Raising Arizona

Jeg heter H E I McDunnough.

Du kan kalle meg Hei.

Første gangen jeg traff Ed var i kasjotten i Tempe, Arizona.

- Ikke glem profilen hans, Ed! - Snu deg til høyre!

En dag jeg aldri kommer til å glemme.

Snu deg til høyre!

Hva er det for navn på ei søt lita tulle som deg?

Forkortet for Edwina. Snu deg mot høyre!

Du er jammen en blomst. Bare en liten ørkenblomst.

La meg få vite hvordan de blir.

Fengselslivet er svært strukturert, mer enn folk flest liker.

Men det eksisterer et kameratskap blant mennene

som du kanskje bare finner i strid,

eller i en proffklubb i finalekampen.

I et forsøk på å forbedre oss måtte vi delta i gruppesamtaler,

som prøvde å hjelpe oss med å finne ut hvorfor vi er slik vi er.

Og alt Pancho ville ha var et ferskt rundstykke med smør.

Så... hvorfor bruker du ordet "fanget"?

- Hæ? - Hvorfor sier du at du kjenner deg "fanget"

i en mannskropp?

Vel, av og til får jeg skikkelig vonde menstruasjonssmerter.

- Har du lært noe, Hei? - Ja, sir. Det kan du stole på.

- Du ville ikke lyve, ville du, Hei? - Nei, vil jeg helst kunne si.

OK, da.

Jeg prøvde å holde meg på den strake veien,

men det var ikke lett med den jævelen Reagan i Det hvite hus.

Jeg vet ikke. De sier at han er en grei fyr.

Så... kanskje rådgiverne hans er forvirra.

Snu deg mot høyre.

Hva er i veien, Ed?

- Forloveden min har gått fra meg. - Hun sa forloveden hadde dratt

av gårde med en kosmetolog som kunne sine feminine knep.

- Den jævelen. - Ikke glem å ringe ham, Ed!

Fortell ham at jeg synes han er en faens tosk, Ed!

Si til ham at jeg sa det, H E l McDunnough.

Og hvis han vil diskutere det vet han hvor han finner meg.

Maricopa County sikringsanstalt for menn,

State Farm Road 31, Tempe, Arizona. Jeg venter!

Jeg venter.

Jeg kan ikke si jeg likte å være innafor igjen,

men alle de kjente stedene, lydene og ansiktene gjorde det nesten hjemlig.

De fleste menn på din alder gifter seg og stifter familie.

- Vel, faktisk... - De ville ikke godta fengsel i stedet.

Har noen av dere kommentarer til det?

Vel, av og til må karrieren komme foran familien.

Arbeid har holdt oss i ånde.

Jeg forsøkte å tenke over det dr. Schwartz hadde sagt,

men fengsel er ikke det letteste stedet å tenke på.

Og når vi ikke hadde kjøtt spiste vi fugl.

Og når det ikke var fugl spiste vi kreps.

Og når det ikke fantes kreps spiste vi sand.

- Dere spiste hva? - Vi spiste sand.

- Dere spiste sand? - Nettopp.

Vel Hei, du har sont de 20 månedene nå.

Og siden du aldri brukte ekte skudd har vi ikke annet valg enn å løslate deg.

- Vi åpner disse dørene for deg. - Jeg ville ikke gjøre noen noe vondt.

- Hei, vi forstår det. - Men du ødelegger bare for deg selv

- med slik vill oppførsel. - Jeg vet det.

OK, da.

Jeg vet ikke hva du mener om fengslingsspørsmålet,

om det er for rehabilitering eller hevn,

men jeg begynte å tro at hevn var det eneste fornuftige argumentet.

Vis meg tatoveringen!

- Snu deg mot høyre! - Ikke glem fingrene hans, Ed.

Har du hørt om Svartemarja som kolliderte med sementblanderen, Ed?

Tolv steinharde kriminelle rømte.

Jeg har hørt den.

- Ny kjæreste? - Nei, Hei, det har jeg nok ikke.

Det er greit, jeg har betalt for den.

De sier at avstand gjør hjertet varmere.

For en gangs skyld har de kanskje rett.

Det er en flekk igjen der.

Jeg tenkte mer og mer på Ed,

og til slutt kjente jeg smerten ved fengsling.

Mamma hadde den levende krepsen oppi en gryte med kokende vann.

Vel, en dag bestemte jeg meg for å koke kreps selv.

Og jeg hadde den i en gryte uten vann, skjønner du?

Og det var akkurat som å lage popkorn.

Ja, fengselet er ensomt etter at vi er innelåst og lyset er slukket,

når den siste fangen er hentet av Ole Lukkøye.

Men jeg kunne ikke la være å tenke på at jeg gikk en lysere framtid i møte.

En framtid som bare var åtte til fjorten måneder fram i tida.

De har et navn for folk som deg, Hei.

- Det navnet er "residivist". - Vaneforbryter!

- Ikke noe særlig pent navn, hva? - Nei, det er et dustete navn.

- Men jeg er ikke slik lenger. - Sier du bare det vi vil høre?

- Nei, det gjør jeg ikke. - Vi vil bare høre sannheten.

Vel, da sier jeg vel det dere vil høre.

- Vi sa jo at du ikke skulle gjøre det. - Jo da.

OK, da.

Snu deg mot høyre!

Jeg kryper inn hit på knærne, Ed, en fri mann, og frir.

Hei sann, Curt.

- Og slik var det. - Ikke glem buketten, Ed!

- Ja. - Ja, det kan du banne på.

OK, da.

Faren til Ed lånte oss penger til et lite hus i utkanten av Tempe,

og jeg jobber med å bore hull i metallplater.

