Invasion

Er jeg normal?

Pulsen din er ujevn.

Hjerneaktiviteten kan ikke fastslås.

Jeg spurte ikke om det.

Jeg kan føle det.

Språket deres.

Det fyller hodet mitt.

La oss ta ett skritt om gangen. Hva husker du fra reisen inn i jungelen?

Jeg var ikke i jungelen.

Jeg fant deg, Mitsuki.

- Du vandret rundt der alene. - Jeg var ikke i jungelen.

Jeg var i dem.

Jeg husker at jeg fulgte stemmene deres,

lette etter lyset.

Så utover verden.

Moderskipet.

Det er dit portalene går.

Hvis jeg kan lære å kontrollere dem, kan vi sende folk gjennom.

Jeg må dra igjen.

Det må minne til for å gjenta en handling. Kan du helt ærlig si at ditt er intakt?

- Hva i helvete er dette stedet? - Helvete er riktig ord.

Billy?

Kan du høre meg?

- Er han familie? - Noe sånt.

Generalen sa at de kom tilbake sånn.

Kom tilbake? Mener du...

Herregud.

Felix?

Nels?

Dolores?

Er det flere her?

Nei, dette er alle. De blir testet. For å se hvorfor de ble sendt tilbake.

Helvete heller. Du skal hjem, Billy.

Det skal dere alle.

De skal ikke hjem, Rose.

Se på dem.

Grav dypt! Befest posisjonen.

Jeg holder vakt. Vi må dra herfra.

Jeg ga et løfte til alle som kom på stasjonen, som ringte.

Jeg sverget å gjøre alt som måtte til. Hvert ansikt på hver plakat.

Nå vet du hvor de er. Fortell dem det.

Fortelle dem hva?

At jeg forlot dem?

Du vet like godt som alle andre hvordan det er å leve med tap.

Ville du ikke gitt alt for å se sønnen din igjen?

Ikke som dette.

De der ute, de du ga løfter til, har det jeg ikke har.

Håp. Noe å kjempe for.

Du kan ikke bringe deres kjære tilbake på denne måten.

De kan være her, og noen kan finne ut hvordan de kan hjelpes.

Men i mellomtiden må du og jeg gå ut og hjelpe de som faktisk trenger det.

Pokker heller.

Vi skal komme tilbake hit, Trev. Og når vi gjør det...

Så skal de alle hjem.

Vi må dra nå!

Kom igjen.

Senk våpnene!

Ned på kne!

- Vi vil ikke ha trøbbel. - Hold kjeft! På kne!

Send dem framover.

Jeg har to rømte fanger...

Slipp ham.

Ned på kne.

Kom igjen, ned på kne! Ned på kne!

- Går det bra? - Ja.

Takk.

Takk meg når vi er ute.

Jeg har klart å gå tilbake...

Og hver gang har jeg skjønt det bedre.

- Vi håpet du kunne lage et kart. - Jeg har prøvd det med de andre.

Alles opplevelse med romvesenverdenen er forskjellig.

- Det er umulig. - Vet du nå hvor du har vært?

Andre vil ikke forstå en tegning.

Jeg kommer etter.

Jeg var der for under en time siden. Jeg vet ikke hvordan.

Men jeg har reist til moderskipet.

Derfor innkalte jeg til møte, general.

Informasjonen Caspar har samlet,

kartene han og de andre barna laget, gir oss et bilde av skipet.

Spørsmålet er hvordan vi rammer det.

Det er et lys.

Det er et lys der oppe. Sterkere enn resten.

De vil ikke at jeg skal komme til det, men jeg kan se det.

Og jeg tror det forbinder dem alle.

- Så hvis vi rammer dem... - Da rammer vi alle.

Si at gutten kan dra dit.

Portalen her i Idabel returnerer folk til det samme stedet, krateret.

Men hentingen, hvordan og hvor, er tilfeldig. Det er uforutsigbart.

Og selv om vi fant det,

kunne vi ikke kontrollert det lenge nok til å gå trygt inn.

Jeg håper teamet i Amazonas kan hjelpe oss.

En av dem var der oppe med Caspar. De skal snart oppdatere meg.

Områdene på jorden som er beboelige, har krympet.

Jeger-mordere reduserer styrkene våre.

Vi har ikke flere steder å rømme til i vår verden.

Så vi må flytte krigen til deres verden.

Caspar?

Trevante?

Spøkelset Caspar.

Jeg vil se hendene dine i været nå!

Jeg ga deg en ordre!

- Vent. Jeg kjenner ham. - General, hvem er dette?

Jeg heter Trevante Cole, tidligere US Navy SEAL.

Nå fange etter å ha brutt seg inn i basen. Beklager, fru president.

Vi hadde en hendelse i dag, og derfor var sersjant Cole i forvaring.

Tillatelse til å returnere fangen til cellen?

