Norway: The Dark Horse (Norges vei tilbake)

Jeg tror ikke noe lag noensinne har hatt større press på seg for å lykkes

enn det norske landslaget i fotball.

Det er folkets lag.

Det skaper noen følelser som du ikke finner noe annet sted.

Når Norge ikke har vært i et sluttspill på så lang tid,

og du til sjuende og sist har det ansvaret,

så er du òg den siste som kvitterer ut. Sånn er det bare.

Ullevaal koker!

Vi får oppleve drømmen om Amerika!

Det er fullstendig kollaps!

Det er fotballhistorie! Det er aldeles utrolig!

Noen ganger lurer du på, hvorfor er du i den jobben der?

Hvorfor skal du ha det så vondt over så lang tid?

Hvorfor gjør du det? Og det tror jeg handler om at

det er en belønning som er hinsides.

En konsentrert Martin Ødegaard.

Det er ny VM-kvalifisering.

Det er forventning, gitt alle tilbakeslagene.

La oss håpe det norske laget har lært.

Norge fillerister Italia!

Vi skal til VM!

Hei, der kommer du, der.

Ut av drosjen.

Oi, oi. Ålreit.

Det her blir avgjort på åtte kamper.

Åtte kamper. Det er det som gjør det her spesielt.

Moldova er første kampen.

Vi konsentrerer oss kun om den, det er alt som teller nå.

Så er det Israel, for vi har ikke to tanker i hodet.

Nå handler det bare om å spise og sove,

og så er vi klare i morgen til å begynne med forberedelsene.

Jeg vokste opp med å høre om skåringen i Marseille.

Sett noen videoer derfra og hørt mange snakke om det,

så det er vel på en måte det eneste VM-minnet jeg har med Norge.

Ja, her bor altså jeg.

Bli med inn. Vent litt da, jeg må bare...

To sekunder. Skrur på lyset og sånn.

Stig på, stig på.

Godt å se alle gutta igjen og komme til en ny kvalik.

Det er mesterskap vi jobber for.

Vi har vært nære mange ganger, men... Ja, det har ikke vært godt nok,

og da er det fint å få en ny mulighet.

Det er den store drømmen, både for oss selv, men også for Norge.

Hele landet hadde hatt godt av å oppleve det.

Største man kan oppleve er å spille mesterskap med landet sitt.

Kom igjen! Nei!

Jeg kommer aldri ut.

Når du tar på deg trøya på samling, så gleder du deg.

Landslaget har alltid for meg betydd ekstremt mye.

Da du var liten, så ble du hypa når det var landskap.

Jeg vil spille mesterskap. Jeg skal gjøre alt for at vi klarer det.

Jeg håper så jævlig at det skjer.

Vi er jo et land som gjør det så utrolig bra i alle slags sporter,

men fotball har vi liksom... Vi har manglet det lille i så mange år.

Å spille på landslaget er et privilegium. Men i tida mi på laget

så har det blitt snakka om 94- og 98-VM,

og at vi aldri har klart å kvalifisere oss.

Jeg husker det glade 90-tallet.

Vi var vel sikkert ikke så klar over at det var en sånn storhetstid.

Og så tenkte vi vel ikke på at det skulle liksom ta 20, 30 år

før den perioden skulle komme tilbake til norsk fotball igjen.

Øyvind Alsaker, kommentator i TV2, formidler av dårlige nyheter.

Ørkenvandringen med det norske landslaget kom jo etter en gullalder.

Det er mål!

Jeg heter jo Egil Roger Olsen, da, men jeg er vel mer kjent som Drillo.

- Hva med Nederland? - De er gode.

Ok, lykke til.

Det er mål! Gøran Sørloth skårer for Norge!

Å, det var morsomt.

Hvor mange kamper på rad på Ullevaal tror du jeg spilte uten å tape?

Jeg spilte 36 kamper på rad uten å tape.

Vi tapte ikke kamper på Ullevaal i 92, 93, 94, 95, 96, 97.

Vi får se. Rekdal er kald som en fisk. Han skårer!

Dette er det største i norsk idrettshistorie. Vi har slått Brasil.

Vi var to ganger på 2. plass på FIFA-rankingen. Den er jeg stolt av.

90-tallet var fantastisk.

Vi var i EM 2000 med Drillos etterfølgere, så ut til å gå bra.

Slik husker vi utgangen av Norges innsats under EM-sluttspillet i år.

Én mann tar nederlaget tyngre enn spillerne.

Norge ligger ennå under de beste landslagene,

det vedgikk Nils Johan Semb, etter at Norge er slått ut av EM.

I 2000, så tenkte vi at ok, en liten nasjon er ute av ett mesterskap,

men vi ville komme raskt til et mesterskap igjen.

Forbannet og frustrert tok en epoke slutt.

Men så er det jo liksom fornektelse. "Nei, men dette snur.

Det er noe galt med Semb. Det må det være, for vi var så gode før."

Sliten og resignert tok Nils Johan Semb farvel som landslagssjef.

Det er en veldig intens jobb. Hele nasjonen følger med deg.

Alle mener noe om jobben din.

- Skjenker til deg. Skal du ha konjakk òg? - Der, ja.

Og så kom Åge Hareide, med stake i det norske laget.

Dette blir ydmykelse! Hva i all verden er det Norge gjør der?

Tett på.

Under Hareides ledelse

har ikke landslaget vunnet en eneste kamp i 2008.

Jeg er ikke skuffa, jeg er forbanna.

Og gradvis, så vokser det fram et nasjonalt traume.

Det er ikke noe gøy. Det er flaut.

Høgmo har fått drømmejobben.

En ære å trene det norske landslaget.

Fløyta gikk. Ungarn jubler.

