The Dark Half

Miss Bird...

sa...

muntert.

Gjør dette at du føler deg rar, gutten min?

Du føler deg ikke svimmel? Som om du kunne besvime?

- Nei, sir - Fint.

Jeg vet det er skrivingen, Thad.

Alt dette startet samtidig med at du begynte på historiene dine.

Du sitter i mørket, myser for å se.

Kunne ikke det stemme? Kunne ikke alt skyldes overanstrengte øynene?

Muligens. Men disse lydene, disse fuglelydene han hører.

Av og til kan en lukt eller lyd være tegn på mer enn overanstrengte øyne.

Jeg tror ikke dette er akutt, men vi må passe på, Thad.

- Tenkt å bli forfatter, eller? - Ja, sir.

Hvis han er så målbevisst, burde dere kjøpe skrivemaskin.

Vi har tenkt på en brukt.

Vi har spart til den.

Kanskje vi bare burde kjøpe den, hva, Thad?

Halv åtte, Thad. Du kommer for sent til bussen.

Kom igjen, tøff en.

Thaddeus.

Du verden. Alt dette på én morgen?

HER ER DET TIGRE Av Thaddeus Beaumont

Thaddeus.

Polly! Det er noe galt med Thad Beaumont.

Hold dere på plassene. Hold dere på plassene.

Thad? Hva er det, gutten min?

Tre ganger fem centimeter åpning oppe til venstre i fremre del av kraniet.

- BT stabilt på 120 over 80. - Jeg åpner.

- Å, jøss. - Svak uregelmessighet.

Hilary! Vær så snill og husk hvor du er.

Normalt åndedrett på 65.

- Få inn en annen. - Hva i allverden er det?

Ingenting. En gang var det en tvilling.

- Nå er det ingenting. - En tvilling?

Ufødt, men absorbert inn i organismen.

Vi fortsetter med 18 enheter valium, pakkede celler.

Her har vi et øye,

en del av et nesebor,

to tenner.

Det er et lite hull i en av tennene.

For et år siden var dette under mikroskopisk størrelse.

På en eller annen måte har den blitt aktiv. Den greia begynte faktisk å vokse.

- Utrolig. - Ikke spør meg hvorfor.

Det eneste jeg vet er at vi har funnet en svært sjelden type svulst.

Det var nære på, folkens, men jeg tror vi rakk det akkurat.

Jeg registrerer en svak stigning i blodtrykket.

PAUSEROM SYKEPLEIERE

Hva i helvete...?

23 ÅR SENERE

Nydelig i Atlanta, ingen forsinkelser. Dallas, Fort Worth, noe tordenvær.

Vær oppmerksom på dårlig vær i dette området. Det kan bli tornadoer.

Kraftig tordenvær i de sentrale delene av Rocky Mountains også.

Skatt, kan jeg... Kan mamma få den? Takk skal du ha.

William. Ikke... ikke gjør det, kompis.

- Beklager. - Den fødte redaktør.

Det er ikke så ille, vel?

Det er nok det. Ett sekund. Jeg har noe til deg.

Jeg oppfører meg som en skikkelig kløne.

Her. Lek med disse.

- Hva synes du, mamma? - Et øyeblikk. Jeg er på siste side.

- Ikke noe særlig? - Ikke noe særlig?

- Det er storartet. - Det er ikke så mye der.

Jeg er oppe hele natten og har ni lusne sider.

- Ni perfekte sider. Det er flott. - Men er det noen bestseller?

Hvem bryr seg? Det kommer til å bli en stor bok, Thad.

Du gjør det. Du gjør det faktisk virkelig.

Det er ikke lett for meg.

Vi er mennesker. Flertall.

Alle her er to adskilte personligheter.

Det er den ytre personligheten, den vi viser verden.

Ufri, engstelig...

Ofte en notorisk løgner.

Og så er det den indre personligheten.

Den sannferdige.

Lidenskapelig, uhemmet, til og med vellystig.

Og de fleste av oss holder den indre personligheten bortgjemt, innelåst.

Men den skjønnlitterære forfatter må ikke skjule den, må ikke hindre den i noe.

Han kan slippe den ut, ta den åpent frem, la den leve.

Faen, han kan gi den bilnøklene, la den kjøre!

Ja!

Faktisk, så må han gjøre det.

Det er helt nødvendig. Forfatteren må slippe den indre personligheten løs.

Han må la den få en stemme i sitt verk ellers blir selve verket ufritt.

Engstelig. Uten lidenskap.

Det blir en haug med løgner.

Jeg tenker vi gir oss. Jeg arbeidet hele natten.

Den indre personligheten holdt meg våken. Jeg...

Fortellingene deres skal leveres på onsdag. Ikke glem det.

Kan du signere boken din for meg?

Bare skriv til Fred. Fred Clawson.

- Det er ikke min bok. - Er det ikke?

Nei. Se her.

Det bildet er bløff.

Navnet også. "George Stark."

Bløff.

Jeg vet alt sammen.

Det er min tur til å være fortelleren, OK?

Vi har denne forfatteren. La oss kalle ham "Beaumont".

Han skriver et par intellektuelle bøker om japper og homser.

Kritikerne roser den, men ingen kjøper, så han forandrer stil.

Han begynner å skrive om damer og tøffe typer.

- Han dikter opp en ondskapsfull type. - Machine.

- Ja. - Alexis Machine.

Han kaller seg George Stark, så moren hans ikke får vite at han skriver sånn dritt.

Setter et falskt bilde på baksiden, pang! Selger en million eksemplarer.

Så skriver han tre sånne til. Bang, bang, bang. Han blir rik.

