The Taking of Deborah Logan

Inneholder redigert dokumentarfilm og overvåkningsfilm fra åsteder.

Medisinstudent Mia Hu med filmteam-

- dro for å treffe Alzheimerrammede Deborah Logan og hennes datter Sarah.

Du kommer til å like dem. For et fint hus. Hei!

- Er det datteren? - Hvor skal vi parkere?

Her! Jeg vet ikke.

- Hei! - Sarah.

Jeg heter Mia. Vi snakket sammen på telefon.

Jeg klemmer dere. Jeg er glad dere kom.

- Gavin og Luis. - Ser jeg bra ut?

- Jeg må stramme meg opp. - Du ser bra ut.

Vil dere ha meg på en spesiell måte?

- Nei, vær deg selv. Ignorer dem. - Jaså?

- Ja, de er usynlige. - Ja, ignorer oss...

Mor kan virke litt kjølig, men det er bare spill.

Hun er glad dere er her. Hun har ryddet som om presidenten skulle komme.

Mor? Hun var her.

Dere har bidraget? Det sto det. Vi regner med det.

Det inngår i avtalen. Roanoke betaler også noen medisinske utgifter.

- Jeg elsker Roanoke. - Innen rimelighetens grenser.

Selvsagt. "Vær så snill" og "takk". Smisk. Smil.

- Oppfattet. - Beklager. Dere vet alt sånt.

- Mor! - Ja, det gjorde du.

- Hallo! - Harris er med henne.

- De der personene har kommet. - De er her for å gjøre intervjuet.

De vil lage en film om meg! Hva synes du om det, Harris?

- Det er en god idé. - Synes du det? Vi får se.

Unnskyld meg. Jeg er en dårlig vertinne. Ta denne.

Jeg skal bare ta bort dette, så det ligger der det skal.

Til neste gang.

Det som interesserer meg, er at det gjøres i undervisningsøyemed.

Jeg er ikke interessert i å bli utnyttet.

Jeg vil ikke være til latter for andre.

- Nei da, mor. - Det er ikke derfor vi er her.

Bestefaren min var faktisk rammet. Så jeg er ikke bare ute etter en karakter.

- Det var leit. - Ja...

Jeg er en ganske tilbakeholden person.

Og jeg... Jeg angrer litt.

Det vil nok være bedre for deg å finne en annen. Beklager.

Jeg vet at dere har dratt langt, men jeg er ikke rett kandidat for dette.

Mor.

- Det handler ikke om bestefaren din. - Hun trenger bare en liten dytt.

- Du vil beholde huset? Ofre deg. - Snakker du med meg om å ofre seg?

- Ja, det gjør jeg. - Jeg angret meg. Beklager.

Så saksøk meg! Jeg vil ikke stille opp.

Sa ikke du at de er blakke?

De har gjeld, men hun vil ikke selge. Sarah har det vanskelig.

Skjønner du ikke at jeg sliter?

Ikke gråt. Det kommer til å ordne seg.

Vi trenger pengene, mor. Vi trenger hjelpen. Du trenger hjelpen.

- Oppfør dere pent. Hun er en pen dame. - Ja da.

Hei!

- Hei, Sarah! - Jeg er så glad dere kom.

- Hallo, velkommen. - Tenk at dere kom med en gang.

- Ikke sant? - Vi vil filme alt.

Jeg maler mest her, for vi har aldri gjester.

- Hun er en fantastisk kunstner. - Nei, det er en hobby.

- Du er visst produktiv. - Jeg visste navnet på fuglen.

- Det ligner en blåstjert. - Kan du mye om fugler?

- Nei, ikke rør. - Du har kanskje rett.

- Er det bayersk krystall? - Det er best at du ikke...

- Nei, vi skal ikke røre gamle ting. - Du er nysgjerrig og vil ta på alt.

- Er det en Starbucks i byen? - Nei.

Dette var Sarahs rom da hun var barn.

Hun elsket biler. Vi har ikke forandret noe her.