Nei. Jeg kjenner Trevante. Han hjalp meg i London.

Han tok meg med på sykehus og risikerte livet for å redde meg.

- Jeg ville ikke vært i live uten ham. - Jeg trodde jeg mistet deg.

Det gjorde du nesten.

Jamila...

- Hun fant meg. - Hun klarte seg også.

- Fru president, vær så snill. - Be mennene dine tre tilbake.

La oss høre hva han har å si.

- Hvordan fant du basen i Idabel? - Caspar førte meg hit.

- Tegningene hans, boken hans. - Har du den fortsatt?

Den er det eneste jeg har hatt med meg.

Den holdt meg... i gang.

Den førte meg til denne byen og basen.

Alt var i boken din.

Og alle trodde jeg var gal.

Og nå er du der.

Jeg er her.

- Jeg visste det. - Visste hva?

At det var en grunn til dette.

Du sa at du ville dra til moderskipet med Caspar.

- Sender du soldater, er jeg med. - Dette er ikke et vanlig oppdrag.

Sender du soldater som ikke vet hvordan han tenker eller fungerer,

sender du feil våpen inn i krigen.

Jeg er den eneste rette for dette oppdraget.

- Jeg stoler fullt og helt på ham. - Det forstår jeg. Men jeg gjør ikke det.

Vi har arbeidet for hardt til å gi oppdraget til en vi ikke kan styre.

Du har en by full av soldater du kan styre. Og jeg kom forbi nesten alle.

Det viser respektløshet mot overordnede.

Så du kan gå tilbake til cellen eller dra hjem.

Det er valgene dine.

Jeg trekker meg ikke.

Da blir du fulgt til cellen. General!

Nei, vent!

Vi har ikke mye tid.

Si adjø til hverandre nå.

Vi fikk visst ikke sagt adjø.

Lykke til.

I like måte.

Er alt i orden?

Han vil ikke at jeg skal sove. Han vil ikke engang at jeg skal prøve.

Kanskje han bryr seg om deg. Mer enn noe annet, seg selv også.

Jeg dro ikke så langt for å stoppe nå.

Han trenger meg der oppe.

Og hva om vi trenger deg her nede?

Jeg mener ikke...

Se på tegningen.

Jeg har sett på den hundrevis av ganger. Tusenvis. Hva så?

Ja. Det skal være deg. Ikke sant?

Og Casp her?

Han er på en planet, og du på den andre. Du sa at Caspar vet hva som kommer.

Tegningene hans er svaret eller sporet.

Så hvorfor skulle dette være annerledes?

Hvorfor skulle han tegne noe hvis det ikke er meningen?

Noen ganger stirrer man på noe så lenge at man ser det man vil se.

Det man... skulle ønske det var.

Det gjør det ikke sant. Uansett hvor mye du skulle ønske det.

Monty.

Jeg sier bare at vi trenger deg.

Verden trenger deg. Det er alt.

Vet du ikke om Aneesha fant Sarah?

Vi kom fra hverandre. Men hun kan også ha kommet seg ut.

- Har du noe? - Vi har prøvd alle frekvensene.

Rachel, Rudi, Aneesha.

Fortsett å prøve.

- De kan ha slått av walkietalkiene... - Det er bare oss igjen.

- Alle andre er enten tatt eller... - Det vet du ikke.

- Vi må beholde håpet. - Kanskje vi må være realistiske.

- Vi må komme oss bort fra Idabel. - Vi kan ikke dra uten Sarah og Aneesha.

- De er i basen. - Og basen er i høyberedskap.

De leter etter oss. Hør her.

Vi fikk Aneesha hit. Og det kostet oss dyrt.

Nå må vi bare håpe at hun er sammen med Sarah, mens vi legger en ny plan.

Clark.

Jeg tok denne fra en av soldatene.

Den er skadet, men kanskje vi kan lytte til dem.

Jeg skal prøve å få den på.

Men bare så dere vet det, når kysten er klar, drar jeg.

De som vil være med, er velkomne.

Nei!

Tiden løper fra oss.

Vi har noen ledetråder om hva romvesenene er og hvordan vi slår dem.

Og det skåret er en av dem.

Du gjorde alt for å beholde det. Du må vite hvordan det fungerer.

Vær så snill, hjelp meg.

Mennene dine tok datteren min.

Og du er veldig glad i henne. Hva har du gjort for å holde Sarah i live?

- Unnskyld? - Siden invasjonen startet.

Stjal du fra folk? Løy for dem? Noe verre?

Ja, det gjorde jeg. For familiens skyld.

Jeg har millioner å holde i live.

Gjør det det greit å ta et barn fra moren?

Ikke greit. Bare nødvendig. Hvis det betyr å vinne en krig...

Det jeg sier, Miss Malik, er at når man kjemper mot monstre, og det gjør vi,

må man iblant gjøre ting som virker...