Human Planet

Bare en skapning har klart å slå

seg ned på alle steder på jorden.

Den skapningen er oss.

Vi bruker vår oppfinnsomhet

til å overleve på ville steder,-

langt vekk fra byens lys,

midt i naturen.

Dette er den menneskelige planeten.

Øverst på vår planet ligger et av

de mest avsidesliggende stedene:

Arktis.

På vinteren fryser området til is

og er mørkt i flere måneder.

Det er ingen trær

og ingen planter å spise her.

Vi mennesker ble ikke skapt

for slike fiendtlige landskap.

Likevel bor det

fire millioner mennesker her.

Overlevelsen avhenger av kunnskap

om verdens mest fiendtlige miljø.

Det er starten

på et nytt år i Arktis.

Etter måneder med mørke, kommer

solen til det frosne området.

For inuittene i Saattut på Grønland

betyr det starten på jaktsesongen.

Innbyggerne får nok dagslys

og flere muligheter.

De kan ta seg

langt vekk fra byen.

De reiser langs hundrevis av mil

med is til sine jaktmarker.

Takk, det kommer jeg til å trenge.

I dag må Amos Jensen og sønnen

Karl-Frederik mate hundene sine.

Hundene deres er viktige.

På denne årstiden er hundespann

deres eneste transportmåte.

Hundene mine er viktige for meg.

En jegers overlevelse avhenger

av at hundene får godt med mat.

Jaktturen kan ta tid.

Så far og sønn trenger

noen goder hjemmefra.

Eller kanskje

til og med selve hjemmet?

For å finne næringsrik hundemat-

må Amos og Karl-Frederik

reise mange kilometer over isen.

De er ute etter et arktisk

en håkjerring.

Isen må bare være fem centimeter

tykk for å tåle vekten deres.

Denne isen er en meter tykk

og tåler en jumbojet.

Amos vet at håkjerringer

liker hvalkjøtt.

Han vet også at de bor

i de dypeste vannene.

Mennene og hundene

må vente på at noe skal nappe.

De stakkars hundene trenger mat.

Jeg håper virkelig

vi får noe i morgen.

Temperaturen synker

til 35 minusgrader.

Hundenes tykke pels

holder dem varme.

Uten hytta si ville Amos

og Karl-Frederik fryst ihjel.

Det er på tide å se

om hundene får spise i dag.

Vi har noe!

Han kjenner fiskelinen vibrere

og vet at de har noe på kroken.

Den er stor.

Men han vet ikke om det er en hai

før de får den opp.

Den er så dypt nede at de må trekke

linen i hundremeterlengder.

De drar fangsten opp

utrolige 800 meter.

Det er nesten dobbelt så langt

som Empire State Building.

Så tungt!

Får jeg se...

Den er stor!

De har fanget håkjerringen

de hadde håpet på.

Jeg har aldri sett en så stor hai!

Se på finnene!

For en hai.

Håkjerringen er

den eneste arktiske haien.

Det er et av de største rovdyrene

i disse havene.

Forskere har funnet rein

og til og med isbjørn i den.

Vi får ikke en gang finnen

ut av hullet.

Haien har tvunnet fiskelinen

rundt halefinnen.

Slik pleier man ikke fange hai,

men en fangst er en fangst.

Den får ikke plass i hullet.

Nei, vi må gjøre det større.

Vær forsiktig, tennene er skarpe.

Amos og Karl

klarer ikke å løfte haien alene.

De får hjelp av hundene.

Haien er fire meter lang

og veier over et halvt tonn.

Det er den største

de noensinne har fanget.

Men den er bare nok

for de 20 hundene i to uker.

Hundene må ha godt med mat for at

grønlenderne skal jakte og fiske.

Jeg kan ikke forestille meg å

ikke se hundene mine daglig.

De betyr så mye for meg.

De er min arv til mine barn.

I Arktis er båndet mellom

mann og hund veldig viktig.

Vi hadde nok ikke kunnet bosatt

oss her uten våre beste venner.

Året går videre og det gjør

også kampen for overlevelse.

Det er mars, men Nordishavet

er fortsatt dekket av is.

Et område fire ganger

så stort som USA er dekket av is.

Isen kopler sammen

Europa og Russland,-

og Russland og Nord-Amerika.

Her i det kanadiske Arktis-

har folk en unik innsikt

i hva som finnes under isen.

I Kangiqsujuaq i nordøstlige Canada

vokter Lukasi Nappaaluk strømmen.

I morgen skaper vårjevndøgnet

årets mest ekstreme tidevann.

Det medfører en fantastisk

mulighet til et måltid.

Ingenting kan vokse i inuittenes

land. Vi kan ikke dyrke noe.

Men vi inuitter vet noe...

Nippfloen åpner en dør til

en hage av sjømat under isen.

Man må bare vite hvor den er.

Lukasi og vennene foretrekker

snøscooter fremfor hundespann.

De tar ikke med

tak over hodet heller.

Alt de trenger for å beskytte seg

mot været finnes under dem.

De eldste fortalte viktigheten

av å kunne bygge igloer.

Om man er ute og jakter-

og ikke kan bygge en,

så fryser man ihjel.

Selv om det er 45 minusgrader ute-

kan kroppsvarme varme opp

en iglo til 16 plussgrader.

Det er 60 grader

varmere enn utendørs.

De yngre generasjonene

har glemt hvordan man gjør dette,-

men jeg håper kunnskapen

vil komme tilbake.

De trives i igloen. Nå må

Lukasi og vennene vente.

Før de kan jakte

må noe utrolig skje.

Tidevannet under isen

er på vei ut...

Og ut.

Den flytende isen

synker utrolige 12 meter.

Den avdekker havbunnen, og

forhåpentlig det de er ute etter.

Lukasi og vennene tar seg

under isen så raskt som mulig.

De har en halv time på seg

før tidevannet kommer tilbake.

Det mest skremmende vi gjør

er å ta oss under isen.

Verden under er ustabil.

De enorme isblokkene

støttes ikke av vannet nå.

De kan kollapse når som helst.

Dette er det eneste stedet i verden

der tidevannet er ekstremt nok-

til at folk tør å ta seg ned

under havisen.

I et kammer som nylig har ligget

under vann finner de det de vil ha:

Muslinger.

Så mange de kunne ha håpet på.