Occupied City

Ruysdaelstraat 71.

Kontoret til Keesing, et trykkeri og avisforlag.

Jacob Keesing, kona Esperance og søstrene Suzanne og Marianne

tok livet av seg i havnen i IJmuiden 15. mai 1940, dagen Nederland kapitulerte.

Mange jøder ville flykte til England,

men de fleste fant ingen båt som ville ta dem med.

Direktøren for selskapet, Jacobs bror Isaac Keesing,

klarte å rømme til USA i 1942.

Han overlot bedriften til sin medarbeider Peter Diesveld.

Han måtte jobbe under en Verwalter

som tyskerne plasserte ut ved alle jødiskeide foretak.

Diesveld betalte i hemmelighet sparket jødisk personale.

Han flyttet inn i Isaac Keesings hjem og lot folk gjemme seg der og på kontoret.

En mann gjemte seg i flere dager oppå heisen.

Prins Bernardplein.

Tyskerne forbød at gater ble oppkalt etter levende nederlandske kongelige.

Plassen ble omdøpt til Gooiplein etter et ruralt område nær Amsterdam.

Schagerlaan 7.

I desember 1942 fortalte familien Bergsma politiet

at en baby på fire måneder var blitt etterlatt utenfor huset deres.

I 1942 rapporterte aviser om "en strøm av hittebarn".

På denne måten kunne jødiske barn bli lovlig huset av medhjelpere

mens deres virkelige identitet forble skjult.

For å stoppe denne trenden kunngjorde tyskerne i januar 1943

at alle hittebarn skulle anses som jødiske.

David Kurk overlevde krigen som Rudolf Bergsma.

Moren hans, Carolina Kurk-à Cohen, ble drept i Auschwitz i 1944

og faren hans, Jacob Kurk, i Mauthausen konsentrasjonsleir i 1945.

Revet.

Rembrandtplein.

Mange barer og kafeer rundt dette torget nær det jødiske kvarteret

ble besøkt av tyskere og medlemmer av det nederlandske nazistpartiet NSB

og deres paramilitære enhet WA.

I juni 1940 ødela disse antisemittiske bøllene de Kroon

og andre steder som ble oppfattet som jødiske.

Et halvår senere knuste de vinduer som ikke hadde "jøder forbudt" -skilt

og ødela en bar som lot jødiske artister opptre.

I februar 1941 brøt stadig flere gateslagsmål ut på torget

mellom nederlandske nazister, hjulpet av det tysk ordenspoliti,

og jøder som begynte å forsvare seg mot de brutale angrepene.

Nederlandsk politi fikk ikke blande seg inn.

Fra og med 15. september 1941

ble jøder forbudt å besøke kafeer, barer og restauranter.

Tapte inntekter ble "kompensert for" av besøk av tyske soldater.

Senere under krigen ble torget et sentrum for svartebørsen.

Da jeg holdt min første TV-tale om covid, håpet jeg det ville bli den siste.

Lenge så det sånn ut.

Men i dag må jeg dessverre igjen komme med en viktig kunngjøring.

På en pressekonferanse for under en uke siden

sa jeg at vi står overfor et veiskille

og må vurdere strengere tiltak hvis smittefaren øker.

Det er dessverre det som har skjedd, og det halsbrekkende raskt.

Coronaviruset sprer seg raskere enn vi forventet.

Derfor blir Nederland nedstengt i minst fem uker.

Nederland vil bli nedstengt.

Vi stenger alle steder der folk samles.

Vi går sammen gjennom noe som mangler sidestykke,

mye større enn noe vi kunne forestilt oss i fredstid.

Men vi skal komme oss gjennom det. De neste ukene...

ELSK SEXARBEIDERE

VI SUGER I JOBBEN VÅR

Zeedijk.

Red Light District var offisielt forbudt område for den tyske hæren.

Senere under krigen ble det sentrum for svartebørsen.

AMSTERDAMS PULSERENDE HJERTE

Oudezijds Achterburgwal 74, første etasje. Her bodde Betje Fuld.

Ifølge arrestasjonsrapporten, datert 10. juli 1942,

var hun "tidligere syerske, nå prostituert".

Hun var utendørs uten davidsstjerne og solgte kroppen sin.

Hun oppga også at hun var tiltalt for kjødelig omgang med ariske personer.

Fuld ble drept i Auschwitz i september 1942.

Kalverstraat.

Det brøt ut slåsskamp her 31. august 1941, på bursdagen til dronning Wilhelmina.