Så vi gjorde noe førstehjelpearbeid på hovedveiene.

Ikke akkurat medisinsk, forstår du. Jeg og Bill patruljerer ned Nimilsgata...

- Bill Roberts? - Ikke den helvetes drittsekken. Bill Parker.

Vi nærmet oss altså vraket,

og det ligger en rund tingest midt i veien.

Og det er ikke en bildel.

På mange måter lignet jobben på fengselet,

bortsett fra at Ed var der på slutten av dagen og lønningslappen på slutten av uka.

Regjeringen tar sin del av kaka, ikke sant?

Det var lykkelige tider, hvetebrødsdagene,

og Ed følte at det neste logiske skrittet var en unge.

Det var alt hun tenkte på.

Poenget hennes var at det var altfor mye kjærlighet og vakkerhet for bare oss to.

Hver dag vi hindret et barn fra å leve ville det senere angre på å ha gått glipp av.

Det var nydelig.

Så vi jobba med det de dagene vi regnet ut var de mest fruktbare.

Og de fleste andre dagene jobba vi med det for å være på den sikre siden.

Ed var glad for at jeg hadde lagt de lovløse årene bak meg, og familieliv foran oss.

Og så raste alt sammen.

Hei... Jeg er ufruktbar!

Først trodde jeg det ikke.

At denne kvinnen, som så like fruktbar ut som Tennessee-dalen, ikke kunne få barn.

Men legen forklarte at hun var litt steinete innvendig

der sæden min ikke kunne finne noe holdepunkt.

Ed var utrøstelig.

Vi prøvde å adoptere.

Det stemmer at Hei har en brokete fortid.

Men Ed er politikvinne med to medaljer, så vi tenkte at det liksom jevnet seg ut.

STRAFFEDØMT

Men biologi og andres fordommer inngikk

en sammensvergelse for å holde oss barnløse.

Kjærligheten til hverandre var sterkere enn noensinne.

Men jeg hadde en anelse... ikke noen flere hvetebrødsdager.

Futten hadde gått ut av livet vårt.

Ed mistet all interesse for både kriminalrett og husarbeid.

Like etter sa hun opp.

Min jobb virket også like tørr og bitter som en glovarm prærievind.

Så her er Bill, gående nedover Nimilsgata... Det er Bill Parker, forstår du.

Han har brødskiva i en hånd og et jævla hode i den andre!

Jeg tok meg selv i å kjøre forbi snarkjøp

som ikke var på veien hjem.

Og en dag opplevde staten den største nyheten siden de bygget Hoover-dammen.

Arizona-femlingene ble født.

Med "Arizona-femlingene" mener jeg at de ble født av en som het Florence Arizona.

Du har sikkert gjettet at Florence Arizona er gift med Nathan Arizona.

Og Nathan Arizona... helvete,

du vet hvem han er.

Så kom ned til Umalte Arizona

og se det flotteste utvalget i møbler og utstyr

til bad, soverom, salong.

Og hvis du finner det billigere noe annet sted, heter ikke jeg Nathan Arizona!

Eier av den største kjeden med umalte møbler

og sanitærutstyr i hele sørvesten.

Jepp, Florence hadde tatt fruktbarhetspiller,

og hun og Nathan hadde skutt blink.

ARIZONA-FEMLINGENE REISER HJEM

Så, alle dere som er syndfrie kan kaste den første stenen.

Vi syntes det var urettferdig at noen skulle få så mange

mens andre skulle få så få.

I ettertid forstår jeg at det kanskje ikke var så lurt.

Men den gangen virket Eds lille plan som løsningen på alle våre problemer

og svaret på alle bønnene våre.

800 klaffebord og ingen stoler?

Du kan ikke selge klaffebord uten stoler.

Med stoler er det er møblement. Uten stoler er det ingenting!

Jeg spør kona, hun er mer fornuftig.

ARIZONA-FAMILIEN

Alt jeg vet er at jeg er borte fra kontoret noen dager for å leke med ungene

og alt går rett til helvete! Jeg finner meg ikke i det!

ONSDAG 12. APRIL

Og en frosk med vinger ville ikke skrape rumpa nedi. Jeg er lei av unnskyldningene!

Den er nå nøyaktig... 20.45.

Jeg drar ned på den butikken om nøyaktig 12 timer for å ordne opp!

Eller så heter jeg ikke Nathan Arizona!

Høres ut som Larry.

Nei, nei, nei, nei.

Hysj, hysj da, hysj-

Hysj da.

Så, da.

Hysj, hysj da, hysj-

Sånn, ja. Bra.

Her er en rangle. En rangle.

OK? Bra.

Nei, nei. Hysj, hysj-

Kom her.

DR. SPOCKS BABY- OG BARNESTELL

Kom her da. Kom her.

Hvorfor går du ikke og ser til dem? De høres rastløse ut.

- Hva er det? - Beklager, vennen. Det gikk ikke.

- Hva mener du, det gikk ikke? - Vel, de...

De begynte å grine og klengte seg på meg. Det var ganske skummelt. Slipp meg inn.

- Det er vanlig at babyer skriker. - Vel, jeg vet det.

- Kom an. - Gå inn og hent en litt større unge.

Jeg må ha en baby, Hei. De har flere enn de kan hanskes med.

Vennen, jeg...

Du våger ikke å komme hjem uten en baby!

Christian Dior, fytterakker'n!

- De betaler penger for det? - Ja, kjære.

- Hvordan har ungene det? - Fint, kjære.

- Hvem er det? - Jeg vet ikke. Nathan jr., tror jeg.

- Gi ham til meg. - Her er bruksanvisningen.

DR. SPOCKS BABY- OG BARNESTELL