Freud's Last Session

"Mens jeg vandret gjennom denne verdens øde -

- kom jeg til et sted der det var en hule.

Her la jeg meg ned for å sove.

Og mens jeg sov, hadde jeg en drøm." John Bunyan

I dag skal jeg enda en gang være profet.

Hvis den internasjonale finansjødedom skulle klare -

- å kaste folkene ut i en verdenskrig enda en gang, -

- blir resultatet ikke jordens bolsjevisering -

og dermed jødedommens seier, -

- men tilintetgjørelsen av den jødiske rase i Europa.

LONDON 3. SEPTEMBER 1939

TO DAGER ETTER AT TYSKLAND INVADERTE POLEN

Medicus vivit.

- Ja, legen lever. - Ja.

Ring ham. Si du ikke kan komme. Det må være kaos i London.

- En sier ikke slikt til en som ham. - Det er farlig ute i dag.

- Bli her. Så venter vi på nyheter. - Dårlige nyheter finner deg overalt.

Ikke dra, Jack.

Vi har overlevd én krig, Janie. Vi klarer en til.

Ha det.

Evakueringstoget for barn går nå fra spor 1.

Her er London. Det er fortsatt ingen offisiell reaksjon -

- på premierministerens krav om tilbaketrekning av tropper.

Slovakiske tropper deltar nå i den tyske invasjonen.

Vi vender tilbake til konserten, til vi har flere nyheter.

- Jeg drar ikke inn på instituttet. - Elevene venter deg.

De tar nok gjerne en fritime.

Anna, de trenger rutine særlig i dag. Jeg klarer meg selv.

Dr. Schur har med morfin i løpet av en time. Eller var det i går?

Jeg får også besøk av en universitetslærer fra Oxford, -

- som trenger en leksjon i punktlighet.

Hvem er det? Universitetslæreren?

Professor Lewis, C.S. Lewis.

- Den kristne apologeten? - Ja. Det er jo mye å unnskylde.

Jeg vil ta med Dorothy hjem. Ingen bør være alene i dag.

Vi blir ikke alene.

Dorothy trives sikkert bedre hjemme hos seg selv.

Kanskje neste uke.

Og så neste uke og neste uke ... Hvor mange ganger må jeg spørre?

Husker du professor Einsteins besøk?

Selvfølgelig.

Vi snakket om det sanne tegnet på galskap.

Det er å gjøre det samme om og om igjen -

og forvente ulike resultater.

Det sanne tegnet på et sunt sinn må være evnen til å endre mening.

Ja.

- Professor Lewis? - Ja?

Anna Freud. Hyggelig å treffe Dem.

- I like måte. - Lykke til.

MORFIN

Jofi!

Hører du noen ved døren?

- Dr. Freud. - Professor Lewis.

Jeg trodde De hadde gått dem vill ... eller døde.

- Hva er det for en rase? - En chowchow. Den er veldig klok.

Den heter Jofi og er assistenten min.

- Er det sant? - Ja.

Den er med på alle konsultasjoner og er mitt følelsesmessige barometer.

Hvis en pasient er rolig, hviler Jofi ved føttene mine.

Men hvis en pasient er opprørt, står Jofi ved min side -

med blikket rettet mot pasienten.

- Hvorfor løp den vekk da den så meg? - Den ivrer også for punktlighet.

Kom inn.

Min hustru er bortreist, -

- så jeg sendte ut vår husholderske Paula ...

Paula! Å, hun har gått.

Jeg sendte henne ut for å hamstre hermetikk.

En må jo være forberedt på det verste.

Ja, Selvfølgelig. Jeg beklager at jeg kom så sent.

Alle togene var fulle av barn som blir sendt på landet.

- Gud velsigne dem. - Ja.

- De har vel hørt på radioen. - Ja, jeg hører alltid på radioen.

Det er så beleilig å bli advart før man blir bombet eller skutt.

Jeg har mange avtaler i dag, så dagens møte må bli kort.

- Kanskje vi skal utsette det. - Til når? I morgen?

Regner De med morgendagen, professor? For det gjør ikke jeg.

- Selvfølgelig. - Det sier dere briter alltid.

"Selvfølgelig, gamle gutt."

- Hvordan betyr det? - Jeg vet ikke.

- Det er vel en vane. - Interessant. En vane.

- De har et vakkert hjem. - Takk.

- Hvor lenge har De bodd her? - Et år og fire måneder.

Anna, datteren min, bestrebet seg på å kopiere boligen i Wien.

De er heller ikke født her i landet, vel?

Jeg er født i Belfast, men jeg har bodd her -

- siden jeg ble sendt på kostskole som niåring.

Ja.

Vi prøver alle tappert å glemme barndom og fortid.

Men de forsvinner aldri, hva?

Det gjør ikke verdens sorger heller.

Jeg er redd dette aldri blir mitt hjem.

Nei.

Det blir aldri mitt Wien.

Denne mannens arbeid har gjort det mulig for oss -

- å utforske et hittil ukjent felt, nemlig menneskets sinn.

Hans verk og forskning har fått oppmerksomhet verden over -

og gitt Østerrike anerkjennelse.

Det er meg en stor ære å overrekke Goetheprisen til dr. Sigmund Freud.

De har ikke gitt den til en psykoanalytiker før.

