The Lions Share

EN ORIGINAL-DOKUMENTARSERIE FRA NETFLIX

En sang kan ha tusen ulike betydninger for ulike mennesker.

Når noen spør hva den betyr, sier jeg: "Det som den betyr for deg."

Jeg kan ikke si hva den betyr, for da ødelegger jeg kanskje illusjonene dine.

Ingen klarer å bli enige om en definisjon på folkeviser.

Min definisjon er at folkeviser er en prosess som har pågått i tusenvis av år.

For lenge siden gikk en zulu-mann frem til en mikrofon i Afrikas eneste lydstudio

og sang 13 noter som senere dro inn 15-16 millioner dollar.

FORFATTER / JOURNALIST

Nesten ingenting av det kom hans etterkommere i Sør-Afrika til gode.

Det er millioner av slike sanger i verden. Og det flotte er at mange kommer hit.

Denne sangen, som dere kan synge med på, er fra Sør-Afrika.

Jeg har et minne fra da jeg var 3-4 år. Mamma laget makaroni og ost til middag.

Hun var glad og munter av seg, og hadde en fin stemme.

Hun danset rundt og sang: "Wimoweh, a-wimoweh, a-wimoweh",

som man jo gjør.

Bra!

Nakkehåret reiser seg hos alle som hører den låten. De forventer å bli underholdt.

Jeg har vondt for å komme på en sang som har reist lenger i både tid og rom.

VENNER FOR LIVET "The Lion Sleeps Tonight" (1996)

LØVENES KONGE "The Lion Sleeps Tonight" (1994)

Og hvis dere lurer, så betyr det: "Løven sover, løven, løven."

Ifølge legenden er ikke løven død. En dag våkner han og fører oss til frihet.

Når jeg ser tilbake på det, er det rart og skammelig at jeg ikke kjente forhistorien.

Jeg hadde nok fått grått hår før jeg hørte hva sangen var,

og hvor blind jeg hadde vært før jeg hørte originalopptaket fra 1939.

Rian Malan, forfatter og journalist.

Forfedrene kom til Sør-Afrika på 1600-tallet.

En slektning, D.F. Malan, var Nasjonalistpartiets første statsminister,

og ansvarlig for å innføre apartheid. Dette har plaget ham hele livet.

RIAN MALANS HJEM STOR-JOHANNESBURG, SØR-AFRIKA

Rare, vesle hund.

Jeg heter Rian Malan.

Jeg er sørafrikansk. Jeg er afrikander. Jeg er forfatter. Jeg spiller musikk.

Og jeg drikker mye. Røyker sigaretter.

Ja, du får kaffe.

Som liten følte jeg at jeg bar en ufattelig tung byrde

av historie og skyldfølelse på mine skuldre.

Familien Malans historie var en faktor som veide tungt på min unge bevissthet.

Dr. D.F. Malan... Han og bestefar var fettere.

Han ble Sør-Afrikas første statsminister i apartheidperioden i 1948.

Tanken om apartheid har sitt opphav i rasisme og hvit makt.

Jeg ble tynget av skyldfølelse for apartheid og mitt medansvar.

Faren min lukket øynene for hvor skadelig apartheid var for de svarte.

Demonstrasjoner mot Sør-Afrikas strenge apartheid-politikk

utarter til sjokkerende vold. Det var uro i hele Sør-Afrika.

Et av mine tidligste minner var å lese i Time om Che Guevaras eventyr.

Glamorøse bilder av ham med beret. Det var så kult.

Jeg bestemte meg for å bli kommunist. Jeg husker at jeg sto i hagen

og sa til Miriam Shabalala, tjeneren vår,

at når jeg ble stor, så skulle vi avskaffe apartheid og frigjøre henne.

Jeg husker at jeg forventet at hun skulle si takk eller noe sånt.

Men hun sa: "Ah, suka." Det betyr: "Gå vekk. Nå prater du sludder."

Og hun hadde helt rett.

Men jeg elsket afrikanere. Jeg likte å omgås dem.

Jeg likte å høre på musikken deres på radio. Jeg likte å spise deres mat.

Det er en afrikansk klisjé, men jeg ville også være en forkjemper for...

...svart frigjøring, for det virket kult.

En kveld tidlig på 70-tallet dro jeg og vennene mine ut

og skrev graffiti på betongen langs Empire Road,

som er en hovedfartsåre i Johannesburg.

Vi skrev: "Si det høyt, jeg er svart og stolt!" med svære bokstaver.