- Ikke så rik. - Rik nok, tenker jeg. Rik nok.

Så, hva skal han skrive nå?

En fin, fet sjekk, hvis han vil at jeg skal holde kjeft om dette.

Og hvis han ikke vil?

- Om han ikke bryr seg om hva du gjør? - Han vil. Han bryr seg.

Hvis ikke, gjør menneskene rundt ham det.

De holder en god bløff gående her.

Det er en million amerikanere der ute som bare venter på å betale sine 29 og litt

for at George skal gi dem ståpikk igjen.

De tror på George Stark. De tror han skriver om dritt han har greie på.

Finner de ut at de har blitt holdt for narr, forsvinner de 29 og litt tilbake i lommen.

Og jeg tror ikke du eller folkene rundt deg vil ta den sjansen.

- Hvordan fant du ut dette? - En jente som jobber for forlaget ditt.

Jeg bor i New York. Hun fortalte hele historien. Som Machine sier i boken din.

"Klokken ni kom hun. Klokken ti ga hun alt."

Jeg har skrevet om drittsekker før, men ingen så foraktelige som deg.

- Kanskje du bruker meg i en bok en dag. - Det gjør jeg.

Og jeg skal sørge for at du lider.

Før du dør.

Hei, jeg må rekke en buss tilbake til New York.

Tenk over det.

"Til Fred"?

Ja.

Hør, snakk med folkene dine, Vurder verdien av å holde dette unna avisene.

Jeg ringer deg om et par dager, så kan vi forhandle om betalingsplanen.

Og takk for autografen.

Ikke bli sprø på grunn av dette. Vi finner ut en måte å håndtere det på.

Det er bare sånn en krenkelse. Hvem trenger sånn dritt?

OK, kom igjen. Du må hjelpe meg. De er våkne begge to.

Hvem er den skjønneste gutten?

Hvem er helt våt?

Sånn ja.

OK, et øyeblikk, dikke-dikke.

Jeg vet hvordan du kan bli kvitt fyren, slå ham skikkelig ut.

Jeg vil gjerne slå ham skikkelig ut.

Den lille drittsekken. Den fordømte lille drittsekken. Lille rotte.

Jeg burde drept ham. Det ville Alexis Machine gjort.

Skjært av ham pikken og stappet den i rottekjeften hans,

sånn at når de fant ham, ville de vite at han var en tyster.

- Hvordan kan jeg slå ham ut? - Gå til pressen selv.

Fortell dem at "Jeg er George Stark."

OK, kom igjen.

Spis godt. Hvis jeg gjør de sprø greiene moren deres snakker om,

må vi snart leve på kattemat.

Jeg tror Thad Beaumont kan selge nok bøker til å holde familien borte fra gaten.

Hva synes dere, hva? Er det på tide å si "Ha det, onkel George?"

Ja.

Da er det vel enstemmig.

Ha det. Ha det.

Å, nei.

- Pokker! - Det er greit.

- Jeg tror jeg har stekt den litt for lenge. - Nei da, det blir bra.

Så sånn er det, Rick. Det ser ut til at å gjøre det offentlig kjent er riktig.

Jeg må bare vite at det er greit for dere. Dere tjener mer på Stark enn jeg.

Vel, greit, hvis dere ikke vil jeg skal gjøre det, skal jeg tenke mer på det.

Ja.

Ja... Nei, absolutt.

Ja, klart vi har.

- Miriam? Hva, er hun der? - Tuller du?

Er dere sammen igjen?

Slett ikke. Vi har bestemt oss for at skilsmissen skal fungere.

Men hun er fortsatt kompanjongen min. Hun tar biapparatet.

Thad, den nye boken din vinner priser og selger 200000 i hardback.

Hvem trenger Stark? Vi hjelper deg å bli kvitt ham.

Jeg sender ut en pressemelding, du kan ta talkshowene. Jeg sier halleluja.

Du hørte damen, Thad. Vi er med deg 100%.

Ha det, Thad. Kyss barna fra meg.

- Ha det. - Vi snakkes snart.

- Faen. - Han burde ikke skrive smusslitteratur.

Vi har mange som kan tjene penger for oss med slikt.

Jeg liker smusslitteratur. Jeg leser George Stark fordi det er gøy.

Jeg leser Thad Beaumont fordi det er jobben min.

Det er derfor vi bor på hver vår kant av byen.

La oss jobbe.

Så vi dreper George Stark. OK, det er OK. Vi dreper Stark.

Kanskje Beaumonts bøker begynner å selge. Hvem vet?

Det har hendt merkeligere ting. Det har hendt merkeligere ting.

- Du er ikke så glad for dette? - Det er pengene, Liz.

Vi er vant til et ganske bra liv. Å kaste det bort bare...

Vær ærlig. Du vil ikke kvitte deg med George. Du har blitt knyttet til ham.

Ja, vel, er det så rart? Jeg har jobbet med fyren i lang tid.

Jeg er vant til ham. Jeg liker å ha ham her.

Klart. Han lar deg gjøre hva du vil, si hva du vil, være hva du vil.

Han er drikkekameraten din.

Liz, jeg er ikke noen alkoholiker.

- Det er George Stark. - Gi deg, da.

Du skjønner ikke hvordan du er når du skriver de bøkene, gjør du?

- Som å se Jekyll forandre seg til Hyde. - Det er vel litt ekstremt.

Jeg voldtar ikke barpiker.

Thad Beaumont sluttet å drikke. Han sluttet å røyke. Ikke George Stark.

Og det grusomme humøret du er i...

Du sier virkelig sjofle ting noen ganger.

Hør her, jeg er den jeg er, Liz. Alt sammen er meg. Alt er deler av meg.