Howard

8. JUNI 1990

Ok, så fra begynnelsen.

Stille... Skjønner du?

Det er det samme, men uten den lille vendingen.

Ja.

-Hva vil dagen bringe? -Ja!

Og du vil vel ha provinsiell "rolig"?

-Provinsiell. -I denne fattige provinsbyen.

Ja.

Lille by, hva vil dagen bringe?

Blir den slik som den var i går?

Lille by, dine enkle mennesker

Stemmer gjerne i

-Bonjour -Bonjour

-Bonjour, bonjour -Bonjour

Det var sommeren 1990...

PRODUSENT SKJØNNHETEN OG UDYRET

...og vi var i New York og spilte inn sangene

til Skjønnheten og udyret.

Howard Ashma og låtskriverpartner, Alan Menken,

hadde allerede vunnet Oscar,

Golden Globes og Grammyer, og det fanget fantasien

til en generasjon.

Den piken vil jeg gjerne fri til Si til

Du skal bli min i denne kveld

Her i by'n er det kun jeg Som er like pen som deg

Så jeg tror nok At jeg gifter meg med Belle

Vi visste det skjedde noe noe spesielt den dagen.

Men vi visste ikke at Howard ville være borte om ni måneder.

Howard og jeg vokste opp i en gate som het Flannery Lane...

HOWARDS SØSTER

...i Baltimore. Det var en gate med rekkehus.

Det var en rekke med ti hus,

og så åpent mellom dem, og en ny rekke med ti.

Howard elsket å fortelle historier, og jobben som lillesøsteren hans,

var å være det beste publikum.

Vi var hjemme alene, og Howard passet ofte på meg hjemme alene.

Howard sa bare: "Vent her", og lot meg være nede,

og jeg hørte ham oppe. Jeg hørte at døren gikk igjen,

jeg hørte at det foregikk noe, og Howard hadde snurret et håndkle

fra badet rundt hodet som en turban.

Howard ba meg om å komme opp på rommet hans som var opp trappa,

en slags lang, tynn, bratt trapp, og lyset var ikke på i rommet,

og persiennene var nede.

Jeg husker at det var halvmørkt.

Han tok noe over lampeskjermene og begynte å vise meg rundt,

og det var ikke rommet hans lenger. Han begynte å vise meg et land

han hadde skapt.

Han brukte plastikkcowboyer, indianere og soldater,

men han hadde malt dem og dekket dem med papir,

han hadde tatt på dem glitter, han hadde forvandlet dem til sine egne

karakterer, mer interessante karakterer enn cowboyer og indianere.

Og han tok dem i små vignetter, små scener.

Han tok meg med scene for scene, og fortalte historier

om hva jeg så.

"Der er Tingeling", eller "Der er Peter Pan

"eller Tiger Lily", og noen av scenene, det var én med et speil

som kanskje var... Det var enten en innsjø eller en skøytebane.

Han brukte alle sine kreative sider for å gjøre det.

Han skulle ta meg med til det stedet som ikke lignet på noen andre steder

som vi visste om i Baltimore County i Maryland.

Det var Howard som moret seg, han koste seg

og tok deg med på den reisen sammen med ham.

HOWARDS MOR

Howard lagde forestillinger i hagen, og skrev

stykket og fant skuespillere, og alle barna i nabolaget var med.

Alle sengeteppene mine, gamle laken og alt mulig,

ble gardiner og kostymer, og jeg kunne aldri kaste noe.

Faren min het Ray Ashman.

HOWARDS FAR

Han hadde ulike jobber, men den jeg husker var en jobb

for en iskremfabrikk, og pappa begynte med å

faktisk levere iskremene med en bil.

Da vi sa at Howard burde ta dansetime, sa pappa først:

"Nei. En gutt tar ikke dansetimer."

Pappa var veldig morsom, han var en morsom mann.

Jeg lærte noe fra ham om historiefortelling,

jeg husker at jeg fortalte ham en vits og han lo, og dagen etterpå

hadde han tatt poenget i vitsen og laget den til en fortelling

om seg selv.

Du sier aldri: "Det er en fyr som går inn i en bar",

du sier: "Noe morsomt, jeg går inn i en bar", det var pappa.

Han prøvde å ta med Howard på fisking

og introduserte ham for baseball, men Howard var ikke interessert.

De dro på fisking og de satt på benken og puttet snøret

i vannet og begge satt der, og Howard var ikke...

Ray var heller ingen fisker, men han trodde det var sånt man gjorde

siden han er sønnen din og man må gjøre sånt.

De satt der å så på hverandre og han sa:

"Har du det kjekt?", og Howard sa: "Egentlig ikke.

"Synes du?" Han sa: "Egentlig ikke. Vi drar hjem."

Så de dro og kom hjem uten fisk.

Mamma var en halvprofesjonell sanger i en periode.

Hun sang på et lokalt TV-program en gang, i begynnelsen var mamma stjernen.

Stjernen ble videreført til Howard, men det var alltid denne periferien

av underholdningsbransjen.

Da Howard var i seksårsalderen dro vi for å se en forestilling.

Det var en barneforestilling med barn på scenen.