Jeg liker å beholde det sånn. Jeg fikk aldri komme inn hit.

Du fant rommet. Det er en oppblåsbar madrass der.

Jeg beklager at det er litt rustikt.

Takk henne. Si takk.

- Takk. - Du sover ikke her. Vi blander ikke.

- Guttene får være her. - Deborah.

- Ja? - Takk for gjestfriheten din.

- Vi kommer til å få det gøy, hva? - Ja.

Dette er tante Ednas... Hva heter det? Soverommøblement.

Vær forsiktig med det der! Den skal stå her.

- Har du vært i Tyskland? - Nei, dessverre.

Mor, du har da vært i Tyskland. Husker du det?

- Det må... - Husker du ikke?

- Det må ha vært lenge siden. - Men du var der. Du elsket det.

Alzheimer handler aldri om bare én person.

Min avhandling viser at denne sykdommen ikke bare bryter ned pasienten, -

- men har også fysiologisk påvirkning på de nærmeste.

Proteinfragmenter hoper seg opp i hippocampus og dreper nerveceller.

Sykdommen spres senere til frontalloben-

- og dreper nerveceller som styrer logikk og problemløsing.

Så angripes sensoriske nerver, hvilket gir hallusinasjoner.

Etter hvert forsvinner personens eldste og mest dyrebare minner.

I sluttfasen drepes den delen av hjernen som styrer hjerte og pust.

Når man ikke kan svelge mer, dør man snart.

Ta av deg denne. Den er så militær.

- Hva synes dere? - Er dere ikke enige med meg?

- Du er alltid så fin. - Greit. Nå er den av.

- Fornøyd? - Jeg er fornøyd.

Er det din fars skjorte? Jeg er litt glemsk iblant.

Når jeg rister brød, hender det at jeg rister på nytt når det er ferdig.

- Hva gjør det? - Iblant har hun glemt komfyren på.

- Krydderhylla og veggen ble brent. - Bestemoren din var skummel.

Hun lot en kasserolle stå på ovnen til den smeltet.

Mia spurte meg om jeg så noen tegn, og for meg var det et tegn.

Greit. Det var et tegn.

Deborah viste tegn på MCI, mild kognitiv forstyrrelse.

Vi kunne med 95 prosents sikkerhet stille diagnosen Alzheimer.

- Hvordan tok hun beskjeden? - Hun ble knust, som alle ville blitt.

Men Deborah er ikke den som gir seg så lett.

Etter at Deborahs mann døde av lungeemboli, -

- måtte hun forsørge toårige Sarah alene.

Hun belånte huset og startet et sentralbord for byen Exuma.

Det var så yrkesaktive fikk beskjedene sine. Jeg formidlet informasjon.

- Det var en svartjeneste. - De syntes hun var gal.

Ja. Men jeg var alene med et lite barn.

Ber man mor la være å gjøre noe, så gjør hun det motsatte.

Jeg var byens forbindelseslink. Leger, advokater... Alle.

Lange forretningslunsjer, kjærlighetsaffærer og alkoholikere...

- Jeg måtte dekke over for dem. - Det hadde du ikke trengt.

Jeg måtte gjøre det. Ellers ville de ikke fortsatt hos meg.

Jeg skjønner at det ikke fins enkle oppgaver for en med Alzheimer.

- 27 dollar og 96 cent. - 27? Vi skal se...

Det var myntene. Nå trenger jeg noen sedler.

Hverdagen er krevende fordi organisatoriske ferdigheter påvirkes.

Den ble ikke gjennomstekt. Jeg legger den tilbake.

- Takk. - Er det godt? Er den søt nok?

- Ja. - Vaniljen i den er hemmeligheten.

Hun er tøff. Hun er modig. Hun er sjenerøs og snill.

Men hvordan kjemper man mot noe man ikke kan se?

Jeg legger puslespill, jeg løser kryssord, jeg løfter vekter...

Jeg gjør alt som jeg har lest kan bremse sykdommens framgang.

Bremse den. Det fins ingen kur.

