Time and Water

TIL DE JEG ER GLAD I

HVIS DU FINNER DENNE TIDSKAPSELEN, TRYKK PÅ PLAY

Hallo.

Hallo.

Hallo.

Jeg håper dette når deg.

Vi vil aldri møtes, for vi lever i forskjellige tider.

Jeg kan ikke sende deg en isbre...

...men jeg kan sende deg dette.

Kapselen kan ha vært fylt med slanger fra Amazonas.

Kongeboaen på skuldrene mine tilhører favorittonkelen min, John.

Femten år senere inviterer han meg med på å forske

på paringsvanene til kjempeanakondaen i Venezuela.

Jeg ville ha stått her,

men planene havnet i konflikt med mine egne paringsvaner.

Så jeg blir værende i habitatet mitt her på Island

og skriver poesi og science fiction.

Andri Snær Magnasons bok, Det var en gang en blå planet,

har fått mye oppmerksomhet.

Det er kanskje den mest politiske romanen jeg har lest på lenge.

Hulda.

Der borte er brefronten, se. Oi.

Der borte er isbreen.

Der borte.

Det første jeg sender, er en historie jeg pleide å fortelle mine egne barn.

Den handler om hjemmet vårt.

Først var det tomrom.

Så møtte ilden isen.

I kaoset steg Auðhumla, en ku laget av frost og snø.

Fra kroppen hennes kom hundrevis av isbreer...

...som skar ut fjell og daler.

Fra jurene hennes rant fire elver som næret verden.

Isen hennes slo seg ned her på Island,

og Island ble et hjem for oss alle.

Vi har levd med isen i 1000 år.

Smil!

"Ísgland"... Ísgland?

- Er det riktig? - Ja.

- Bra jobbet. - Island.

Men det var bare begynnelsen, og du trenger mange historier.

Jeg kan filme nordlyset. Jøss.

Se, det beveger seg.

- Jøss. Det forsvant. Jøss. - Det er over oss nå.

Jeg vet ikke hvor gammel du er når du får dette.

Jeg er 53 og snakker med deg fra året 2026.

Og sånn ser Island ut nå.

Jeg tror ikke jeg har sett noe så vakkert før.

- Hva synes dere, jenter? - Det er fantastisk.

Dette er en vakker vei.

- Andri, er du med? - Ja.

Min kjærlighet til dette stedet kommer fra de som oppdro meg...

...foreldrene mine...

...og besteforeldrene.

Vi er en familie av først og sist.

Bestefar Jón var den siste i en 1000 år gammel slekt

som ble født på gården.

Bestemor Dísa var alltid den første til å le.

Og bestemor Hulda var den første kvinnen på Island som fløy.

Bestefar Árni var en av de første til å utforske Islands isbreer.

Men jeg ble den første som tok farvel med noe...

...vi ikke trodde vi kunne miste.

Gratulerer med dagen

Gratulerer med dagen

Det er 2019.

Det yngste av mine fire barn, Hulda, blir elleve.

Jøss!

Og min siste besteforelder, også kalt Hulda, lever fortsatt.

Det er høye forventninger å leve opp til, Hulda.

Vi Huldaer.

Bestemor Hulda hadde vært gift med bestefaren min, Árni, i 60 år.

Nå begynner det de elsker høyest i verden å dø.

I 2014 var Okjökull den første isbreen som forsvant grunnet klimaendringer.

En begravelse til minne om den vil bli holdt i august.

Denne begravelsen er den første av sitt slag i verden.

En begravelse for en isbre føles surrealistisk,

som om følelsen av hjemme svinner hen.

Jeg samlet på besteforeldrenes isbrehistorier så lenge jeg kan huske.

Og nå ser jeg dem plutselig i et nytt lys.

Jeg har en trang til å samle dem alle,

i den tro at de kan være nyttige for fremtiden.

Dette er favoritten min.

Hvordan besteforeldrene mine forelsket seg på isen.

Dette er opptakene deres.

Her er de på bryllupsreise i 1956.

Og her er de i 2004, 2010...

...og 2017.

Fra ung alder hadde jeg lyst til å dra til fjellene.

Om våren begynner jeg merkelig nok å lukte isbre.

- Hva er lukten av isbre? - Jeg kan ikke beskrive det.

Det var noe spesielt.

Det var bare en spennende lukt.

- Og når møttes dere? - Det var et fjellklatrermøte.

Jeg likte henne med en gang.

Jeg pleide å si til mamma:

"Skulle ønske jeg var gutt, så jeg kunne gjøre ditt og datt."

Ha flere eventyr.

Jeg var klar for alt.

Árni sier til meg: "Vi skal opp på Vatnajökull."

Og jeg spør: "Kan jeg bli med?"

Lokale skiløpere spurte om jeg var gal som tok med en kvinne til Vatnajökull.

Det er helt latterlig!

Den største isbreen er Vatnajökull.

Den dekker rundt en tolvtedel av Island

og er Europas største isbre.

