A Plastic Ocean

Betrakt dem begge,

sjø og land.

Aner du ikke en selsom analogi

til noe i deg selv?

Herman Melville, Moby Dick

I 2011 dro journalist, filmskaper og eventyrer Craig Leeson ut

for å lage en dokumentar om den hemmelighetsfulle blåhvalen.

Jeg husker første gang jeg så et bilde av en blåhval.

Det var i et National Geographic-blad.

En tegning av hvalen med et lite menneske ved siden av.

Den var større enn enhver dinosaur.

Åtte år gammel kunne jeg ikke forestille meg noe så stort.

Jeg fulgte dem helt fra jeg var liten med en klar plan

om å filme dem en vakker dag.

Det tok meg 40 år.

Jeg har aldri hatt en dagsorden før...

Dr. Lindsay Porter er sjøpattedyrekspert.

Og Ben Fogle er en britisk eventyrer.

FORSKER

Lindsay, si meg hva slags hvaler vi er på utkikk etter.

I dag vil vi se blåhval.

Det fins to blåhvalarter i området.

- Blåhval og pygméblåhval. - Hva er forskjellen?

Pygmeene er noe mindre enn de andre.

Når du sier "noe mindre", hvor store er de?

25 meter.

Lindsay er så kunnskapsrik

at det alltid er henne jeg forhører meg med om hvaler.

Havstrømmene og bølgene kommer inn og gjør farvannet rikt.

Vi tror det er derfor hvalene kommer hit.

Når du sier "rikt", ser jeg for meg krill, mat, som veller opp...

Ben Fogle rodde over Atlanteren.

Så han måtte være eventyrlysten. Han var en våghals.

Alt første dag så vi dem blåse.

Vi visste at de var der, men de var ikke enkle å komme innpå.

Og halefinnen til værs!

Dyrene kommer opp i 30 km/t under vann,

og kan bli under vann i en halvtime, eller svømme i alle retninger.

Så vi dem, fulgte vi etter og prøvde å nærme oss.

Vi ventet på at de skulle komme opp igjen, men så dem aldri.

Si meg hva vi lytter etter.

Etter hvaler. Du må lytte etter en lavfrekvent, monoton lyd.

Og for delfiner...

Å, hører du det?

- Den lyse plystrelyden? - Det er delfinene vi nettopp passerte.

- Hvor langt unna er de? - Toppen en kilometer.

- Det er langt. - Ja. Det er et stort hav.

- De snakker over lange avstander. - Utrolig.

Vi dro opp og ned åtte mil fra kysten i to uker for å komme innpå dyrene.

Tiden løp fra oss, og vi skulle tilbake til havna.

- Se, se! - Klokka to. Nytt blås klokka fire.

Han skal vise halefinnen...

...og dykke.

Han holder seg nok nede i ti minutter.

De ser ut som godstog. Som gigantiske romskip som bare glir av sted.

Alt hos dem lignet noe jeg har sett

på et fly eller en sportsbil.

Når de dykker, bøyer de seg sånn.

Halefinnen står rett opp, og går rett ned i vannet.

Man hører knapt en lyd.

Oi, se på det! Du store!

Så vakkert!

Det er så vidt vi vet første gang

at noen har filmet en pygméblåhvalkalv under vannet.

Hvor kommer det fra, Alex? Et skip?

Nei, det kom fra en elv.

Vi er i Indiahavet, utenfor Sri Lanka.

Her bedrives det ikke kommersielt fiske på grunn av borgerkrigen.

Strendene har vært stengt i opptil 30 år.

Vi trodde dette var et nokså rent miljø.

Men flytende i vannskorpa og en meter ned fant vi denne gyselige, fæle

emulgerte gørra av olje og biter av... Du vet.

UNDERVANNSKAMERAMANN

Det er fryktelig. Og man ser trådene i garnet henge ned fra det.

Det var et av mine mest ubehagelige dykk.

Jeg tilbrakte hele barndommen i sjøen.

Jeg vokste opp på Grand Cayman,

og vi hadde ikke noe idrettstilbud etter skolen.

Vi hadde ikke engang tv før jeg fylte 13, så havet var lekeplassen min.

Som fridykker var det der

jeg beviste overfor meg selv hva jeg var god for ved å presse meg til det ytterste.

Jeg må ha mest mulig oksygen i blodet,

slik at jeg kan holde pusten i de opptil fire minuttene dykket vil ta.

17. AUGUST 2002

Tanya Streeter forsøker å slå verdensrekorden i "No Limits" for menn.

160 meter er forbi sammenbruddsdybden for ubåtene i 2. verdenskrig.

Tanya Streeter er første kvinne som slår en verdensrekord holdt av en mann.

Ved å presse meg så hardt, lærte jeg om grenser.

Jeg har en ildfull, liten rødtopp, og hun omdefinerer mine grenser daglig.

Endelig ser jeg et poeng ved denne bisarre evnen jeg har

til å, sitat: "se bra ut og holde pusten."

Jeg har muligheten til å gi noe tilbake til havet,

men jeg lærer underveis.

Jeg ante ikke at vi de siste ti årene

har produsert mer plast enn på de foregående hundre.

Halvparten av plastproduktene anses for å være "engangs".

Men tenk på det.

Hvordan kan et engangsprodukt lages av et materiale som ikke kan ødelegges?

Hvor blir det av?

Dette er en brydehval. Den er døende, og trekker sine siste åndedrag.

Herregud.

Det ble funnet seks kvadratmeter med plastduk inni den.

Den klarte ikke spise, og døde av sult.

