandlet i
18 år, men
den gode nyheten er at jeg er sikker på at vi kan tømme den
på tre,
to,
én. Og ut.
Garde à l'eau!
Ja vel.
Det var den enkle delen. -Enkel?
Du er i orden!
Og opp med oss.
Musklene dine,
knoklene dine,
hele skjelettsystemet
vil prøve å gå tilbake til
din tidligere krypende,
ludditt-bærende holdning fra de siste
18 årene.
Så enn så lenge, min venn, må du gå med denne
flotte ryggskinnen jeg lagde til Gordon.
Hvem?
Jeg står oppreist!
Ja, åpenbart. Jeg har vel ikke overvurdert intelligensen din?
Jeg er ikke i sirkuset, og nå står jeg oppreist.
Ja, det sa du.
Ja vel!
Biblioteket og kontoret er der. Kjøkkenet er der.
Jeg står oppreist.
Rommet ditt er til høyre. Der er det en vannvarmer og såpe.
Du burde bruke det, for å gjøre noe med
håret ditt.
Jeg blir i kjelleren resten av kvelden, for jeg har undervisning
i morgen. Føl deg som hjemme, ikke rør noe.
Forresten, det bor en til her.
En mann ved navn Igor Straussman, morfinavhengig.
Idiot. Løgner. Heldigvis for oss er han nesten
aldri hjemme.
Så hvis noen spør hva du gjør her, skal du si at du er ham.
Er jeg Igor?
Veldig bra.
"Hallo, mitt navn er Igor."
Skal vi se.
En farlig pukkelrygg var innelåst av hensyn til publikums sikkerhet
med en besluttsom og like farlig medsammensvoren.
De går til sirkuseierens vogn, der de tømmer safen.
Flukten deres ender med
drapet på en uskyldig mann, og de forsvinner
i løse luften.
En god oppsummering, Alistair? -Ja, sjef.
Flukt, ran, drap.
Akkurat som mr. Barnaby sa.
Her er hva jeg tror skjedde, Alistair.
Et menneske med en misdannelse låses inne mot sin vilje.
Kanskje en vanlig del av behandlingen hans her.
En fremmed setter ham fri
ved hjelp av en magnet og en dirk,
som enhver idiot kan klare.
De flykter i all hast, som de må,
fordi sirkuset er mot dem.
De flykter.
En jakt.
En mann dør.
I verste fall uaktsomt drap i selvforsvar, vil jeg si.
"Ettersøkt for drap." Få det kopiert.
Jeg syntes du sa... -Ja.
Noe sier meg at dette bare er begynnelsen.
God morgen!
Igor: På skolen til klokken seks.
No comments yet. Be the first to leave one.