Diagnosis

Det er et sted som kalles Det forjettede land.

En gang en fantastisk by med fabrikker og revolusjon.

Mektig nok til å endre skjebnen til folk.

Den byen forsvinner.

Mange innbyggere flyttet ut, men noen ble værende.

Legg deg komfortabelt ned. Ro deg ned.

Pust dypt.

Pust inn.

Pust ut.

Pust inn.

Pust ut.

Pust inn.

Pust ut.

Når du hører et spørsmål så svar umiddelbart.

Uten å tenke.

Husk at hvert svar er like bra og like viktig.

Hvis byen var et dyr, hvilket dyr ville det vært?

En kameleon.

Fordi den endrer form og farge avhengig av humøret.

Kameleoner blir ofte grå, spesielt når de er syke.

De syke har ingen farger, de er bare nedtonede.

Den hadde vært en okse, fordi den alltid minner meg om hardt arbeid.

Men en såret okse.

Hvorfor såret? Fordi…

denne byen alltid har hatt mange åpne sår.

For meg er den en termitt.

-En termitt? -Ja.

-Kan du forklare? -Ja. Det er fordi

en termitt for det meste består av munn. Den minner meg om et tre som blir fortært.

Du er så oppgitt.

Kan ikke helt være deg selv.

Du føler at du blir fortært.

Spøkelser. Det er mange spøkelser her.

Du ser dem overalt der du går.

Andre byer er sunnere, du vet, ikke så…

Der føler du ikke

alt har gått til spille.

Jeg har ikke følt noe varme her.

Selv om jeg tilbrakte mine beste år her, vet du?

Hvis byen var en farge, hvilken farge ville den vært?

-Blå. -Hvorfor?

For jeg ofte ser på himmelen.

-Hva heter du? -Damian.

-Damian? -Ja.

Jeg bruker navnet ditt.

Vet du hvorfor du er her?

-Her? -Ja.

-Nå? -Ja.

Jeg ville bare.

Hvem er der?

Stemmen min er fantastisk. Det var raskt.

Hva faen snakker du om?

-Kult. -Seriøst?

-Melder du ikke med Grażyna? -Jeg har ikke tellerskritt igjen.

-Jeg ga henne nummeret mitt. -Har hun meldt deg?

Nei, fordi hun ikke vet om jeg vil svare.

Dating begynner alltid med at folk lyver hele jævla tiden,

spør hva du gjør og sånn. Folk lyver hele tiden.

Og når de faktisk er sammen,

viser de sitt sanne jeg.

-Skjedde to ganger for meg. -Jeg ble akkurat forelsket. Akkurat nå.

Det er øyeblikket.

-Tror du at hun vil gå på date? -Nei.

-Nei? -Nei.

Det er en jente du kjøper en dyr drink til.

-Ikke den typen du ber ut for en øl. -Nei. Hun vil ikke drikke en billig Tatra.

-Ikke i en bakgate. -Eller en trapp.

Frykt utslettet…

akkurat alt inni kroppen min.

Jeg var til og med redd…

De første dagene.

Følte meg forvirret, lurte på hva som kom til å komme.

Ville jeg kunne sovne? Ville jeg våkne eller ikke? Du vet aldri.

Jeg visste ikke hvem jeg delte celle med, om jeg ville være alene eller ikke.

Ville jeg våkne eller ikke?

Ville jeg bli slått om morgenen, på kvelden eller ettermiddag?

Jeg visste ingenting, jeg bare levde dag for dag.

Jeg har alltid lurt på hvordan det er inni, skjønner du?

Endelig fant jeg det ut…

da jeg krysset fengselsmurene.

Tenk deg at byen er et menneske.

Hvilket kjønn er det?

Jeg tenker at den er en kvinne.

Og jeg tenker at…

Hun er litt distrahert. Hun har ikke…

I den feminine kroppen hennes

handler dette tvangsaktig mot henne selv.

Tvinger henne til å gjøre ting som er…

ikke til byens beste.

Jeg vet ikke hvor engstelig hun er, hva hun er redd for.

Disse tvangshandlingene døde ikke ut. Alt det gale som har skjedd her…

Ydmykelsen… Den henger igjen.

Hva slags elskerinne er byen?

Jeg tror det er mye skam,

når det gjelder sex i Łódź.

Seksualiteten er litt selvbevisst.

Kanskje fordi hun ikke er så vakker,

grå på en måte, litt vill.

Hun er ikke kjærtegnet,

ikke søt.

Hun er bare middelmådig.

Hun skiller seg ikke ut fra mengden hva gjelder utseende.

Selv om hun vet hvordan hun er, tar hun ikke til takke med noe.

Alt er ikke nok.

Jeg hadde på meg en rød genser og en karmin-leppestift.