Dronningen holdt en tale mot tyskerne fra London.

Motstandsmannen Cor Snijders fortalte om det etter krigen:

"Vi feiret ved å gå langs Kalverstraat med blomster i knapphullene.

Nederlandske nazistbøller dro dem av, så vi festet barberblader bak kronbladene.

Når svartskjortene så prøvde å dra av blomsten, ble det veldig blodig.

Til slutt ble en del av gaten sperret av. Alle som bar en blomst, ble pågrepet."

Max Euweplein 62, da Leidsekade. Restaurant Lido.

"Leidseplein utrenset",

lød en overskrift i det nederlandske nazistpartiets avis i januar 1941.

Videre sto det: "Man kan knapt tro sine egne øyne.

Ingen jøder er tillatt på det fine hotell Américain, eller på Lido,

som pleide å være et samlingssted for jøder på Leidseplein.

Ingen jøder er tillatt på Amsterdams største kino.

Ingen jøder er tillatt noe sted. Det er nesten for godt til å være sant.

Nå er det ingen jøder som plager kristne på fritiden."

I mars 1943, etter å ha tapt slaget om Stalingrad,

stengte tyskerne luksusrestauranter og butikker.

Personalet ble sendt på jobb i Tyskland.

Etter frigjøringen i mai 1945 ble Lido en kanadisk offisersklubb.

En av musikerne var den surinamske saksofonisten Kid Dynamite.

Revet.

VI ER HER FOR DIN SIKKERHET HOLD 1,5 METERS AVSTAND

Apollolaan 123. "Apollo-huset".

Pensjonatet var eid av familien Joseph, som alle ble drept i Auschwitz i 1942,

i likhet med mange av gjestene deres. Det ble senere et pensjonat for tyskere.

Tysk etterretningstjeneste, SD, rekvirerte hotellet

etter at hovedkvarteret deres ble bombet i november 1944.

Huset var delvis møblert med gjenstander fra familien Ruys' hjem.

Motstandsmann Gerrit Ruys var advokat med kontor på Keizersgracht,

der han ble arrestert i januar 1945,

da sønnen Hugo ble arrestert mens han delte ut den hemmelige avisen Het Parool.

Gerrit Ruys' andre sønn Herman ble arrestert to år tidligere.

Begge sønnene ble henrettet.

Gerrit Ruys døde i konsentrasjonsleiren Sandbostel.

Kona Johanna Ruys-Bavinck ble også arrestert, men ble løslatt i april 1945.

Amsterdam 15. mai 1940.

Tyske tropper nærmet seg Amsterdam og marsjerte inn over Berlagebroen,

der tyske borgere og nederlandske sympatisører ønsket dem velkommen.

Nederland kapitulerte etter at tyskerne hadde bombet Rotterdam

og truet andre byer.

Nederland prøvde å være nøytralt, slik det var under første verdenskrig,

men landet ble angrepet av tyskerne samtidig som Belgia og Frankrike.

Den nederlandske dronningen Wilhelmina og regjeringen flyktet til London.

I 1940 hadde Amsterdam rundt 800 000 innbyggere,

nesten like mange som nå. Ti prosent av dem var jøder.

Nazistene mente at de fleste andre nederlendere tilhørte den ariske rasen,

og noen håpet at Nederland ville bli innlemmet i det tyske riket.

De fant ganske bred støtte i hovedstaden.

Det nederlandske nazistpartiet fikk nesten 30 000 stemmer i Amsterdams kommunevalg

et år før krigen.

Et av tyskernes første tiltak var å stille klokken 1 time og 40 minutter frem,

så det var samme tid i Amsterdam som i Berlin.

Værmeldingen forsvant fra avisene. Været var nå en militær hemmelighet.

Fra Berlagebroen tok en del av de tyske styrkene seg til rådhuset.

Byen måtte tilby boliger for tyskere, aller først for soldatene.

Snart ble en sivilforvaltning opprettet.

Tyskerne erstattet nederlandske fag- foreninger og veldedighetsorganisasjoner

med nasjonalsosialistiske varianter.

Pressen havnet under tysk kontroll, og selv speiderne skulle nazifiseres.

Den første okkupasjonsdagen

sa et byrådsmedlem til den tyske generalmajoren Karl von Tiedemann

at han håpet tyskerne ville la de jødiske borgerne i Amsterdam være i fred.