Da barna kom ut på scenen og begynte,

dyttet Howard meg i armen og sa: "Mamma, jeg vil gjøre det. Det hadde vært gøy."

Jeg fant ut hvordan,

og introduserte ham for noen og han ble med i CTA,

Children's Theater Association, og det ville være bra for ham

siden han likte å imitere alle karakterene i forestillingen,

i Peter Pan, og han var Kaptein Krok, og hvem enn han ville.

Man sa: "Howard, gjør sånn og sånn", og han gjorde det.

Mange venner spilte piano og brukte

Rodgers og Hammerstein-sangene i lang tid.

Da jeg så Mitzi Green spille Gypsy på Ford's i Baltimore.

Jeg husker ikke hvem som spilte My Fair Lady, men sikkert det vanlige.

Alle i min generasjon vokste nok opp med de samme forestillingene

og ble glad i samme forestillinger samtidig.

Han skrev dikt til alt. Til bursdager, høytider og jubileer.

Så ble dikt til fortellinger.

FOR KVINNER SOM LAUREN BACALL

Fortellingene førte til stykker og sangtekster...

EN MUSIKALSK FABEL I ÉN AKT

...som alltid fortalte en historie.

Jeg pleide å lage musikaler av alt som bevegde seg

da jeg var 14 år. Da jeg gikk på high school

pleide jeg å lage musikk av handlelisten, og det var en slags hobby.

Howard og jeg var de første i familien som gikk på college.

Vi hadde ikke foreldre som sa: "Yale er et bra sted

"å gå hvis du vil spille teater", vi hadde ikke det.

Howard gikk førsteåret på universitet i Boston

og etterpå gikk han på Goddard,

og det gøye på Goddard var at det var det hippeste, sprøeste

colleget noensinne, og de hadde ikke karakterer.

Det var fullstendig bohem.

Han virket lykkelig der, og han drev med mye teater der,

og han ble interessert i eksperimentelt teater, som var mer sært teater.

Mammas historie er,

på et tidspunkt skrev han naken på gulvet

rett foran henne, og det var nok ikke et bra øyeblikk

for noen av dem.

Han tilbragte sommeren på et teaterprogram og han møtte Stuart White.

På den tiden het han Snooze White.

Ironisk nok var Snooze også fra Baltimore, men de...

De kjente ikke hverandre der.

SJEF WPA THEATRE

På et tidspunkt i løpet av sommeren, hadde de blitt et hemmelig par.

Stuart var full av energi, han var som en alv.

Han var en fantastisk skuespiller, men han brant for regissering

og det var det han ønsket å gjøre.

Og de ble forelsket.

Og da det var tid for høyere utdannelse, var Indiana skolen

de begge søkte på, begge fikk stipend

siden de var skuespillere,

og de fikk bo sammen. Ja, skape seg et hjem sammen.

Jeg husker at Howard virket lykkelig der.

Jeg møtte Howard i 1971...

VENN OG KOLLEGA

...ved universitetet i Indiana på teaterskolen.

Jeg var førsteårsstudent og han var med i Indiana Touring Company

som skuespiller.

Jeg tror ikke han så på seg selv som skuespiller,

men han var en utrolig skuespiller, men det var ikke det han ville drive med.

Han ville skrive og regissere.

Han skulle ta mastergrad i dramaturgi, og ville gjøre

sin versjon av "Snedronningen" til masteroppgaven.

Han skulle skrive sangtekstene og han skulle regissere det.

Alle sammen og deres brødre og søstre ønsket å være med

i oppsetningen.

Howard var ekstremt karismatisk og hadde alle slags groupier

hele tiden.

Howard hadde en stor...

DAGLIG LEDER, WPA TEATER

...livlighet.

Og Stuart hadde en slags barnslig overdådighet.

Sammen tiltrakk de

mange mennesker.

Stuart og Howard sammen var noe for seg selv.

De passet bra sammen siden Howard skulle skrive

og Stuart skulle regissere, så de fullførte

universitetet i Indiana sammen og flyttet til New York.

New York på 70-tallet var skremmende og skittent.

Det var fryktelig.

Det var samtidig glamorøst og truende.

Jeg ble ranet et par ganger, men det var mye energi...

LÅTSKRIVER

...det var mye kreativ energi, og man følte det.

Howard var ikke i den eksklusive klubben i teater-scenen.

Han hadde ikke et forhold som mange skuespillere og regissører

som hadde gått på Yale hadde.

Vennene hans, vi var vennene hans fra universitetet i Indiana,

og vi var ingen spesielle.

Da jeg kom til New York, havnet jeg i et prosjekt

som bokforfatter, for da var jeg dramatiker,

og jeg fikk produsert litt da jeg først kom hit.

Små enakterer og sånt.

Da han flyttet til New York...

HOWARDS SØSTER

...tjente han ikke penger, og på et tidspunkt tenkte han:

"Teater kommer ikke til å funke,

"kanskje jeg bør drive med publisering."

Han skrev cover innen publisering fordi han trengte pengene.

Han skulle redigere Mikkes klubbhus-boken,

og han var overlykkelig over å gjøre det, for han hadde sett det

som barn og elsket det og han fikk reise til California,

til Disney for å jobbe med den, og det var favorittprosjektet hans.