Frasier

JOBBEN

Hør på deg selv, Bob. Du følger etter henne, tyvlytter, åpner post.

Så snart du begynte å gjøre det, var forholdet over. Takk for samtalen.

-Vi rekker en til, Roz. -Ja, dr. Crane.

Vi har Russell fra Kirkland.

Hei, Russell. Dr. Frasier Crane her. Jeg lytter.

Jeg har følt meg deprimert i det siste.

Det skjer ikke noe i livet mitt. Det er ikke så ille.

Men det er samme gamle leilighet, samme gamle jobb. Noen ganger...

Sendingen er snart over. Vi kan bruke meg som eksempel.

For seks måneder siden bodde jeg i Boston.

Kona hadde forlatt meg. Det var veldig vanskelig.

Så kom hun tilbake. Det var fryktelig.

I tillegg hadde praksisen stagnert.

Det sosiale livet mitt besto av å gå på en bar hver kveld.

Jeg klamret meg fast til et liv som ikke fungerte.

Jeg visste at jeg måtte gjøre noe.

Så jeg skilte meg og flyttet tilbake til hjembyen min, Seattle.

Heia Seahawks!

Jeg handlet, Russell. Det kan du også gjøre.

Flytt, forandre, gjør noe. Blir det feil, gjør du noe annet.

Gjør du det, Russell?

Gjør du det? Russell? Samtalen ble nok brutt.

Nyhetene overtok for tretti sekunder siden.

For guds skyld! Her blottlegger man seg for hele Seattle,-

-og de hører på Chopper Daves nyhetssammendrag.

Resten av programmet var bra.

-Var det ikke bra? -Her. Broren din ringte.

I mitt yrke kaller vi det unnvikelse. Si hva du mener.

-Har jeg fortalt om den knappen? -Jeg er ikke så følsom.

-Jeg kan ta kritikk. Hvor var jeg? -La meg tenke.

Du misset to reklamepauser. Det var 28 sekunders stillhet.

Du blandet tallene i telefonnummeret.

Du kalte Jerry med identitetskrisen for Jeff.

Ringte broren min?

BROREN

Jeg sa til gartneren: "Yoshi, ingen zenhage."

"Trenger jeg grus til min indre ro, flytter jeg til Yokohama."

Han ble fornærmet og reiv opp Maris' kamelia.

Jeg låste meg inn på soverommet til han hadde roet seg ned.

Hvordan hadde du håndtert det?

Unnskyld. Har du sluttet å snakke?

-Du lytter ikke. -Du er psykiater.

Du vet hvordan det er når folk bare babler i vei.

Touché. Apropos det, jeg hørte programmet ditt.

-Og? -Du vet hva jeg mener om det.

Jeg vet hva du mener om alt.

-Når holdt du sist munn om noe? -Jeg gjør det nå.

-Er dere klare? -To kaffe latte.

Nei takk.

Hvordan klarer du deg på egen hånd?

Jeg klarer meg fint. Jeg elsker mitt nye liv. Jeg elsker ensomheten.

Jeg savner Frederick. Han er en flott gutt.

Han er målvakt på fotballaget. Sin far opp av dage.

-Du hatet sport. -Det gjør han også.

Den friske lufta er bra for han.

Det har vært morsomt, men vi har et problem vi må snakke om.

-Er det pappa? -En av politikollegene hans ringte.

Han fant pappa på badegulvet. Det er ingen fare.

-Er det hofta igjen? -Han kan nok ikke bo alene.

-Hva kan vi gjøre med det? -Det er ingen ideell løsning.

Men jeg har sett på noen rehabiliteringshjem.

Et hjem, Niles? Han er ung.

Du kan ikke ta hånd om han. Du har akkurat startet ditt nye liv.

Og vi har aldri kommet overens.

-Jeg kan ikke ta hånd om han. -Selvsagt ikke.

Hvorfor ikke?

-Pappa liker ikke Maris. -Hvem gjør det?