Når jeg er midt i noe, og tankene plutselig bare skjener av gårde...

Jeg kan ikke forklare hvor skremmende det er.

Debbie i hagen. Zoom inn. Sakte.

Hva driver hun med?

- Luis! Du skulle jo redigere. - Jeg skulle bare...

Jeg er sulten. Er du sulten? Vi lager til litt lunsj.

Mia? Lunsj?

Skal jeg ikke prate? Skal jeg holde pusten?

Det spiller ingen rolle. Men blodtrykket ditt...

- Hva er det? - Du vet vel at stress dreper?

Det går bra. Jeg har uansett tenkt å dø av skrumplever.

Som du vil.

Slipp kniven! Jeg har ikke stjålet noe.

Hva det enn er, hjelper jeg deg å lete. Slipp kniven!

Ro deg ned, ro deg ned!

- Hvor er spaden min? - Jeg har ikke tatt den.

- Hvor er den? - Jeg tok ikke den forbannede spaden!

Hvor er spaden? Jeg trenger den!

- Gå ned derfra. - Hvor er spaden?

Hvor er den? For helvete!

Spaden min!

Jeg sjekker her oppe.

- Alt i orden? - Nei, langt fra i orden!

Her, ta nøklene.

Luis, slutt å følge etter meg. Du skal også lete.

Jeg skal se til henne.

Selvsagt ikke.

- Gammeldags. - Luis!

- Er det den? - Den lå i frysen.

Mor... Mor, vi fant spaden. Vil du ikke sette deg litt?

Mor, snakk med meg. Mor, vær så snill, si noe.

Mor, du skremmer meg nå.

Sarah...

- Ring etter hjelp. - Herregud!

Vi tok noen nye MR-bilder og undersøkte dem.

Det virker som om sykdommen alt har spredd seg utenfor hippocampus.

Forekomsten av amyloider var høy.

- Jeg vet ikke hva det betyr. - Vi ber om en ny uttalelse.

Moren din kan ha kommet til sykdommens middelfase.

Du sa to, tre eller flere år. Jeg forstår ikke...

- Det er aggressivt. - Det er visst det.

Jeg skal også bli mer aggressiv. Jeg øker dosen av Donepezil.

Så får hun humørstabiliserende medisin.

DAG 15

Ta dette.

- Foran eller bak? - Foran.

Jeg er så lei meg.

Jeg ville aldri snakket til noen på den måten jeg tydeligvis snakket til deg.

- Jeg er veldig lei meg. - Det er ingen fare.

Se på alle løvene. Så vakre. En så fin årstid.

Hva da hjem? Hun har et hjem. Eller et hjem der hun bare ligger i sengen?

Under lysstoffrør? Ligge der hele dagene? Lukte urin?

Dit drar man for å dø. Der lever man ikke. Her kan man leve.

Den skjorta... Jeg hater den. Kan du ikke ha på deg en fin bluse?

- Jeg har ingen. Fint å treffe deg også. - Fint å treffe deg.

- Hvordan er det med halsen? - Takk for alt.

Det er bra.

Jeg ba deg holde deg borte.

Jeg visste ikke, jeg visste ikke, jeg visste ikke.

Nei... Jeg ber deg.

Slutt... Slutt. Slutt.

Nei. Nei...

Deborahs hjerne kan sammenlignes med sentralen hun drev.

Synapsene hennes er som ledningene som trekkes ut av hullene.

Når minnene forsvinner, innser man at man ikke kan flykte fra Alzheimer.

Man må se sykdommen i hvitøyet, forhåpentligvis med verdighet.

Sarah har funnet sine egne strategier for å takle det.

Jeg har ikke noe valg, elskling! Hun vil ikke ha min hjelp.

Jeg har leiebil på mandag.

Jeg klarte ikke å si det til kjæresten. Jeg sa at jeg flytter hjem en stund.

Jeg tør ikke si det. Ta dere noe å drikke.

Det er lenge siden jeg bare satt og slang. Det er fint.

- Er det sant? - Ja, det er trivelig.