Monkey Kingdom

Sri Lankas villmark.

Et mytisk og legendarisk land...

...der spisse fjelltopper rager over vidstrakte tropiske skoger.

En forlatt by ligger skjult i jungelen.

Kongene som en gang regjerte her, er borte for lengst.

Nå bor det er et nytt dynasti her.

Og det styres av jungelloven.

Jeg vet hva dere tror.

"En makakape leker seg bare."

Men de lever faktisk i et intrikat samfunn med 50 medlemmer, -

- som lever med en streng sosial rangordning.

I denne flokken blir man hele tida minnet på hvor man står.

Fra en tilsynelatende uskyldig hilsen...

Oi sann! Han skal nok lære det.

...til valget av sovegrein.

Overklassen varmer seg i morgensola.

Underklassen skjelver i kulden.

Den sosiale rangen avgjør til og med hva man får spise.

Ingen steder er det tydeligere enn her.

Ved kongerikets mest ettertraktete fikentre.

Bare de med høyest rang får spise i toppen av treet, -

der den modneste frukten er.

Og i toppen sitter selveste alfahannen.

Raja.

Han er konge i apenes rike.

Ser du den bevegelsen? Det betyr "stikk" på makakspråk.

Raja kom utenfra og kjempet seg til topps.

Så, du vet, han fortjener å bli bortskjemt.

Men skal han forbli på toppen, må han gjøre de mektige glade.

De tre hunnene på de andre greinene i toppen.

Dronningene bak kongen.

Søsterskapet.

Enten det skyldes de røde ansiktene eller hensynsløsheten, -

så husker man dem.

Disse damene får det som de vil.

Barna deres får det som de vil.

Alt det gode i skogen er forbeholdt dem.

Som kongeligheter ble de født til privilegier, og sånn forblir det.

Dem blir man ikke uvenner med.

Lenger nede i treet finner man lavere klasser.

For hver grein er frukten mindre moden, og apen har lavere rang.

Lengst nede finner vi heltinnen i denne historien: Maya.

Maya har store, vennlige øyne og tre tydelige flekker på nesa.

Og du er nok enig, en ganske dårlig frisyre.

Hun ble født for åtte år siden med lavest rang, som mora si-

og mora hennes før det.

Når man har lav rang er man enten i veien, -

eller så finnes man ikke engang.

Men hver dag gjør man sin plikt mot aper som Raja, -

uten mulighet til å bli forfremmet.

Tilbake til fikentreet.

Maya tar restene som faller ned.

Hun har lav rang og kan ikke stige i gradene, -

- eller drømme om å få spise av ei grein høyere oppe.

Likevel er dette historien om hvordan Maya kjemper for å få et bedre liv.

Maya og flokken bor i Castle Rock.

Et storslagent granittfjell midt i kongeriket.

Det mest ettertraktete bostedet på flere kilometer.

Det er et bra nabolag.

Utsikten over territoriet er perfekt til å oppdage rivaler.

Det har mange hobbyrom, naturens peneste tak-

- og naturligvis det opprinnelige lekestativet.

Apene synes de eier fjellet, men det er flere leietakere.

Det er en mungo i huset.

Dag etter dag spør de om han vil leke.

Men han svarer alltid:

"Nei takk."

Men avvisningen gjør dem bare ivrigere.

De skal leke med mungoen, om det så er det siste de gjør.

Ingenting kan stoppe dem.

Ikke engang at han har forsvunnet.

De fortsetter å lete...

"En leppebjørn!"

"Jeg visste at han var der inne. Det var bare en bjørn."

Leppebjørnmora kjøler ned ungene sine-

og lar dem drikke av spyttet sitt.

Hun beskytter også ungene mot denne karen, -

en uvelkommen frier utenfor.

Mora gjemmer ungene godt til han går, eller...

"Det får være godt nok."

Han er ikke død, han sover bare.

Hver morgen drar flokken fra Castle Rock for å lete etter frokost.

Maya kan ikke koste på seg å være kresen.

Ikke vær redd, Bambi står ikke på menyen.

Og ekornet vil ikke gi fra seg maten sin.

Men kanskje dette kan være noe?

Han er nesten 40 år gammel, -

- og bestefar rører bare på seg når gruppen sier at det er verd det.

Det betyr "bingo" på apespråk.

Men gjett hvem som kom fram først.

Sopp er som potetgull for søstrene.

Når de har begynt å spise, kan de ikke slutte.

Maya venter. Sånn er det å stå bakerst i køen.

Når det blir hennes tur, er det ikke noe igjen.

Midt på dagen er det glovarmt.

"For mye lunsj."

Det er allerede bestefars fjerde høneblund i dag.

Raja og søstrene nyter overklassens søte drømmer.

Maya derimot...

Søstrenes barn føler ikke for å sove.

Maya er et perfekt klatrestativ.

Hun skulle gjerne protestert, men slår hun søstrenes barn, -

får hun store problemer.