Tiedemanns kryptiske svar var:

"Hvis jødene ikke vil se oss, vil ikke vi se dem."

Museumplein, da skøyteklubbens område. Plass til store arrangementer.

Det var her NSB marsjerte,

SS-direktør Heinrich Himmler inspiserte tropper

og nazileder Anton Mussert og rikskommissær Arthur Seyss-Inquart

talte ved store sammenkomster.

Husene på østsiden ble base for det tyske militæret og sivilforvaltningen.

Ved siden av konserthuset lå det nederlandske nazistpartiets hovedkvarter.

I 1943 begynte tyskerne å bygge forsvarsverk på torget

med piggtråd og bunkere som på folkemunne ble kalt "De tre toppene".

Noen gater ble også avsperret.

Etter de alliertes invasjon av Normandie i juni 1944

ga Hitler ordre om å forsvare Rotterdam og Amsterdam så lenge som mulig.

Torget ble da en av det tyske forsvarets bastioner i Amsterdam.

Ikke før i 1953 ble de tyske bunkerne sprengt.

Museumstraat 1, da Stadhouderskade 42.

Rijksmuseum.

I 1939, før den tyske invasjonen, flyttet museet de viktigste kunstverkene

til kirker og andre bygninger i Nord-Holland,

mens statlige lagerbunkere ble bygget i sanddynene nær Castricum.

Rembrandts "Nattevakten" ble oppbevart i et slott i Nord-Holland

før det ble flyttet til hvelvet i Sint-Pietersberg nær Maastricht.

Under okkupasjonen prøvde nazistene å gjøre Rembrandt til en germansk helt

med en stor feiring på bursdagen hans, 15. juli, nå kjent som Rembrandtdagen.

Den tyske naziregissøren Hans Steinhoff spilte inn en film om maleren i Amsterdam.

Tyske soldater fikk gratis adgang til museet.

Okkupantenes myndigheter forbød kunst av jødiske kunstnere

og kunst som avbildet det jødiske folk.

Museet utvidet samlingene sine under og etter krigen med jødiske kunstverk.

Museet gjorde forretninger med Lirobanken, som plyndret jødiske aktiva.

Noen kunstverk ble først nylig returnert til sine rettmessige eiere.

Rijksmuseum holdt flere propagandautstillinger,

som "Krigsfrontskunst" og "Rav: det germanske folkets gull".

Barneleker laget av tysk ordenspoliti ble også stilt ut.

Rijksmuseum hadde også sine egne utstillinger.

Utstillingen "Jesu ånd" ble stengt

fordi den inneholdt for mange abstrakte verk som nazistene anså som degenererte.

I 1944 ble det holdt en utstilling om smijerns- og støpejernsgjenstander,

hovedsakelig på grunn av materialenes bombesikre egenskaper.

Museet stengte etter "Dolle Dinsdag", "Galetirsdag" i september 1944

da feiringer brøt ut grunnet falske rykter om at landet var i ferd med å bli befridd.

Kort tid etter frigjøringen ble "Nattevakten" returnert til Rijksmuseum.

I oktober 1945 ble de første 26 plyndrede maleriene returnert fra Tyskland

og ønsket velkommen til Rijksmuseum.

POLITIET KAN KROPPSVISITERE DEG

HØYRISIKOOMRÅDE

FRIHET FREMFOR ALT!

KAN VI SNAKKE OM DET?

EMOSJONELLE OG ØKONOMISKE GISLER

LA OSS TA EN FREDELIG KOPP KAFFE

Concertgebouwplein 4 og 6, tidligere Jan Willem Brouwersplein. Konserthuset.

Mange nasjonalsosialistiske arrangementer ble holdt i bygget.

I 1942 var det her den nederlandske nazisten Anton Mussert ble utropt

som det nederlandske folkets leder.

Forestillinger ble holdt for den tyske hæren, alt fra operaer til dansenummer.

Nederlands rikskommisær Seyss-Inquart var ofte innom.

Han planla å bygge en privat losje til seg selv på teateret.

Dirigenten, Willem Mengelberg, spilte for tyske organisasjoner

og reiste med orkesteret for å spille i Tyskland og Østerrike.

Siste gang jødiske orkestermedlemmer spilte, var i juni 1941.

På programmet sto blant annet Beethovens "Ode til gleden"

med den berømte teksten "alle mennesker er brødre".

Publikum applauderte og viftet med lommetørklær til de sparkede musikerne.

Musikk av jødiske komponister fikk ikke lenger spilles.