-Jeg trodde du likte Maris. -Det gjør jeg. På avstand.

Som man liker sola. Maris er som sola, bare uten varmen.

Er vi enige om hva vi skal gjøre med pappa?

"Golden Acres. Vi bryr oss, så du slipper."

-Står det det? -Det kunne stått det.

-Ja vel. Han får gjesterommet. -Du er en god sønn, Frasier.

-Ja, ikke sant? -To kaffe.

-Noe å spise? -Jeg har mistet matlysten.

Jeg tar en stor bit ostekake.

FAREN

-Hei! -Vi er endelig framme.

Pappa. Velkommen til ditt nye hjem.

-Du ser fantastisk ut. -Spar deg, jeg ser ikke bra ut.

Mandag lå jeg på badegulvet. Avtrykkene fra flisene vises ennå.

Nå kan du forestille deg bilturen.

Nå er vi her. Kjøleskapet er ladet med favorittølen din.

Ballantine. Vi har pølse og coleslaw.

Jeg har leid en Charles Bronson-film.

Dropp talen. Vi vet hvorfor jeg er her.

Jeg kan ikke bo alene, og Frasier trakk det korteste strået. Eller hva?

Nei, nei!

Jeg vil ha deg her. Nå kan vi bli kjent igjen.

Det antyder at vi har kjent hverandre.

Jeg setter pappas ting inn i den nye ungkarsbulen hans.

Dere slyngler kan planlegge skøyerstreker.

Kona gjør han sprø.

Ja, vi Crane-gutter er jammen flinke til å velge koner.

Jeg henter en øl til deg.

Hva synes du om leiligheten? Alt er nøye utvalgt.

Lampa er en Corbu. Stolen er en Eames.

Sofaen er en kopi av den Coco Chanel hadde i Paris.

-Ingenting passer. -Innredningsstilen er eklektisk.

Tanken er at hvis alle møblene er pene, så trenger de ikke passe.

-De ser bra ut sammen. -Det er dine penger.

Hva med utsikten? Det er Space Needle.

Takk. Jeg vokste opp her, men det hadde jeg aldri gjettet.

-Levering til Martin Crane. -Inn her.

-Unnskyld meg! Vent litt. -Hvor vil du ha den?

-Hvor er tv-en? -Den er i kommoden.

-Stolen. -Jeg flytter den.

Niles, Niles. Forsiktig. Det er en Wassily.

Pappa. Jeg vet at du elsker den, men den passer ikke her.

Jeg vet det. Det er eklektisk.

Niles, Niles. Hjelper du meg?

Jeg trenger en skjøteledning til den vibrerende delen.

Det blir kronen på verket.

Jeg må på seminaret om dysfunksjonelle familier.

-Har du nevnt Eddie, pappa? -Eddie?

-Nei, pappa. Ikke Eddie! -Han er min beste venn.

-Kan du hente ølen nå? -Men han er så rar.

-Han stirrer på meg. -Du innbiller deg det.

Nei, pappa. Jeg setter ned foten. Eddie flytter ikke inn her.

Der er du, Niles. Unnskyld at jeg er sen.

Pappa skulle lage lunsj over en liten kjøkkenbrann.

Denne uka med pappa har vært et helvete.

Hjemme blir jeg forstyrret. Er jeg borte, er jeg bekymret.

Jeg er et vrak. Jeg må slappe av. En dobbelt espresso.

Har du fortsatt brosjyrene om hvilehjemmene?

Selvsagt. Ikke glem at Maris er fem år eldre enn meg.

-Men er det virkelig nødvendig? -Ja. Jeg har mistet livet mitt.

Tirsdag ga jeg fra meg teaterbilletter.

-Skulle du ikke på opera på fredag? -Vær så god.

Er det ikke en sjanse for at du og Maris kan...

Pussig at du sier det. Vi snakket om det.

Vi vil dele ansvaret med deg.