Norge har nok en gang mislyktes. Prosjekt "Høgmo" gikk skeis.

Høgmo har kasta inn håndkléet og trukket seg som landslagstrener.

Så kom Lars Lagerbäck. En mester i akkurat dette her.

- Spisskompetanse på å kvalifisere. - Nei, nei.

Nesten, igjen.

Nå er vi helt nede på en 86. plass.

Aldri før har Norge rangert så lavt.

- Tror du vi kommer til VM nå? - Aldri i livet.

Man har jo gått inn i hver eneste kvalik med den tanke om at nå skal vi lykkes.

Norge har vært "nesten-laget". I min siste periode var vi ganske nær.

Hei!

Åge var veldig nær. Per Mathias var nær, Lars var nær.

Alle årene med "nesten"

blir en vekt på skuldrene til hver nye generasjon landslagsspillere.

Man kan være interessert i fotball og ha favorittlag, men landslag er viktig.

At det å klare å spille seg gjennom en kvalik

og ikke gå videre, ble mer en regel. Vi var en størrelse for små.

Min interesse for landslaget avtok lite grann.

Det er viktigere å finne rett mann. Jeg mener det er Ståle Solbakken.

Ståle "Salvatore" er landslagssjef.

Jeg har alltid satt meg som mål å trene Norge.

Vet dere hvor nærme dere er sluttspill? To seire nå, de to siste kampene her.

Ingenting i verden sier meg at ikke vi kan klare det.

Bergwijn skyter!

VM i Qatar neste år går uten Norge.

Hva er det som må til for at vi skal akseptere Solbakken?

EM 2024 bør vi være i det sluttspillet.

Jeg er 99 % sikker på at vi kommer til Tyskland og bygger på det.

Om ett år spilles EM i Tyskland,

og vi vil gjerne se de norske fargene i det mesterskapet.

En varm dag på Ullevaal.

Vi som nasjon hadde tro og håp, og det her var liksom nøkkelkampen, da.

Vi var jo veldig klare på å kvalifisere oss.

Den beste spillergenerasjonen norsk fotball har sett.

Martin har en stor posisjon i Arsenal. Det er han som dikterer rytmen i laget.

Erling, som er et monster av en spiss. Kanskje verdens beste avslutter, da.

Sørloth har gjort det bra under Ståle og vært en av de beste spillerne.

Vi har fire meter spiss med muskler og fart og ferdighet.

En trio på topp som er helt magisk. Det er dynamitt.

- Innlegg. - Der var straffe!

Haaland over ende og peker på ellevemetersmerket.

Og denne skåringen kan sende oss til EM i Tyskland.

Så viktig er denne stunden.

Haaland, ja!

Han setter den!

Ta oss gjennom den kampen, tilbake dit til den kvelden der.

Må jeg?

Ja...

Tilbake til Norges Skottland-spøkelse.

Fullsatt Ullevaal. Ja, de fikk det de kom for, store og små.

Vi har et bytte.

Sander Berge kommer inn.

Jeg følte at vi hadde bra kontroll.

Det er bra! Oi, oi.

En stor mulighet for Berge.

Det er lite farligheter.

Å, du må fullføre det da, Østigård!

I alle dager er det som skjer? Vi forærer Skottland utligningen!

Det krampa seg i leggen. Og jeg vil jo helst være på banen

og fighte og prøve så lenge som mulig.

Men beina bare totalt kollapsa. Jeg husker at jeg lå på ryggen der og...

Man føler jo at du har skuffa alle sammen.

I en så viktig kamp. I sluttminuttene.

Og dette er Skottland, det er ikke noe stort landslag.

Men det er vel noe sånt Braveheart dypt inni genene der,

det er "never say die", altså.

Alt er snudd på hodet, og man kjenner jo stemninga på Ullevaal.

Den usikkerheten sprer seg. "Hvordan skal vi gjøre det nå?"

Og jeg kjenner på den uroen. 1-1 er ikke godt nok.

Men håpet lever jo. Det er Skottland, vi er på Ullevaal.

Vi må vinne. Det må jo skje noe.

Nå er vi i trøbbel her. McGinn. Se den, da.

Dykes! Det er fullstendig kollaps!

Det rakner helt og holdent! 2-1 Skottland.

Det er jo så pinlig, dette her. Det er jo auf wiedersehen til Tyskland-EM.

Jeg var på benken og måtte bare se på hva som skjedde. Det føltes som

en film. Du trodde ikke det var sant, for vi hadde kontroll.

Det er kanskje 25 år med "nesten"

som på en måte spiller oss et puss igjen her.

Laget er bare slått til jorda.

Og det er også drømmen om et sluttspill som Ståle hadde lovet oss!

Da vi ble ansatt, så var det store målet å komme til det EM-et,

så du føler jo at hele verden raser sammen.

Det tror jeg alle i den garderoben tenkte da.

Nå kommer alle til å være ute etter oss.

Det blir jævla tungt, og det blir jævla mye dritt.

Dere får så jævla mye dritt de neste dagene.

Det er bare å stappe fingra i øra og jobbe hardt videre.

Det viktigste for meg, er at det ikke er noen som skuler mot hverandre.

Ingen sånne "han og han gjorde det". Det har vi ikke bruk for.

Det er mitt ansvar. Det er jeg som legger opp det her, og jeg tar det.

Det handler bare om laget.

Vi står sammen, vinner og taper sammen. Jeg vil ikke høre mer om Leo.

Den kvelden der, det var forferdelig.

Det var vanskelig å... Altså, du...

Du går jo på hotellet og... ja, altså, hylgriner.

Det er jo en nedtur som gjør at nasjonen vender seg litt mot

alt og alle i og rundt det landslaget.

Så sier folk: "Vi var så gode der,