Maya må bare holde ut.

Selv om de bruker halen hennes som tauhuske.

Det gjør nok vondt.

"Hei, unger. Ikke ødelegg håret."

De er bare en måned gamle, men de kjenner allerede Mayas plass.

Og den er ikke der oppe.

Så de kan stikke fingeren i Mayas øye flere ganger...

...og lete etter mat i munnen hennes. Det er uforskammet.

Maya får aldri leve det gode liv, men hun får en pause av og til.

Som avkopling besøker de de mindre sofistikerte søskenbarna bladapene-

og behandler dem som kjæledyr.

Det senker blodtrykket og roer nervene.

Bladapene har ikke noe imot det. Kanskje de ikke merker det engang.

De er ikke de skarpeste knivene i skuffen.

Er du på jakt etter en morsom og stimulerende lekekompis, -

bør du nok lete videre.

Men en gruppe med intelligente aper-

- er veldig vanskelig å snike seg innpå.

Maya steller pels, men flokken speider alltid etter farer.

Alarmen går.

Det var nære på, og det minner Maya om-

- hvorfor hun aldri kan forlate flokken.

Livet på bunnen kan være vanskelig, -

- men å leve alene ville vært for farlig.

Maya kan ikke dra sin vei, men det kan skje noe bra.

Han heter Kumar.

Sju kilo kjekk ape.

Alle unge hanner forlater flokken for å finne et permanent hjem.

Maya ser han.

Kumar flørter med Maya.

Ser Raja at Kumar flørter, vil han jage bort nykommeren.

Kumar kan ikke bli kastet ut nå.

Det er paringstid.

Hannene i skogen viser seg fra sin beste side.

Kumar er ikke noe unntak.

Men han har et problem.

"Der er Raja igjen. Han vil ha Maya for seg selv."

Vet Kumar sitt eget beste, ligger han lavt.

"Ingen her, håper jeg."

"Jeg venter bare på en venn."

Maya er smart nok til å late som at hun ikke bryr seg.

Rajas posisjon som alfahann gir han førsteretten til alt.

Raja hilser ikke på Maya engang.

Men gjett hvem som kommer når hun får en beundrer.

"Nå er han plutselig interessert."

"Kom igjen, Kumar. Ta det med ro."

Kumar må prøve noe annet, som kanskje...

"Jeg vet ikke. Det samme på den andre siden av treet."

Blås i det. Maya vet når noe har potensial.

Raja er opptatt av noe annet, og Maya tar saken i egne hender.

"Hvor ble det av henne? Vent litt nå..."

Raja vet at han har blitt lurt.

Kumar burde ligget lavt.

I stedet går han modig tilbake til gruppen, rett fram til Raja.

Hans medsammensvorne bidrar med musklene sine.

Kumar blir jaget bort.

Maya ser på når han drar. Det betyr at de må ta farvel.

Maya kommer tilbake, og Rajas sinte blikk følger henne.

Det er som vanlig igjen.

Det virker i hvert fall sånn.

Et halvt år senere har det skjedd noe som forandrer alt.

Maya har født Kumars sønn.

Velkommen til verden, Kip.

Maya er fylt av ubetinget kjærlighet.

Hun er fortapt i spebarnet sitt.

For å få nok melk kan ikke Maya lenger blåse i å spise.

Det blir vanskelig å passe på Kip når Kumar ikke er her.

Søstrene har et nettverk av barnevakter.

For ikke å snakke om farens støtte.

Maya må klare det på egen hånd.

Nå, mer enn noensinne, må Maya klatre i rang og beseire systemet.

Sønnens framtid avhenger av det.

Lille Kip ble født like før... monsuntida.

Trodde du det var vanskelig å ta seg av en nyfødt, -

- så prøv å gjøre det når det høljregner i flere uker.

Castle Rock hadde vært et perfekt sted for et spebarn, -

men det er reservert til VIP-apene.

Deres erfaring med regn er begrenset.

Kip ville hatt det mye bedre under taket.

Maya kan bare riste det av seg og prøve å unngå at Kip blir for kald.

Få av dyrene i kongeriket liker regnet.

Elefantene kan i hvert fall legge våt leire på ryggen.

Den fungerer som solkrem når den tørker.

Monsunvinder fra Himalaya-

har gitt mer regn de siste ukene-

enn gjennom resten av året i alt.

Vannet renner dypt ned i jorda.

Om noen måneder gir det en overflod av frukt.

Men til da...

Det skjer bare i noen få timer hvert år.

Flere tusen termitter med vinger flyr av gårde for å starte nye kolonier.

For makakene er det alle festmåltid på én gang.

For Maya har termittene de to beste egenskapene som mat kan ha:

De er gode, og det kryr av dem.

Ikke engang søstrene kan holde dette festmåltidet for seg selv.

Maya har en helt egen tue i dag.

Og mer mat til Maya gir mer melk til Kip.