Official Competition (Competencia oficial)

GRATULERER MED 80 ÅR, DON HUMBERTO!

GRATULERER MED DAGEN

Jeg fikk ikke sove i hele natt.

Jeg tenkte og tenkte.

Si meg...

Hva ser folk i meg?

Hva ser de i meg?

En mann som begynte fra bunnen, men nå dominerer medisinbransjen -

og brødfør nesten 10 000 familier.

Og hva raker det meg?

Jeg skal fortelle deg hva de ser i meg.

En millionær med en uanstendig mye penger, -

men uten anseelse.

Via fondet har du bidratt til å iverksette prosjekter...

Alle vet hva fond er til for.

Den bygningen står praktisk talt ubrukt.

Jeg har fylt 80 år.

Jeg vil bli husket på en annen måte.

Jeg vet ikke...

Jeg vil lage noe som varer.

En bro for eksempel, tegnet av en berømt arkitekt.

En bro som bærer mitt navn.

Finansiere den, og så donere den til staten.

Humberto Suárez-broen.

Eller... en film.

En film...?

Vil du regissere en film?

Nei, din idiot. Hvordan kunne jeg det?

Finansiere en film.

Være dens opphavsmann. Så folk vet at jeg står bak.

Men ikke hvilken som helst film. En stor film -

- med en stor regissør og anerkjente skuespillere.

Med de beste.

En film.

Ja. Det er det beste alternativet.

En film.

Unnskyld.

- Og hva skal filmen handle om? - Hva vet jeg?

Lola Cuevas, regissøren.

Hun vinner alt av priser for tiden. Anmelderne elsker henne.

Hun lar seg aldri intervjue. Hun er temmelig spesiell.

Hennes debut, "Omvendt regn" fra 1996, ble hyllet verden over.

"Tomrommet", 2001. Veldig sær. Ikke like god kritikk.

"Dis" fra 2015 er hennes mesterverk. Hun har ventet noen minutter.

- Hva er status på prosjektet? - Nå har vi rettighetene til boka.

- Det var en hard forhandling. - Ja, jeg så hvor mye vi betalte.

- Du ba meg prioritere det høyt. - Men ikke å la deg rævkjøre.

Men blås i det. Nå har vi dem.

- Lola...? - Cuevas.

Iván Torres og Félix Rivero er perfekte til rollene.

Forhandlingene er i gang, -

- tross mange vanskeligheter, som man kunne vente.

De tilhører hver sin verden.

Iván er mesterskuespiller. Han er veldig høyt ansett.

Og Félix er... en verdensstjerne.

Jeg er interessert i den spenningen. Og de har ikke arbeidet sammen før.

Jeg vet ikke... Jeg vil ha de beste.

- Er de de beste? - Bedre eller verre...

Jeg bruker aldri de ordene for å definere en kunstner.

Men jeg forstår spørsmålet, og svaret er ja.

- De er det beste til dette. - Ypperlig.

- Vil du virkelig ikke ha noe? - Nei.

Vel... Det var ikke lett å få boka.

Men nå har vi den. Nå er den min.

Du vet at jeg vil forholde meg særdeles fritt til romanen, hva?

- Det sa jeg da du ringte. - Okay, men behold noe av den.

Den har kostet meg en formue. Si meg... Hva syntes du om den?

Den skal være ganske god, hva? Den fikk Nobelprisen.

Fortell hva den handler om. Jeg har nemlig ikke lest den ennå.

Jeg er ingen stor lesehest.

Hvordan skal jeg gjenfortelle den? "Rivalene" er... Skal vi se...

Den handler om to brødre, -

- Manuel, en innadvendt og trist mann, -

- og hans storebror, Pedro, som er veldig selvsikker og rik.

1970, en landsby.

Manuel kjører foreldrene. Det er kveld, og han er full.

Han mister herredømmet, og bilen går rundt.

Jeg hater fylliker.

Foreldrene dør i ulykken. Manuel er uskadd.

- Pedro melder ham til politiet. - Bra.

Manuel får flere års fengsel. Imens fortsetter Pedro sitt liv -

- og har et forhold til Lucy, en hore på byens bordell.

Pedro har et støperi, men ingen tror at pengene hans kommer derfra.

Årene går, og Manuel blir løslatt.

Pedro vet at broren er fri, men de møtes aldri.

En dag ligger Manuel med Lucy på bordellet.

Broren får vite det, og frir til Lucy. Hun sier ja.

Manuel blir forferdelig nedtrykt. Så hører han at Lucy er gravid.

Han begynner å spekulere på om barnet kanskje er hans.

- Barnet blir født. - Men er det hans eller ikke?

Øyeblikk. En dag samler Manuel mot og oppsøker Pedro.

Han banker på. Pedro lukker opp.

Manuel ser Lucy med babyen i en knusende hverdagslig scene.

Han trygler om å få snakke med broren.

De går rundt på eiendommen om kvelden i mørke.

Manuel ber Pedro om unnskyldning. Pedro overgir seg.

De gir klemmer og gråter som barn. For menn gråter faktisk.

Jeg elsker den. God slutt. Brødrene er forsonet.

