Maria Montessori: una vita per i bambini

Så vakker du er.

Du kan ennå slå det fra deg.

Var jeg dårligere enn guttene på skolen?

Hvorfor skulle jeg sitte hjemme?

Du kunne jo bli lærerinne.

Ingen ville hatt noe de skulle sagt.

Men medisin...

Du blir helt alene med

alle øyne rettet mot deg.

Hvordan har du tenkt å slippe unna det?

Kvinner kommer aldri til å lære noe

dersom de fortsetter å gå hjemme.

Du er den første kvinnen som går

gjennom den døren. Vis hva du kan.

Søker De noen, frøken?

En bra ektemann kanskje!

Hvor skal De?

Til forelesningen.

Er De frøken Montessori? Følg meg.

Hvor da?

Utenfor.

Men jeg er innskrevet.

Etter ordre fra rektor.

Jeg har rett til å gå her som alle andre!

Ikke lag noen vansker.

Jeg ville ikke at De skulle vente her,

men De er første kvinne ved fakultetet.

Jeg ønsket ikke oppstyr.

Vær så god. De har gode karakterer,

så jeg var nødt til å ta imot Dem.

Dette er neppe noe

egnet sted for en kvinne.

Dersom De skal følge forelesningene,

må De vente til de andre har satt seg.

For å redusere kontakten

med medstudentene.

Jeg har vært her i ti minutter allerede.

Fakultetets ære er nok reddet for i dag.

Det er henne.

God morgen. Ta plass.

Menneskekroppen er en maskin.

Her skal vi lære om denne maskinen.

Bøkene er viktige, men det er

observasjon og erfaringen med -

menneskekroppen som vil

gjøre dere til dyktige leger.

Kom nærmere.

35 år, kvinne, død av tuberkulose.

Hva forteller denne kroppen om henne?

Hun spiste lite.

Korrekt.

Den tynne huden, den tydelige kjeven, -

lite fett på ben og armer. Noe mer?

Flere svangerskap.

Magen er pløsete.

Mer?

Hun vasket seg ikke ofte.

Hvem vil skjære først?

Ikke jeg.

Jeg.

Sa De noe, frøken?

Hvis De tillater, begynner jeg gjerne.

Skjær ett snitt nedenfor brystbenet.

20 cm - ikke mer.

Pass på at De ikke skjærer Dem.

Et rent snitt. En fast hånd. Bra.

Jeg har sprettet opp hele boken for deg.

Nå kan du ta med de arkene

du trenger, uten å slite deg ut.

Det var da altfor mye. Beklager.

Hvorfor det?

Korsettet hindrer deg i å puste.

Det er ikke korsettet. Det er meg.

I dag stod jeg foran

liket av en kvinne.

Jeg ville forsvare det mot

blikkene fra medstudentene.

Rope ut at det var et menneske skjønt

hun var død. Jeg måtte dissekere liket.

Behandle det som en tom sekk.

For å vise de andre at jeg ikke var redd.

Når det dreier seg om vitenskap, hvorfor

må kvinner alltid vise at vi holder mål?

Fordi vitenskapen

har vært menns domene.

Jeg er lei av å stå alene. Alene mot alle.

Lar du første hinder stanse deg, -

gir du dem som mener vi bare

egner oss til å føde barn, rett.

Når du blir lege,

kan du gjøre for hennes barn -

det du ikke kunne gjøre for henne.

Jeg vet ikke om jeg noensinne blir lege.

Jeg hater blod og lukten av død.

Men det gjør alle. Også menn.

Men de har lært å ikke vise det.

Beklager, ikke i dag.

Hva skal jeg gjøre da?

Spør en student.

De er sikkert behjelpelige.

Unnskyld, røyker De?

Ja.

Hjelper De meg med et eksperiment?

Ja.

Hva består dette eksperimentet i?

I hvilken grad røyken kveler liklukten.

Interessant.

De skriver sikkert en rapport?

Kanskje. Etter eksamen i patologi.

Hva studerer De?

Psykiatri.

Interessant.

Ja, men jeg fraråder kvinner det.

Hvorfor det?

Det er et svært krevende felt.

Det overrasker meg at det er menn.

Som regel er livets mest

krevende sider forbeholdt kvinner.

De er vel ikke feminist?

Denne kvinnen døde av syfilis og ble

ikke behandlet ettersom hun var gift.

Ektemannen

ville ikke si det til henne.

Han ville ikke at hun skulle

få vite at han gikk på bordell.

De kunne behandlet henne likevel.

Medisinene sier alt.

Menns luner er mer verdt

enn livet til en kvinne.

Når De blir lege, blir De vant til lukten.

Jeg skal arbeide med levende mennesker.

God morgen.

Hva har dere lært så langt?

Som leger må dere behandle kroppen.

Psykiatrien beskjeftiger seg ikke

med kroppen, men med mennesker.

Dere dissekerer lik

med en kirurgs presisjon.

Det fins ingen skalpeller

som kan kurere våre pasienter.

Dere skjærer, vi lytter.

Dere må bekjempe deres pasienters

smerte. Vi derimot må forstå den.

Dere bedøver pasientene. Vi må vekke

dem fra forstandens smertefulle søvn.

Vi må etablere et tvers

gjennom tillitsfullt forhold.

Det er det aller viktigste.

En hvilken som helst motvilje

i den forbindelse -

kan gjøre terapien umulig.

De vet at De ikke får midler til dette.

Vi kan be helsemyndighetene

om finansiering.

De vil neppe være interessert

i Deres eksperimenter.

Vi får se. Jeg vet hva jeg gjør.

Lykke til.

Har De ikke fått ytterligere midler om et

år, må pasientene tilbake der de kom fra.

Vi begynner med å ta dem ut.

De har rett.

Frøken Montessori, hva gjør De her?

Jeg må snakke med Dem.

Gjelder det den spøken forleden?

Nei da. Jeg vil gjerne

spesialisere meg hos Dem.

De er svært dyktig med skalpellen.

Kan jeg foreslå obstetrikk?

Det egner seg bedre...

For en kvinne?

At De er kvinne, spiller ingen rolle

for meg, men kanskje for Dem -

når De skal utøve yrket. Hvor mange

menn vil la seg undersøke av en kvinne?

De må ha meg unnskyldt, jeg må gå.

De som er syke, har ofte

færre fordommer enn de lærde.

Gi meg en sjanse. Hvis De har rett,

trekker jeg meg med en gang.

Hold Dem i nærheten av meg.

Gitrene later til å være solide nok.

Det er deg! Skitne hore! Hore!

Du har bedratt meg!

Jeg dreper deg! Jeg dreper deg!

Dere er forsinket. Følg meg.

Hvorfor er barna her?

Det er barn i alle psykiatriske sykehus.

Mange kom hit da de var bitte

små fordi de var uønsket.

De ter seg som om de er åndssvake.

Kan hende det skyldes selve stedet.

Hva kan man gjøre?

Få dem ut herfra.

Hvorfor er han bundet fast?

Han blir straffet.

Han blir òg med oss.

Han er et vanskelig tilfelle.

Slipp ham løs.

Gjør de andre barna klare