De har ikke hatt psykoanalytikere i Tyskland før.

Denne prisen er jeg veldig glad for.

Ja.

Dr. Freud, er alt i orden?

Denne prisen er jeg veldig glad for.

Min yndlingsblomst. Asalea.

Et øyeblikk.

- Ja. Das ist gut. - Takk.

Vi burde snakke om hvorfor jeg skrev til Dem.

Å ja, boken min. "En pilegrim vender hjem".

Ja, det var en satirisk parodi på "Pilegrimsvandringen" -

- av denne engelske puritaneren. Hva var det han het?

- John Bunyan, ikke sant? - Ja.

John Bunyan. Han var et sant geni.

Og det er sikkert en glimrende satire, -

- hvis noen leser John Bunyan ennå, da.

- Jeg kan forstå at boken støter Dem. - Hvordan da?

Jeg harselerer med Dem gjennom Sigmund-figuren.

Svulstig, forfengelig, uvitende.

Jeg beklager dersom De tok det personlig.

Jeg utfordrer verdensanskuelsen Deres fordi den strider helt mot min egen.

- Som er? - At Gud fins.

Og at vi som tror på ham ikke er imbesile tvangsnevrotikere.

Jaså?

Svært interessant. Godt.

Det er interessant, for jeg har aldri lest boken Deres.

"Mens jeg vandret gjennom denne verdens øde, kom jeg til et sted -

der det var en hule.

Her la jeg meg ned for å sove.

Og mens jeg sov hadde jeg en drøm."

John Bunyan.

Tilgi meg, professor Lewis, men jeg må spørre om dette.

Hvorfor besøker De meg hvis De er så uenig i mine synspunkter?

Ikke alle. Da jeg studerte, slukte vi alle bøkene Deres.

Det sjokkerte meg at De kalte "Pilegrimsvandringen" genial.

Alvorlig talt ... En kamp mellom Gud og Satan?

Jeg sa ikke hvem jeg holdt med.

Hvis selve ideen om Gud er latterlig, hvorfor vil De høre min mening da?

Hvorfor er jeg her?

Hvorfor?

Nysgjerrighet.

Hvordan kan en så intelligent mann som Dem gi opp sannheten -

for å ...

... for å tro på en latterlig drøm, en lumsk løgn?

Sett at det ikke er løgn?

Ville det ikke vært skremmende å innse at De tok feil?

Ikke på langt nær så skremmende som det ville vært for Dem, min venn.

Å nei.

De sa at De utfordrer verdensanskuelsen min.

De utfordrer min tro på vantro. Er det riktig?

Ja, det gjør jeg.

Godt. Wunderbar.

Velkommen til min hule!

Et øyeblikk.

Hallo? Anna?

- Har du skremt bort professoren? - Ikke ennå. Snart, kanskje.

Bare gå bare tilbake til forelesningene dine.

Ja vel. Ha det bra.

Datteren hans? Jeg betaler ikke for å høre hennes mening.

Hvorfor skulle jeg kaste bort tid på henne?

De har rett. De ville ikke lært noe.

Og De vet sikkert allerede alt om narsissisme hos ungdom.

- Snakket du med din far om i kveld? - Du vet at vi er i krig snart.

Det er ikke noe nytt for ham som er så krigersk.

- Før syntes du han var sjarmerende. - Gjorde jeg det?

- Dorothy, vær rimelig. - Jeg er i England sammen med deg.

'Rimelig', det ville vært at vi bodde sammen som i Wien.

Ikke engang barna forstår det. Tenk at din far er så skjør.

- Jeg skal forelese. Finn meg senere. - Det gjør jeg alltid.

God dag, mine herrer. Skal vi begynne?

Sitt ned.

Ikke der. Det er transformasjonssofaen. Pass deg.

En kollega fortalte at han kjenner en kollega av Dem. Mr. Tolkien.

- Ja, vi er nære venner. - John Tolkien?

Fremragende. Genial.

Si meg, hva er The Inklings?

Vår litteraturgruppe på Oxford. Vi diskuterer hverandres arbeid.

- Er det mest fantasier? - Ofte, ja.

Det meste av livet har jeg undersøkt fantasier og prøvd å forstå drømmer.

Likevel vet jeg ikke hva jeg mener lenger.

Jeg har ikke lenge igjen, -

- så kanskje jeg burde prøve å forstå virkeligheten, hva nå enn den er.

Kanskje alt bare er en drøm.

Skummelt, skummelt, skummelt.

- Vil De ha et glass? - Nei takk.

Jeg tar et, for det trenger jeg.

- Er De sikker? - Whisky.

- De skal få en whisky. - Takk.

"Alt vi ser, er bare en drøm i en drøm."

Det skrev Edgar Allan Poe, og han ble gal. Så pass deg.

Ja.

Var det Deres foreldre som flasket Dem opp med trosfantasien?

Nei.

Troen opphørte sammen med barndommen. Jeg ...

Jeg begravet den sammen med mor. Hun døde da jeg var barn.

Fortsett.

Far var overveldet av sorg.

Han klarte ikke å bearbeide den, eller ta hensyn til vår sorg.

Hans eneste løsning var å sende oss på kostskole i England.

Kanskje mitt livs største traume. Større enn krigen.

Det var bare hav og øyer nå.