Øyeblikk. Den slutter ikke der. Vi mangler slutten ennå.

Ja vel...

Au da.

Pass godt på den for meg!

Maestro, endelig møtes vi.

Det blir en ære å arbeide sammen med deg.

Takk.

Skal vi gå inn?

Jaha... Første prøve, hva?

- Lykke til, kamerat. - Det vil du trenge.

Selvfølgelig. Du også. Ikke bli altfor selvsikker nå.

- Jakkene. - Takk.

Vær så god, gå inn.

Se. Der er hun.

God dag, Lola.

Jeg måtte gjøre det ferdig fort, men det har blitt veldig bra.

Det var mye arbeid.

Den har est ut litt.

Av alle notatene mine. Jeg klarer ikke å slutte.

Hva sier dere til å gjøre en liten øvelse?

Hvordan ser du karakteren din, Iván?

Jeg har tenkt mye på Pedro i alle disse månedene.

Jeg tror at Pedro...

Drivkraften hans har alltid vært å overgå lillebroren.

Så la oss si at Pedro har gjort det veldig godt.

Han har alltid vært viljesterk og sikker, selv når det gjaldt kvinner.

Han er fotballfan. Machokulturen, aggressiviteten, nasjonalismen...

Han lever ut sin primitive side med de andre primatene på stadion.

Han står tidlig opp.

Han er en enkel og optimistisk mann.

Og jeg tror at han aldri har villet ha barn, -

selv om han ender med å få et.

Jeg elsker tanken på at de to brødrene utgjør ett vesen -

splittet i to kropper. Se.

De prøver å leve hver sitt liv, -

- men en hendelse tvinger dem sammen.

Skjebnene deres er uløselig knyttet.

Det som skjer med den ene, skjer med den andre.

Félix, hvordan ser du din karakter?

Manuel, min karakter, fins ikke.

Ikke Pedro, hans karakter, heller. De er svart blekk på hvitt papir.

Jeg trenger ikke kjenne fortiden til karakteren min, for han har ingen.

Jeg studerer replikkene og fremfører dem overbevisende.

Det er tilstrekkelig. Folk vil se Manuel.

Man trenger ikke livshistorien til legen for å tro på ham.

Har han hvit kittel og stetoskop, er han i tilskuerens øyne lege.

Du undervurderer publikum og vårt arbeid som skuespillere.

Men det er emner jeg ikke har diskutert på minst 30-40 år.

Man kan aldri være så sikker på hva publikum oppfatter -

hverken om deg eller karakteren.

Det er en øvelse jeg gjør med elevene.

Jeg ber dem rope høyt på seg selv når de er alene.

Det er nettopp for å se og kjenne seg selv utenfra.

Jeg vet det høres dumt ut.

- Det høres ikke dumt ut. - Men det er ganske foruroligende.

Iván!

Iván!

Iván!

Iván!

Fy faen. Stakkars unge mennesker.

Du sa i stad at din karakter ikke ville ha barn.

- Det er en viktig opplysning. - Det syns jeg også.

- Har dere barn? - Ja.

- Fem. - Fem?

- Alle med den samme? - Ja, med denne her.

Unnskyld. Du la opp til den. Ja, fem med fire ullike kvinner.

- Har du, Ivan? - Hva behager?

- Har du barn? - Ja.

Jeg har en sønn fra første ekteskap. Han er voksen nå, over 40 år.

Violeta og jeg har vært sammen i 28 år.

Vi prøvde i sin tid, men nå er det for sent. Det hadde vært fint.

- Og du? Har du...? - Jeg hverken har eller vil ha.

En barnløs kunstner har en kjempestor fordel.

Man kan skape fritt, uten frykt. Med barn er det panikk.

Folk blir konservative, ukreative.

Med barn å ta seg av -

- og den konstante frykten for at noe kunne skje dem -

- er det ikke stor plass til å skape noe risikabelt, men...

Kan dere sette dere overfor meg, så jeg kan se dere bedre?

Altså, Félix, vel har vi ulike arbeidsmetoder...

men vi er begge middelmådige fordi vi har fått barn.

- Skal vi lese? - Ja, selvfølgelig.

"Scene 1: kveld, hjemme hos Pedro." Pedro blir informert om ulykken.

"Telefonen ringer. Klokken er 23.30. Pedro svarer."

"Hallo?"

"En mannsstemme i røret. Det er en politimann."

"God kveld. Hvem er det?"

- Igjen, takk. - Hvilket?

"God kveld." Igjen.

- "God kveld." - En gang til.

- "God kveld." - En gang til.

- "God kveld." - Igjen.

"God kveld."

En gang til.

- "God kveld." Skal vi gå videre? - Nei, for den er ikke der ennå.

Dere vet at "God kveld" kan bety mange ting.

En invitasjon, en unnskyldning, et angrep...

Her skal "God kveld " uttrykke: "Hva faen har skjedd -

- når politiet ringer meg hjemme klokken 23?"

- Alt det? - Alt det.

Du kan gjøre det perfekt. Kom igjen.

- "God kveld." - Der var den.