Fordøyelsessystemet ble blokkert, og den døde en fryktelig, smertefull død.

INDIAHAVET TRE MIL SØR FOR SRI LANKA

Det er et hull i den.

Alt dette er noe av søppelet vi fant blant vrakgodset som flyter rundt her.

Vi får Ben til å gå igjennom. Her er en uåpnet pakke kjeks.

Den har ligget der en stund. Det vokser bløtdyr på den.

Krabber. Det er krabbe inni, bare se.

Ganske pussig.

- Og enda en. - Der nede, ja.

Skrotet som samles i disse farvannene der de ikke kan rense det vekk...

Vi er rundt tre mil fra land.

Den har vært fanget i elvemunningen.

PRODUSENT, HAVMILJØVERNER

Nå har alt skylt ut i havet.

Dette er et av hovedområdene vi leter etter blåhval i.

Dette er midt i deres habitat.

De spiser ved å åpne munnen og suge inn alt i deres vei.

De tar inn mange tusen liter vann...

75000 LITER I EN MUNNFULL

...som de siler for krill og småfisk.

Men de merker ikke forskjell på krill og plast.

Engangslightere. De vil aldri brytes ned.

De vil flyte rundt her svært lenge.

Så brytes de ned i svært små partikler med mindre et stort havpattedyr sluker dem.

Det går ingensteds. Dette er dets nye hjem.

For en kontrast mellom det plastforurensede vannet

og det klare blå vannet rett ved. De kan ikke sammenlignes.

Dyrene fortjener blått hav, ikke den slags dritt.

Jeg begynte å lure på hva som foregikk i andre verdenshav.

240 milliarder liter olje brukes årlig kun til å forsyne USA med plastvannflasker.

Over 90 % av disse brukes bare én gang.

Bare i USA hives det 38 milliarder flasker årlig.

Altså havner to millioner tonn plast på søppeldynger i USA,

og det er bare vannflaskene.

Bare i år vil hvert eneste menneske på kloden

bruke og kaste 136 kg engangsplast.

Det fantastiske ved plast er at det er så holdbart.

Det fryktelige med plast er at det er så holdbart.

Nesten alle plastartikler som noen gang er produsert,

fins fortsatt på kloden i en eller annen form.

Årets plastproduksjon forventes å bli på over 300 millioner tonn.

Halvparten av det vil bli brukt én gang, og så hevet.

Frem mot 2050, når det er nesten 10 milliarder mennesker,

vil plastproduksjonen antagelig tredoble seg.

Problemet med det er at bare en brøkdel

av plasten vi produserer i dag, blir gjenbrukt.

Resten havner i omgivelsene våre, og dekker land og hav som en pest.

Fra du begynte å se på denne filmen

er 8650000 kg plast blitt produsert på verdensbasis.

Tasmania dufter friskt. Det dufter sjøsprøyt.

Primitivt. Det dufter rett og slett naturlig.

Det har verdens reneste luft og vann, ifølge målinger.

Havet er min kirke, mitt tempel,

min synagoge og min moské.

Her er jeg på mitt mest åndelige.

Her jobber jeg, her morer jeg meg, og her grubler jeg.

Dette er også miljøet som utfordrer meg mer enn noe annet miljø jeg vet om.

I oppveksten handlet alt om å utforske pytter i svaberget

på jakt etter småfisk jeg kunne fange, granske og slippe ut igjen dagen etter.

Mor var omsorgsfull og støttende uansett hva vi satte oss fore.

Hun fikk raskt med seg at jeg var fascinert av naturen.

Jeg er fjerdegenerasjons journalist.

Han antas å være på vei til Moskva.

Vi er på en lastebil som frakter ris til Santa Fe.

Vi er ikke på nå, vel? Vent! Oi!

Jo lengre ut fra Katmandu man reiser,

dess verre er visst ødeleggelsene.

Små landsbyer som denne, Sankhu,

var sjanseløse mot jordmassene.

Hjelpemannskapet kommer seg ikke inn i denne byen.

Jeg vokste opp i en industriby.

Jeg husker at etter å ha øvd med surfelivredderklubben,

der jeg var medlem, hadde jeg sviende, røde øyne.

Så da jeg begynte som journalist, ville jeg undersøke årsaken til det.

SURFEKLUBB MÅ OPPLØSES

TILTAK MOT FORURENSING

Vi begynte å teste vannet i Emubukta,

og fant store mengder organoklor, som inneholder dioksiner,

som er kreftfremkallende.

Jeg fremla dette for Tasmanias myndigheter,

som for første gang vedgikk at disse dioksinene fantes, og var farlige.

I løpet av ti år var alle fabrikkene stengt, og nå er det fisk i vannet igjen.

Vannet er blått igjen, og byen er svært vakker.

Vi tror at når vi legger noe i søpla...

HAVFORSKER

...eller når vi hiver det fra en båt, eller på en strand, vil det forsvinne.

"Jippi! All plasten er borte."

Over 80 prosent av plasten i havet stammer fra land.

Selv om du ikke bor ved havet,

er det store sjanser for at plastsøppelet ditt ender opp i havet.

De store sjøer i Nord-Amerika er et godt eksempel.

80 prosent av søppelet langs disse majestetiske innsjøenes bredder er plast.

Søppel som ikke blir på breddene eller synker ned i bunnslammet,

fraktes via kanaler og vassdrag via St. Lawrence Seaway til Atlanterhavet.

De store innsjøene er bare ett eksempel.

Man finner like store mengder plastavfall over hele kloden.

Marseilles, Frankrike