SVART MAKT

Det var et bilde av det i den afrikaans-språklige avisen,

og det sto at sikkerhetspolitiet etterforsket det.

Og i mitt miljø var det kult. Det var som et slag mot det onde imperiet.

Men sørafrikanske gutter var forventet å tjenestegjøre i forsvaret,

og dra av gårde for å kjempe mot kommunistene.

BØR MAN DØ HVIS MAN ER IMOT APARTHEID?

Jeg hadde ingen tro på apartheid.

Jeg var militærnekter i to-tre år, og da det ble umulig,

satte jeg meg den 9. mai 1977 på et fly og dro til fargenes verden.

Jeg havnet i Los Angeles,

og ble rockeanmelder for små blader under pseudonymet Nelson Mandela.

Jeg kunne ikke bruke mitt eget navn.

Hvis noen hadde spurt meg ved ankomsten om hvem jeg var,

så hadde jeg kalt meg en rettskaffen hvit mann.

At jeg var helt imot apartheid fra første stund jeg ble bevisst på det.

Men jeg visste hvorfor jeg hadde dratt.

Fordi Sør-Afrikas raseproblemer virket helt uløselige.

Det var umulig å løse det, og det kom til å bli en grusom rasekrig.

Og jeg ville ikke ta del, for jeg var en feiging. Det er sannheten.

Jeg nærmet meg 30-årsalderen da den siste kampen begynte, i september 1984.

Store, voldelige opptøyer brøt ut og spredte seg i hele landet.

Steinkastende folkemengder og politi med panserbiler. Folk ble drept daglig.

Jeg så dette på avstand, og jeg måtte tilbake hit og...

...og konfrontere det.

Jeg var en ung, ærgjerrig journalist.

Jeg hadde en idé til en bok som var ulik alt jeg hadde skrevet.

SØR-AFRIKA

Forræderen i mitt hjerte handler om rasefrykt og hat.

Rian Malan er fra en afrikanderklan som bosatte seg der for 300 år siden.

Etter utgivelsen i fjor av Forræderen i mitt hjerte

har nesten samtlige kritikere skrytt av dens søken etter sannheten om Sør-Afrika.

Dette er et sitat fra deg: "Enkelte hvite ser fare når de ser svarte mennesker.

Noen ser villskap, noen ser ofre, noen ser revolusjonshelter.

Svært få av oss ser klart." Hvor klart kunne du selv se?

Det var visse ting ved det å være hvit som vi visste, men ikke kunne sette ord på.

Jeg er lei av sludderet. La meg fortelle sannheten nå.

Jeg heter Malan. Jeg er en av dem. Slik er det i hodet mitt.

Ingenting er mer patetisk enn de som fornekter hvem de egentlig er.

Jeg elsker og frykter de svarte. Jeg frykter og elsker dem.

Jeg er offer for den samme typen rasepsykose og irrasjonelle frykt

som samler hvite sørafrikanere, og førte til vår atferd. Det burde jeg skrive om.

Det er det eneste jeg vet om Sør-Afrika som betyr noe.

Jeg kommer fra et komplisert land.

Vi må anerkjenne våre forskjeller åpent og oppriktig.

Vi må legge vårt hjerte på bordet, og se om vi har frelse i vente.

Tillit er alt vi har i kampen mot mørket, og mørket bor i oss selv.

Det sørlige Afrika er mest kjent for kampen for frihet, og for musikken derfra.

Denne musikken har fenget mennesker i hele verden.

Her ser vi hva som skjer.

I 1999... Det er en fyr i Sør-Afrika, Johnny Clegg, også kalt Le Zoulou Blanc,

som er en stor crossover-popstjerne.

Jeg møtte ham på det vi kaller en braaivleis, en grillfest.

Han fortalte om en sang som het "Mbube",

som var blitt spilt inn i Johannesburg på 1930-tallet, og så videre.

Jeg mente at jeg var en velinformert sørafrikaner, at jeg var hipp og kul.

Og det virket fantastisk og skammelig at jeg ikke kjente til dette.

Så jeg ville undersøke det.

Det var første gang jeg hørte om Solomon Linda.

ROB ALLINGHAM Tidligere arkivar

Jeg var blitt presentert for og kontaktet av Rian Malan.

Han hadde nettopp begynt å grave i denne historien.

Året er 1939, og vi er i Johannesburg.

Solomon Linda var en zulu-migrantarbeider fra landsbygda.