Turer opp til Vatnajökull er risikable,

kun for velutstyrte og erfarne fjellklatrere.

Vi tilbrakte en hel uke på isbreen.

Vi har ikke skilt lag siden.

Vi giftet oss på en fredag,

og tidlig neste morgen dro vi på en tre ukers tur.

Etter det dro vi ofte til Vatnajökull

med Iceland Glaciological Society.

Dette var starten på undersøkelsene.

Det var samme målinger som de gjør i dag.

- Frøs dere? - Nei, aldri.

Vi var nygifte.

Anser dere isbreen som deres andre hjem?

Ja.

Det er en annen verden på toppen av en isbre.

Alt er hvitt.

Det er endeløst.

Hvor gamle er dere nå?

- Jeg har glemt alt. - Du blir 95, min Árni.

- 95? - Ja.

- Ja, hold styr på det for meg. - Ja, det gjør jeg.

Fullstendig.

Det gjør du alltid.

Jeg vet ikke hvordan jeg hadde gått gjennom livet

om jeg ikke hadde henne.

Jeg vil at du skal kjenne isbreer som besteforeldrene mine gjorde.

Som jeg gjør.

Det er sånn en isbre høres ut.

Du kan ikke helt se det, men den beveger seg.

Når snøen hoper seg opp lenge nok, år etter år,

blir isen tung og begynner å bevege seg under sin egen vekt.

Den bevegelsen er det som definerer en isbre, is som har blitt levende.

Isbreens liv utfolder seg i geologisk tid,

over århundrer og årtusener i stedet for måneder og år.

Blå er fargen på den gamle isen.

Jo dypere blå, jo dypere tid.

Så lenge vintersnøen overgår sommersmeltingen, fortsetter isbreen.

Denne syklusen gir liv til landet.

Besteforeldrene mine trodde isbreer alltid ville være der.

Det trodde jeg også.

Men en dag i 2014 er dette på nyhetene.

Okjökull var på et fjell på Vest-Island.

Den var kjent som Islands minste isbre,

men den vil ikke lenger bli ansett som en isbre,

for glasiolog Oddur Sigurðsson er på vei opp fjellet

for å utstede en dødsattest for isbreen.

Jeg skrev at dødsårsaken var ekstrem sommervarme.

Okjökull var bare rundt 700 år gammel da den døde.

Så et spedbarn blant isbreer.

Rundt år 1900 var den på omtrent 15 kvadratkilometer.

Men de siste 15 årene

har den krympet raskere enn jeg trodde isbreer kunne krympe.

Det har gått bemerkelsesverdig fort.

Den beveger seg ikke lenger, så det er "død is".

Jeg lurer på om en isbres død virker like historisk for deg som for meg.

For meg kollapset horisonten.

Fremtiden vi ble advart om, er ikke lenger fjern, den er her.

Tiden renner ut.

Første gang jeg følte det sånn, plukket jeg opp et kamera.

Og, uten å vite det, begynte jeg å lage denne tidskapselen til deg.

Det er 1997.

Kjæresten min Magga har nettopp født vårt første barn, Hlynur.

Dette er Hlynurs første bad med moren sin.

Er det ikke vakkert?

Samtidig forteller bestefar Jón oss at han kanskje er døende.

Så vi kommer alle løpende til huset hans ved kysten.

Her har vi fire generasjoner på gresset.

Arvingene til tronen.

Den eldste mannen med eldste sønn, sin eldste sønn og sin eldste sønn.

Den eldste av dem alle.

Se så kul han er.

Jeg er ikke klar til å ta farvel.

Tidligere den sommeren begynte jeg å jobbe i Nasjonalarkivet,

et sted som bevarer Islands eldste nedtegnelser.

Hvert arkiv er en portal som sender meg til en annen tid.

Jeg reiser gjennom Eddaene til 1220,

da mytene våre om guder og kosmos først blir transkribert.

Landnåmaboken tar meg til 874 da de første menneskene slo seg ned her.

Nå er jeg i 1862, i et folkeeventyr om alver.

Her har en alv lokket en gjeter inn i hjemmet sitt blant steinene.

Så lander jeg i stua til en gammel kvinne født i 1918.

Hun synger en av Islands eldste kunstformer,

sangdikt kalt rímur, det islandske ordet for rim.

Rímur føles som en sånn oppdagelse at jeg deler det på TV.

Jeg hadde aldri hørt noe lignende.

Men da jeg begynte å høre på teksten, inneholdt den stor sorg.

Den handlet om kollapsen av gamle tradisjoner.

Mens jeg hørte på den konstante repetisjonen og rytmen,

ble jeg fortryllet av den.

Jeg spiller det for sønnen min når han blir urolig.

Han roer seg så snart melodiene starter.

Hun synger sønnen min i søvn

og gjenoppliver en verden som var tapt for meg.

Vi filmer ham nå, når han ikke kan gjøre noe.

Og når han begynner å snakke og er morsom,

tar vi ingen bilder av ham.