Jeg hadde en ung beundrer, som minnet meg om en kjerub.

Han anklaget meg stadig.

Ja, jeg ble overrasket, og spurte ham:

"En ungdom som liker eldre damer?"

Jeg vet ikke hvorfor jeg spurte.

Han svarte: "Nei, ikke eldre damer, bare deg."

Jeg tenkte: "Så dristig!"

Og så kysset han meg lidenskapelig på leppene.

Leppene mine var veldig karmin

og han så ut som han var 18. Jeg prøvde å tørke leppestiften fra leppene hans.

Jeg tenkte: "Han er så ung…"

Og jeg følte meg umiddelbart skyldig.

Jeg må virkelig være sammen med noen.

Bare når jeg er sammen med noen,

når noen bestemmer seg for at de vil være sammen med meg,

det lar meg leve, og det som gir livet mitt mening.

Det er drømmen min, selv om…

Jeg bruker ikke så mye energi på det som jeg burde.

Å starte en familie.

Å gå gjennom livet sammen med noen.

Å alltid kunne dele de minste gledene

og de største gledene i livet med noen andre.

Treffer du noen?

Det er en jente som jeg virkelig liker å snakke med.

Hun er ikke smellfin,

men hun er ikke stygg heller.

Jeg tror at hun er tilsvarende meg.

Faen, det er så kult!

Herregud, så flott!

Ja!

-Jesus, holder du deg fast? -Ja.

Vet ikke hva jeg holder fast til, men jeg gjør det.

Er det et seriøst forhold?

Det har potensiale, men jeg er ikke sikker ennå.

Noen ganger stiller jeg meg et spørsmål:

"Vil du være sammen med den jenta eller med noen jente?"

"Kompis, hva føler du for henne? Gir det mening?"

Jeg mener, samtalene våre er fantastiske.

Ok, hun er kanskje ikke…

Hun er ikke ideelt vakker.

Se deg i speilet, kompis. Er du Brad Pitt? Nei, så…

Gi deg selv en sjanse.

De sa at jeg var vakker som en engel…

Jeg tror jeg var litt fortapt og usikker.

Jeg pleide å late som jeg hadde det bra,

men når det kom til stykket, så hadde jeg det ikke så bra.

Når jeg blir forelsket er jeg tydeligvis interessert, men jeg stikker også raskt.

Var du noen gang klar for å bygge et varig forhold?

Hvis det fantes en mann som var sta nok til å bli hos meg…

En mann som er så…

Kanskje de var like redde for meg som jeg var redd for dem.

Den følelsen førte alltid til andre følelser.

Noe usikkerhet, en slags smerte, en følelse av opprør.

Men jeg ville frigjøre meg fra det, bryte opp og…

Ja…

Jeg tror jeg har såret mange jenter.

Jeg tenkte alltid at jeg kunne hatt noen bedre,

og senere viste det seg at jeg hadde mistet noe veldig verdifullt.

Hvilken del av byen bor du i?

I hjertet, tror jeg.

Jeg ville bo i dens hjerte.

Selv om det noen ganger er et smertefullt sted å være.

Jeg antar at jeg ikke klarte å skape et liv for meg selv.

Jeg ikke er sammen med moren til sønnen min. Vi er skilt.

Og jeg bor sammen med moren min.

Hva slags mor er byen?

Jeg vet ikke, jeg antar at hun er en mor, men streng.

På den ene siden gir hun til de menneskene som bor her,

men på den andre siden så tømmer hun dem, hun tar mye.

Og…

Hun tillater ikke byen å nå sitt høyeste potensial.

Hvordan er moren din?

Hun mister alt som er mest verdifullt i et menneske.

Hennes minne, omsorg…

Hun mister det sakte, og vil miste det til det ikke er noe igjen.

Bare en kropp.

Å ikke elske en slik kveld er synd Du kan lukke hjertet ditt for kjærlighet

Og gjøre det Til det sterkeste av alt du har

På en kveld som denne Er det som om noen kutter alle bånd

Kjærlighet sniker selv inn i hjertene

Å ikke elske en kveld er synd

Når et hjerte mangler et hjerte

Uten den er latter bare en tom lyd

Og vin mister sin smak

Å ikke elske en slik kveld er synd

Når et hjerte verker etter et hjerte

Løft toalettlokket. Selv.

Ikke sitt på den, løft den opp.

Trekk ned trusa nå, mamma.

-Du tisser i den hvite bollen, ikke sant? -Riktig.

Alt sammen på knærne. På knærne, mamma.

Nei. Du trakk ikke ned alle. Under knærne,

eller så tisser du i trusa.

Lavere. Alt sammen. Ta inn hånda og trekk dem ned.

Bra. Du må fortsatt dra ned det tredje paret.