På dagtid drev han med simpelt arbeid,

men på kveldstid var han vokalist i bandet The Evening Birds.

De svarte ble aktivt fordrevet,

så de måtte reise fra landsbygda til byene for å få seg jobb.

Så vidt jeg forstår, begynte Solomon Linda å jobbe på Carlton Hotel.

Byen hadde vokst frem midt i Afrika, og hadde skyskrapere og strøm.

Det fantes ikke der han kom fra.

-Hva vil du, boy? -Sjefen ba meg gi deg dette brevet.

På fritiden møttes mennene og dannet kor.

Det var en interessant blanding av afroamerikanske røtter

og elementer av innfødt musikk.

I helgene konkurrerte korene.

Solomon hadde usedvanlige musikalske evner.

Han var en fantastisk vokalist.

Det gjorde ham åpenbart til en kandidat til å ende opp med å lede sitt eget kor.

De var i Gallos studio, det første lydstudioet i Afrika.

Karene i bakgrunnen begynte med a cappella-sangen.

Midtregisteret synger:

"Mbube" ble spilt inn tre ganger. Det var tre opptak.

Det er bare på det andre opptaket, helt på slutten,

på det siste refrenget, der han plutselig improviserer.

Solomon Linda går frem til mikrofonen og synger toner som... endrer historien.

"Mbube" ble solgt i omtrent 100000 eksemplarer.

På den tiden var 100000 en stor slager.

I løpet av 15-20 år ble hele denne musikksjangeren kjent som mbube,

for den minnet om Solomon Lindas låt.

Mbube-stilen fortsatte å være populær.

Den ble isikhwele jo. Så ble det cothoza mfana.

Til slutt ble det isicathamiya.

For eksempel en som Joseph Shabalala, lederen for Ladysmith Black Mambazo.

Jeg har flere ganger hørt ham

hylle Solomon Linda som sjangerens stamfar.

Med hans vakre stemme, som en fugl...

Det er som...

"Du er kongen."

Når man snakker om Solomon Linda, snakker man om en av våre helter.

Vi er nesten som...

...hans sønn.

Det utrolige med sangen er at den ble den mest berømte melodien fra Afrika.

Og trolig den mest lønnsomme.

I 1999 ba Rolling Stone meg om noen forslag til artikler.

Jeg skrev en presentasjon på fem sider, helt på sparket,

om den transkulturelle historien til denne sangen.

Jeg begynte med research for artikkelen.

På den tiden var låten best kjent fordi den var med i Disney-filmen Løvenes konge,

og i Broadway-musikalen med samme tittel.

MUSIKALEN LØVENES KONGE "The Lion Sleeps Tonight" (1997)

Da jeg kom til slutten av den fantastiske historien,

skrev jeg: "Vi må selvsagt finne ut hvor pengene havnet."

Det var noen berømte siste ord.

Musikken var enkelt. Så brukte jeg måneder på å finne ut hvor pengene hadde havnet.

Jeg fant Solomon Lindas døtre.

Jeg besøkte dem hjemme i Zola.

ZOLA, SOWETO SØR-AFRIKA

Jeg lurte på om bilen skulle bli stjålet, og om jeg ville komme meg hjem i live.

Jeg stanset ved huset, banket på, og Elizabeth åpnet opp.

Og det må nevnes at på den tiden var det fire søstre.

SOLOMON LINDAS DØTRE

Vi hadde hans plater og grammofon.

Det var slik jeg hørte "Mbube" bli sunget.

Mamma sa: "Den skarpe stemmen, det er faren din."

Da lyden kom fra høyttaleren,

lente jeg meg nærmere i håp om å se ham der inne.

Jeg trodde at jeg kunne se ham når jeg hørte ham.

Vi ante ikke engang at man kunne tjene penger på å komponere en sang.

Vi var fornøyde med å vite at pappa hadde sunget på en plate,

siden vi bare var barn da.

Jeg spurte: "Tjener dere noe på låten?" De sa: "Vi vet bare...

...at noen gjorde noe med pappas musikk i utlandet, men vi vet ikke hva.

En hvit advokat i Johannesburg gir oss litt penger iblant."

De viste meg noen papirlapper der det sto skrevet for hånd:

"'Lion Sleeps Tonight', ASCAP 10 %, 600 dollar."

Vi hadde aldri fått besøk av en hvit person før. Rian var den første.

Han sa at han ville hjelpe oss med å undersøke grundig